Det er håp!

Ett år etter det grusomste er dette den deilige hverdagen. Full av takknemlighet koser jeg meg med Thomas så ofte jeg kan. Hvilket vil si hele tiden.
Ett år etter det grusomste er dette den deilige hverdagen. Full av takknemlighet koser jeg meg med Thomas så ofte jeg kan. Hvilket vil si hele tiden.

Dette var jeg faktisk ikke forberedt på!

I snart tre dager i strekk, har jeg ydmykt smilt og grått meg gjennom en ubeskrivelig lang rekke med velmenende, varme kommentarer på innlegget jeg skrev om min lille Haakon. Les det her.

Min førstefødte, min Haakon.

Nei, han var ikke bare min. For en egoistisk tanke.

Han var også en pappas første sønn, et par besteforeldres første barnebarn og to oldemødres første oldebarn. Han var noens første nevø, han skulle bli noens fetter og han var den første som skulle utvide vennegjengen. Min snille farmor hadde sydd en vakker slektsdåpskjole, og han skulle få være den første til å bære den. Haakon var den første som skulle vise vei i et helt nytt kapittel i slektssagaen. Vi var så mange som gledet oss til han skulle komme.

Det var ikke bare barnet vi mistet. Vi mistet livet sånn det skulle bli. Vi mistet drømmene.

Drømmene jeg skapte mens jeg gikk gravid. Jeg gledet meg til å la ham sove i kurven farmoren hans hadde stelt i stand og sydd ny himmel til. Jeg gledet meg til å kle ham i alle de bittesmå klærne som lå ferdig vasket og sortert på farge i den nye kommoden på soverommet. Og tenk så stolt jeg skulle trille ham ut på tur og nikke bekreftende til alle som ville stoppe for å si at han var verdens vakreste baby. Jeg hoppet glatt over brystspreng, våkenetter og tap av figur. Jeg spolte frem til de morsomme gurglelydene, at han skulle klore seg fast i meg med ørsmå fingre og vakle de første ustødige skrittene. Jeg gledet meg til å høre ham si «mamma» for første gang, og vi skulle dele så mange smil og koser! Jeg tenkte faktisk helt frem til skrubbsår, første skoledag, og konfirmasjonen hans.

Sånn ble det ikke.

Men, og dette er viktig: Det er helt mulig å skape et veldig godt liv etterpå! Et liv med omsorg, latter, opplevelser og kjærlighet. Selvfølgelig har jeg vært rasende og overmannet av hvor urettferdig verden var mot oss, men ved å snakke om Haakon, fortelle og forklare, sikkert til det kjedsommelige for noen, så har det hjulpet oss videre. Men glemme er ikke et poeng. Jeg vil jo ikke glemme ham.

Jeg feller tårer for alle dere som deler egne sterke opplevelser med meg. Det er hjerteskjærende historier, og jeg gråter for alle barna vi har mistet. Men omtanken dere viser meg, og ikke minst hverandre, styrker troen jeg har på det gode i mennesket. Dere er rause, flotte mennesker med evnen til å dele og være åpne. Når dere kan klare å dele deres egen sorg med meg, et fremmed menneske, så føler jeg at jeg har oppnådd noe av det jeg ønsket. Nemlig å omfavne åpenheten og ufarliggjøre det å gjøre seg sårbar.

Ryggen blir kanskje sterkere av å ha tung bagasje, men det blir uendelig mye lettere å bære når noen kan avlaste innimellom. Avlaste i form av å lytte, klemme og vise omsorg. Og noen ganger lage en middag eller gjøre innkjøp.

Ta vare på hverandre og vær rause med klemmer og gode ord. I morgen skal jeg klemme ekstra lenge på fjortenåringen, og jeg skal sende lange kjærlighetsmeldinger til de to eldste guttene som er i ferd med å skape sine egne liv.

Det blir en fin dag!

PS! Ett år etter ligger jeg og koser meg med sprell levende Thomas, som du ser på bildet. Deilig!

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Kan du ikke stryke?

  Det er søndag 12. september 2010. Vi skal i konfirmasjon til...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.