På den siste dagen i januar døde du. Det er 11 år siden i dag. Min selvstendige lille mormor, den fine eldre damen fra den ”riktige siden av elven” i Oslo. Med håndvesken på armen og trippende ganglag. Alltid i skjørt, og gjerne med minkpels. Til og med på hodet. Det var lov den gangen du kjøpte deg pels. Den underlige dialekten som for kyndige avslørte av du kom fra Ålesund, men hadde bodd hele ditt voksne liv i Oslo.
Når jeg lukker øynene og snuser inn lukten av deg, for den henger fortsatt fast i minken som nå bor i kjelleren hos meg, kan jeg høre stemmen din. Jeg kan kjenne de myke hendene dine stryke meg skjelvende på kinnet. Hendene med den tynne huden som knapt dekker det rike nettverket av årer. Smale, vakre hender med lange, velstelte negler. De fikk en sjelden gang et strøk av lys rosa. Mørkt og rødt skulle det helst være. Til hverdags og til fest.
Det aller beste var at du elsket å klø meg på ryggen med dem, og jeg elsket å bli klødd. Særlig som veldig liten når du satt på sengekanten og sang den tyske vuggesangen, ”Guten Abend, gut’ Nacht”. Jeg ante ikke hva du sang om, men det var så deilig å høre på.
Guten Abend, gut’ Nacht
Mit Rosen bedacht
Mit Näglein besteckt
Schlüpf unter die Deck’
Morgen früh, wenn Gott will
Wirst du wieder geweckt
Morgen früh, wenn Gott will
Wirst du wieder geweckt
Du sang så lavt, så lavt, nesten hviskesang, men jeg kunne lytte i timevis med hodet hvilende i fanget ditt, mens svake rosa striper vokste frem på ryggen min.
Av disse flotte kvinnene er det bare babyen igjen. Altså meg.
Jeg ble større, det er jo det som skjer. De gangene du var på besøk hos oss i Nittedal, som egentlig var ganske ofte, var det ikke så farlig å henge med deg, da var jeg mest opptatt av å være ute med venner. På slutten av syttitallet bodde min familie og jeg tre år i Belgia, så kom ungdomstiden hjemme igjen, hvor jeg sikkert ”aldri” var hjemme, så bodde jeg et år i USA som utvekslingsstudent, så var det mer skolegang før jeg selv ble mamma.
Sånn skjedde livet. Barn, hverdager, utdanning, jobb, ny jobb, skilsmisse, ny mann, flere barn, og så alt det andre man fyller tiden sin med. Jeg så deg sjeldnere enn jeg ønsket, men jeg visste det ikke da.
Så ble du plutselig død.
For noen år siden, kanskje tre, begynte det å svirre noen spørsmål rundt i hodet mitt. Hvem var du egentlig, mormor? Hvilke valg tok du i ditt liv, hvorfor ble ting som de ble, og var du lykkelig? Når du ikke var mormor eller mamma, hvem var du da?
Jeg begynte å stille spørsmålene høyt, og den eneste voksne jeg kunne plage, var egentlig pappa, for de fleste av venninnene dine levde ikke lenger. Mamma ville vært naturlig å snakke med, men hun fulgte deg dessverre over på den andre siden så altfor, altfor tidlig. Dere to hadde et usedvanlig nært forhold. At jeg ikke tenkte på det før.
En dag for rundt et år siden ringte pappa. ”Jeg har funnet en del brev du kanskje er interessert i!” Det er vel unødvendig å si at han fikk besøk rimelig fort … det er godt han bor bare tre minutter unna.
Disse brevene ble starten på et stort prosjekt jeg er i gang med. Jeg er så lykkelig og takknemlig over å ha fått denne skatten mellom hendene, at jeg kan ikke få sagt det!
Jeg vil likevel ikke snakke mer om det nå, men det kommer jeg til å gjøre senere. Helt sikkert.
I dag er jeg mest opptatt av en helt annen ting. Ikke vent, sånn som jeg gjorde. Snakk med dine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre før det er for sent. Snakk med onkler og tanter, og venner av familien din. Ikke vent, ikke la husvask eller overtid ødelegge. Sørg for at dere har et godt forhold, og spør. Spør masse! Skriv det ned, gjør lydopptak, eller sett opp et kamera og film disse samtalene. Noen gamle mennesker sier de ikke husker, men viser du dem bildene i et gammelt fotoalbum er det utrolig mange ting de kommer på.
Om ikke du bryr deg om det akkurat nå, er spørsmålet om du vil ta sjansen på å angre. En gang i fremtiden har du kanskje en datter eller en sønn som vil vite mer om sine beste- og oldeforeldre.
Hva svarer du da?