Det går ikke helt over

Februar er ofte en kald måned. Ikke denne februardagen. Det var forholdsvis snøfritt, og vi ankom SiA (Ahus) i plussgrader. Rutinemessige undersøkelser ble gjort før vi ble henvist til en fødestue. I mange timer var vi her. For det meste for oss selv. Vi tre. Mamma, pappa, og deg – en liten en gutt på vei ut i verden. I begynnelsen registrerte jeg de gule, bildeløse veggene. Like interessante som de tørre, masseproduserte brødskivene med porsjonspålegg vi ble tildelt. Gleden over å snart få møte deg, overskygget alle kjedelige interiører og trøtte, men mettende brødskiver. Endelig var vi fremme, og i trygge hender. Et ukomplisert svangerskap skulle snart være over. 

Senere blir veggene uvesentlige. Når alt blir enda vondere. Når jeg blir mer opptatt av å ikke være her. Jeg får til slutt epidural og sover et par timer. Det bestemmes at jeg ikke skal forløses med keisersnitt.

Et nytt skift overtar. Vi har vært her i atten timer. Blikket mitt fester seg ved en av mange små blodflekker i taket over meg. Jeg hører hvordan jordmorens stille tårer renner ned under kanten av brillene hennes der hun sitter foroverbøyd og syr. Det hvite, tynne plastforkleet hennes er rødprikkete. Brillene hennes også. Det er mange fremmede her inne. Barnepleier, anestesilege, barnelege, gynekolog, jordmor, sykepleiere. De veksler flakkende blikk seg imellom. Et og annet treffer meg. Stemningen er tung og lydløs.

«Dette gikk dessverre ikke bra.» Barnelegen nærmer seg som i sakte film. Hun legger en hånd på skulderen min. Jeg ligger på ryggen i sengen, støttet opp av store hvite sykehusputer. Bena mine er festet i kalde metallbøyler, og jeg har fått et heklet helseteppe over meg. Jeg tror det er hvitt. Jeg fryser. Mannen min sitter stille på en pinnestol ved min høyre side. Han sier ingenting, men jeg merker at han er trist. Jeg tenker at de forventer at jeg skal gråte, så da gjør jeg det. Jeg later som. Alt skjer utenfor meg. 

Noen løfter bena mine ut av bøylene, snur meg over på siden og bytter ut teppet med en myk dyne. Den er også hvit.

Varsomt blir du lagt ned i armkroken min. Jeg er så stolt. Du er ubeskrivelig vakker. Masse mørkt hår, velskapt og helt ferdig. Du er akkurat som du skal være, bortsett fra at du ikke puster. Du lukter nyfødt, du er varm og deilig, og jeg kysser instinktivt det lille hodet ditt, dekket av fuktig hår. De bittesmå, lubne fingrene dine har perfekte negler, men de er blå innerst. Du ligger helt stille. Så veldig stille. Forsiktig, som for ikke å vekke deg, løfter jeg på det ene øyelokket ditt. Jeg vil at du skal se meg. En eneste gang. Jeg vil se deg. En eneste gang. Det mørkeblå blikket ditt ser bare inn i evigheten.

Jeg er usigelig sliten, og det eneste jeg vil er å sove. Sammen med deg, så lenge jeg kan. Kanskje det vonde går over da? 

Så mye jeg har grått etterpå. Så mange tårer. Befriende tårer, sinte tårer, vemodige tårer og latterfylte tårer. Vonde og gode.

Sorgen over å miste et barn går aldri helt over. Tiden leger ikke alle sår. Men det blir bedre når man snakker om det. Jeg lover.

I mange år har jeg gjort nettopp det. Snakket i stykker sorgen. Jeg foretrekker å si det som det er. ”Jeg har fire sønner, tre av dem lever”. Jeg er like stolt av dem alle. Noen stiller flere spørsmål, noen får medlidenhet i blikket, noen klemmer eller klapper på meg, noen skifter tema og noen gråter. Jeg setter pris på det, uansett reaksjonsform. Andre åpner seg og deler sin egen sorg. Det setter jeg svært stor pris på. Det tunge man bærer på blir veldig mye lettere når man deler.

Alle reaksjoner er like naturlige, og i mitt hode finnes det ingen fasit for hvordan man skal sørge eller møte sørgende. Jeg sitter naturligvis ikke med svaret på hvordan andre skal håndtere dette, men hvis du skulle oppleve at noen du kjenner mister et barn, har jeg lyst til å si en liten ting. Ikke gå utenom. Du behøver ikke å si noe “fornuftig”, du kan bare klappe litt på en arm eller gi en klem. Ikke vær redd for å gråte så andre ser det. Våg å vise omtanke, og å være et medmenneske. Det er helt ufarlig. Det er heller ingen krise om den sørgende må gråte litt. Jeg synes det er bedre å måtte gråte en gang ekstra, enn å oppleve at folk ikke våger å vise omtanke, eller snur og går en annen vei når de møter meg i butikken.

Verden går videre, bare ikke med en gang.

Det er også sånn at man ikke er trist hele tiden. Når man har en god dag, ler og smiler, så er det greit å le med. Kanskje er denne dagen så fin at den ikke trenger å brukes til sorg. Du kan likevel gi en ekstra klem. Når det har gått en god stund, til og med etter mange år, kan det for eksempel være mye omtanke i et spørsmål om hvordan det går, om man sammenligner barnet som døde med de andre barna man eventuelt har, eller om man lurer på hvordan dette barnet ville vært i dag.

For hver gang jeg deler min historie, som naturlig nok er mye lenger enn det jeg forteller her, så blir det mindre vondt. Jeg har tilgitt den fatale beslutningen om å ikke foreta det livreddende keisersnittet. Det hjelper ingen å være bitter. I stedet fryder jeg meg daglig over de tre levende guttene jeg har i livet mitt, og gråter litt for Haakon når jeg trenger det.

Jeg definerer meg heller ikke ut fra hva jeg har opplevd. Jeg er ikke sorgen over et tapt barn. Jeg er fortsatt Bjørg, bagasjen min er bare litt tyngre. Spesielt i dag.

I dag ville du fylt 27 år, Haakon. Du er akkurat den samme. Du blir aldri større. Du blir heller aldri glemt. Sorgen er til å leve med, og jeg tenker på deg ofte. Du skal vite du var ønsket, du skal vite du er elsket. Akkurat som de tre yngre brødrene dine som kaller deg storebror. 

Mamma

Det er håp!

Facebook kommentarer

15 thoughts on “Det går ikke helt over

  1. Pingback: På en liten kirkegård i Provence - Bjørg Hexeberg - Frilansjournalist og fotograf

  2. Pingback: På en kirkegård i Provence - Bjørg Hexeberg - Frilansjournalist og fotograf

  3. Pingback: Visste hun egentlig hva hun ga meg? - Bjørg Hexeberg - Frilansjournalist og fotograf

  4. Pingback: Hun synes ikke det blir bedre - Bjørg Hexeberg - Frilansjournalist og fotograf

  5. Pingback: Da jeg møtte Thorvald Stoltenberg, og Lars Lillo-Stenberg - Bjørg Hexeberg - Frilansjournalist og fotograf

  6. Tusen takk for ditt inslag?..tårene triller her nå.Jeg har også mistet et “barn”.Hun var voksen , 26 …men min datter, som jeg savner hele tiden. Det gjør veldig vondt ennå etter 8 år..det går ikke over ..kanskje mildne litt etter hvert , Er ikke så mange som forstår hva dette gjør med oss. . Jeg er veldig takknemlig om jeg kan snakke om det med noen, Kanskje bare få en empati klem?. Noen dager er verre en andre, for det meste er jeg positiv og lever livet ..Jeg er veldig alternativ og det har hjulpet meg en del..Sender dere lys og kjærlighet ? ?. Takk

    • Tusen takk for din ærlige kommentar. Det er klart det er vondt å miste et barn, uansett når det skjer. Ja, du har så rett – det er befriende å snakke om det, gråte en skvett, eller bare få en klapp på skulderen. Det behøver ikke ta timevis å lette på trykket. Latter er finfint. Å omgi seg med glade mennesker som har evnen til å klemme er gull verd! Takk for lys og kjærlighet – sender masse i retur til deg 🙂 Selv takk!

  7. Desember 2015 mistet vi sønnen vår til krybbedød, 4 mnd gammel. Det er vondt å si det, men det fins trøst i at det er andre som går igjennom det samme som vi gjør. Det gir oss styrke og tro når vi vet at det er mulig å overleve noe så vondt at man ikke vil overleve det.

    • Hei, kjære deg, så utrolig leit å høre at dere mistet den lille gutten deres. Jeg skjønner hva du mener, at det er vondt å si at det er trøst i andres tap. Men det er jo sant. Alt man føler er sant. Da vi mistet Haakon ble vi med i en sorggruppe det første året. Vi deltok på noen samlinger, men etter et år var vi “ferdige” med det, rent følelsesmessig. Vi ville videre, og vi hadde også fått Thomas. Haakon skulle ikke erstattes, men drømmene vi hadde hatt om et liv med barn ble født på nytt. Det var deilig å ha fokus fremover. Samtidig snakket vi masse om Haakon.

      Det er fryktelig vondt å være der dere er nå. Man undres over hvordan verden kan finne på å gå så hensynsløst videre. Hvordan kan folk le sammen på gaten, og hvorfor stopper ikke trafikken, hvorfor går folk på jobb?

      Vi gjorde mye rart den første tiden. Vi dro ut midt på natten for å kjøpe Fanta på boks, husker jeg. Jeg farget håret kullsvart, og vi spiste dårlig mat hvis vi spiste. Vi snudde døgnet, og var sykemeldte en stund. Jeg trøstet pappaen når han var lei seg, og omvendt. Det gikk i bølger.

      Så ble jeg lei. Lei av å være trist, og av å leve utenfor samfunnet på den måten vi gjorde. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men det var heldigvis ikke kjempelenge. Kanskje 2-3 mnd. Til jeg ble gravid igjen, tenker jeg. Ikke at det er løsningen for alle, men det skjedde med oss.

      Det er helt mulig å overleve, kjære deg. Ikke mist troen på det. Dagene blir lysere og det blir lettere å puste. Gi dere selv den tiden dere trenger. Jeg ønsker dere virkelig alt mulig godt! Styrkeklem til dere fra meg.

  8. Sterk lesning, og kjenner litt på egen sorg.
    Jeg har 3 barn og en datter som lever. Det er 41 år siden min første datter ble født og 38 år siden gutten kom til, men det gjør fremdeles vondt bare ikke så ofte. Jeg trur de sårene aldri vil gro helt, men arrene blir mindre.

    • Hei, og tusen takk for at du deler en bit av din historie og din egen sorg. Så fælt å miste to barn. Skjønner godt at det fremdeles gjør vondt. Jeg tror du har rett også – arrene bli mindre, men ikke borte. Heldigvis – for vi vil jo ikke glemme barna vi ikke fikk beholde. Ønsker deg alt godt!

  9. Det går aldri helt over men blir en del av hverdagen. <3
    Hilsen en mamma med fire sønner, men kan kun gi tre av de en ekstra klem hver dag.

    • Hei, og tusen takk for at du skrev til meg. Vi har begge fire sønner <3

      Tenk, de tre som lever får ganske mye ekstra kos - vi må jo fordele alle klemmene som fjerdemann skulle hatt 🙂 Ønsker deg alt godt!

  10. 26. februar skulle jenta vår blitt 5 år. Sorgen blir aldri helt borte, selv om det blir lettere med årene. Sterkt skrevet?

    • Tusen takk for din fine kommentar, og for at du deler din egen sorg. Du har rett, sorgen blir ikke borte, men den blir annerledes, og jeg synes den går i bølger. Jeg har for eksempel blitt veldig lettrørt. Skal utrolig lite til før jeg blir blank i øynene. Men – det gjør jo ingen verdens ting. Ønsker deg alt godt! Klem!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.