Livsstilsendring og åpenhet

Jeg gjemmer seg bak Arthur, og ber fotografen holde kameraet litt høyere, sånn at jeg ser mindre ut.
Jeg gjemmer seg bak Arthur, og ber fotografen holde kameraet litt høyere, sånn at jeg ser mindre ut.

I oktober 2015 hadde jeg fått nok. “Disse kiloene er du alt for kort til å bære”, skrek vekten mot meg. Det hjalp ikke med følelsen av at jeg ikke kunne snu skikkelig på hodet fordi haken(e) var i veien, eller at magen veltet over linningen som gnagde dype, røde spor. At jeg gjemte meg bak andre når det skulle tas bilder, eller tilbød meg å fotografere, var tegn jeg burde tatt på alvor mye før. Frykten for å gå i butikken fordi jeg mest sannsynlig ville møte kjentfolk, og da måtte oppleve flauheten over at jeg var blitt så stor, var ikke lenger særlig ålreit. For ikke å snakke om garderoben jeg ikke kunne bruke lenger. Nei, nok var nok!

Grete Roede har funket for mange, så jeg meldte meg på et lokalt kurs. Jeg er av den skippertaksflinke typen, og trenger kontinuitet, bevisstgjøring, og en stor heiagjeng for å få det til. Derfor kurs. Over tid.

Jeg er også en åpen, delende person, så for å skaffe meg en solid heiagjeng, la jeg ut mine sunne hensikter på Facebook. Det ville forplikte!

30.oktober 2015 skrev jeg:
I dag starter jeg en aldri så liten livsstilsendring. Jeg har, som observante øyne sikkert har sett, blitt litt mye av meg selv de siste par årene. Det er ymse grunner til det, men det får så være. Nå gidder jeg ikke å ha det sånn mer. Jeg har sluttet med kortison, og nå skal jeg kvitte meg med 25% av meg selv. Jeg sladrer for å skaffe meg en heiagjeng – og for at det skal bli lettere for meg å takke nei til alle fristelser der ute. Jeg skal prøve å ikke dynge på med sunnhetspropaganda, og det kan godt hende det ikke blir flere innlegg om dette, men nå har jeg forpliktet meg! 
God helg, alle dere fine folk jeg kjenner!

Ingen grunn til å skjule gode intensjoner, tenkte jeg, og veldig greit at familie og venner vet hva jeg driver med. Da synes de ikke det er rart om jeg takker nei til vin eller godis på en tirsdagsjentetreff, eller dropper søndagsdesserten hvis jeg føler for det. Dessuten ville det vært hysterisk morsomt hvis noen stopper meg fra å kjøpe sjokolade i butikken dersom jeg skulle falle for den fristelsen en dag! Det er helt lov – jeg lover!

Responsen var for å si det mildt, voldsom! Over 180 likte innlegget, og kommentarfeltene rant over av heiarop, klemmer og klappsalver. Tusen millioner takk!

I ettertid, når jeg spiser ute, kan jeg be om sausen ved siden av, eller droppe brød med smør uten at noen reagerer. I jobben som frilanser, serveres det ofte kaker og kjeks når vi er ute og intervjuer. Da pleier jeg å le og si at jeg “heller tar denne medbrakte yoghurten, så ikke Grete Roede skal bli streng på meg”. Da har jeg uten unntak opplevd at folk sier jeg er flink, og ikke en eneste gang har jeg opplevd at noen blir fornærmet over at jeg ikke spiser deres hjemmelagde kake på en ukedag. Ingen prøver å overtale meg til å ta dårlige valg. Er det ikke fantastisk?

Noen jeg kjenner forteller ikke at de går på Grete Roede-kurs. Jeg er usikker på hvorfor det ikke kan snakkes om. Er det flaut å gå på kurs fordi man vil legge om kostholdet sitt? Er det flaut å vise at man har mistet kontrollen? Er det derfor man ikke vil si det? Jeg vet ikke, i mine øyne er det ikke på noen måte pinlig. Det er tvert imot flott at man tar tak i et problem. Det er også innafor å si høyt at man trenger støtte. Når man er åpen, får menneskene rundt deg muligheten til å hjelpe til. Det er mange som liker å hjelpe andre. Mine mennesker har for eksempel laget nydelige, men kalorivennlige middager som alle har spist og kost seg med. Tenk for en omsorg disse menneskene viser. Jeg er så takknemlig!

Jeg er en deler, jeg prøver å være ærlig, og jeg bruker helst ikke filter på virkeligheten. Det gjør livet enklere.

Apropos åpenhet! Jeg vil gjerne få trekke frem en svært åpenhjertig kvinne, inspirerende Mari-Mette Graff som jeg laget en artikkel om i 2014. Årevis med mobbing endte med at hun skjulte seg bak lag på lag med fett. Til slutt innså hun at hun måtte gjøre noe hvis skulle hun bli gammel og se barna sine vokse opp. Hun tok et oppgjør med skam og tabuer, og er i dag en svært lykkelig kvinne.

Etter at artikkelen sto på trykk i Norsk Ukeblad nr. 7 i 2014, har hun fått fjernet en god del overflødig hud, hun har giftet seg med kjæresten sin, og hun har begynt i en ny, spennende jobb! – Det er aldri for sent å ta gode valg, sier hun!

Mitt delmål er nådd i dag. Lyset kommer mer og mer, og energien er lettere. Akkurat som jeg.

Å, som jeg gleder meg til våren!

201407_Norsk_Ukeblad_Fedmeoperasjon_Mari-Mette_Graff

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Uteplassen har skjerpa seg!

Som du sikkert har fått med deg, så har jeg tilbrakt en...
Read More

2 Comments

  • Jeg var en sukkerslave, og det var ikkecfør jeg ble alvorlig syk at jeg snudde skuta. Sukker er formentlig den verste gift vi putter i munnen . Jeg ble fortalt at kreftceller i kroppen, også de som aldri utvikler seg, konsumerer tre til fire ganger så my sukker som en frisk kroppcelle. Dette skremte meg.

    Det er i dagens samfunn umulig å bli helt sukkerfri, men jeg har kuttet sukkerinntaket ned til mer enn 80 %. Bruker Algave isteden for sukker på gryn og lignende. Brunsukker også. Hvis jeg kjøper sjokolade er det i en helsekostforretning.

    Dette vil nok ikke redde livet mitt på lang sikt (men hvem vet?), men sørger for et sunnere og mer behagelig liv.

    Bjørg, takk for den fine bloggen din.

    • Hei, Jan. Tusen takk for din kommentar. Så flott å høre at du tok tak i din sukkeravhengighet. Jeg er sikker på at det gir deg mange friske år ekstra! Takk for at du deler, og stå på videre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.