Jeg er ferdig med dagens møtevirksomhet, og unner meg en utendørs pause på en kafé langs riksveien. Alene, spent lesende i neste ukes ukeblad, nipper jeg åndsfraværende til beige kaffe i hvit papp. Roen forstyrres av en voksen mann som parkerer firmabilen sin rett foran meg. Han glir ut av førersetet samtidig med at liten skjønnhet med hår til livet, spretter ut på motsatt side. En liten hånd møter en kraftig neve ved bilens panser. Et kort hei og et smil utveksles mellom dem og meg i det de går inn for å bestille.

Jeg fortsetter min vandring inn i Herbjørg Wassmos verden. Rørt av journalistens gripende tekst, fornøyd med layouten og stolt av egne bilder. Det er en bra dag.

«Skal vi sette oss her ved siden av damen, kanskje?» Mannen henvender seg til jenta som senker hodet og kikker på meg gjennom en uregjerlig pannelugg. Det kan hende det hadde vært en idé med hårspenner og ikke bare en løs strikk i nakken. Den lille er mest opptatt av å balansere sjokolademuffinsen på sin lille tallerken, og hun nikker smilende og setter seg på stolen han byr henne. Inntil sin egen stol.

Noen ganger tenker hodet mitt for fort. Noen ganger er jeg dessverre preget av nyhetsbildene jeg utsettes for. Jeg tenker han har lurt med seg den lille piken. At han har skumle hensikter. Jeg lagrer bilnummeret hans i hukommelsen og setter sansene i høyeste beredskap.

«Farfar?»

Ordet blir hengende i luften i noen lange sekunder. Piken trenger hjelp til å helle brus i plastbegeret sitt, jeg trenger tid til å fordøye ordet hun nettopp uttalte.

Raske blikk sendes i min retning mens barnehageskitne fingre kniper av små biter så kinnene kan fylles. Farfar skyver pannehår varsomt til side og stryker henne på nesetippen. Om igjen og om igjen. Hun lar ham vise sin kjærlighet, og vil ha stolen sin nærmere hans.

«Hun ville ikke være i barnehagen mer da jeg kom for å hilse på, skjønner du!» Han ler mot meg med et stort, dansk smil. Jenta er hans yngste barnebarn, nummer tre får jeg vite. Jeg smiler til dem med hele meg. Så er han altså ikke en farlig mann. Jeg slapper av på forsvaret.

Farfar forteller om moren hennes som er halvt nepalsk, og den lille gyldne supplerer med et sterkt blikk. «Når noen dør i Nepal, da kan man ikke spise sukker!». Den vakre femåringen informerer gjennom sjokolademuffins og Solo-slurker. Farfar har gått litt unna for å svare en iltert ringende telefon. Barnebarnet forteller hvilken skole hun skal begynne på neste år, og at hun gleder seg. Så vrir hun seg på stolen. Reiser seg og leter med bekymring i blikket. «Han er like innenfor døren», sier jeg og peker. Hun smetter inn, og viser alle sine perfekte melketenner når hun får øye på ham. Farfar er lokalisert, og hun kan finne plassen sin igjen.

Vi snakker lenge. Farfaren og jeg. Om barnebarna hans. Om kona hans. Om foreldrene hans. Om Nepal, Danmark og Norge. Om avstander, levekår, og en safaritur hvor et hvitt neshorn jaget bort en elefant, og dernest nærmest veltet safaribilen.

Årvåkne brune øyne følger med på samtalen. Deltar. Smiler og kryper opp på farfars venstre kne.

«Skal vi reise hjem til farmor, kanskje?» Den lille nikker. «Hva skal du gjøre med kaffen din da, farfar?» «Den drikker jeg opp først, vet du»

Et menneskemøte av beste sort. To nye mennesker jeg kan ta vare på i mitt hjerte. To mennesker som ikke vet hvor mye de berørte meg. En helt vanlig tirsdag i begynnelsen av september.

Bilnummeret er slettet.

Her kan du lese om at jeg snart skal få mitt eget barnebarn å gå på kafé med. Jeg forundres stadig over det lille fantastiske som vokser og spreller. Jeg skal bli farmor!