Det er september 2007, og Arthur er tre måneder unna sin syvende bursdag. Han skal opp til nabogutten for å leke, og vi gjennomfører vår sedvanlige farvel-scene. Lange klemmer og mange kyss. Det må være likevekt, så klemmer og kyss må plasseres i likt antall på hver side. På oss begge.
– Jeg elsker deg så veldig, du er verdens deiligste Arthur, sier jeg, og kjenner at jeg nærmest renner over av kjærlighet for minstemann.
– Vet du hvor mye jeg elsker deg, da? Han holder hendene mine i sine, og ser ut til å lete etter svar i ansiktet mitt.
– Nei, hvor mye da, sier jeg, og er spent på hvilken måleenhet han skal bruke i dag.
– Veldig masse! Svaret kommer kjapt, og han gliser.
– Og jeg elsker deg 150 millioner prosent, ler jeg tilbake.
Han tar en pause, kaster et langt blikk opp på meg, og smiler skrått. Lettere oppgitt.
– Mamma, jeg elsker deg 100%. Det er alt som er, det!
