«Oppstoppernese med lukket munn»
«Gni seg i øyet med en hånd»
«Sjekk min perfekte ryggrad!» Du har sprellet deg helt rundt så det er lettere å se hvor fin den er!
«Oppstoppernese med åpen munn»
Hei, bitte lille baby!
Du som er et 20 cm langt barnebarn og bor inne i den tryggeste hulen i verden. Du som veier like mye som en halv pakke smør og spreller så mye at det nesten ikke går an å ta bilder av deg. Deg, ja!
I dag har jeg sett deg!
Fire svarthvite papirbilder kom først inn døren ved lunsjtider i dag, få timer etter at du hadde vist deg frem på skjermen for første gang. Til mammaen og pappaen din. Du viste frem de velkjente positurene som: “oppstoppernese med åpen munn”, “oppstoppernese med lukket munn”, “gni seg i øynene med en hånd”, og “sjekk min perfekte ryggrad”. Betryggende aktiv, og sprell levende er du!
Stoltere smil har jeg knapt sett! Mamma Erika holdt papirbildene høyt hevet, som et trofé, i det hun kom inn døren bak pappa Thomas, og før vi kunne klemme som vanlig, begynte hun å fortelle om deg. Alt de hadde fått vite, og alt de hadde opplevd. Den rytmiske hjertelyden og suset av fostervannet, blandet med følelsen av den kalde geleen hun fikk på magen. Spenningen de begge følte da de ventet på å forstå bildene som dukket opp foran dem. Den stolte pappaen din får et helt eget uttrykk i ansiktet når han er “beveget”. Neseborene hans vibrerer lett, øynene blir litt blankere, og smilet smelter alt og alle. Det heter kjærlighet, det, lille barnebarn. Du har valgt deg et par usedvanlig flotte mennesker til foreldre. Mennesker som snakker om hva de gleder seg til å gjøre sammen med deg, de snakker om hva du skal få lov til og ikke, de kysser og klapper hverandre hele tiden, og de viser på alle måter at de er klare til å ta deg imot. Og de ler. Ofte og mye!
Fin liten mage du bor i, barnebarn!
Ingen trenger å lure på om disse to gleder seg til å ta deg imot, lille venn,
Selv om de gleder seg til å møte deg, har de ikke helt forstått at du faktisk er på vei. At du faktisk kommer til å komme til verden for å snu den opp ned. For dem, for oss som blir besteforeldre, alle onklene og den lille tanten, og for alle vennene vi omgir oss med. Fra den dagen du blir født, vil ingenting noen gang bli som før.
Tenk at det går an å bety så mye for så mange når man er så liten!
Et par timer etter at lunsjen var fortært, kom onkel Arthur hjem. Gledesstrålende og lykkelig over å få se bildene av sin første nevø. «Jeg blir så glad inni meg av at jeg skal bli onkel», sa han. Og du, lille baby – kan bare glede deg til alle som venter på å helle all omsorg og kjærlighet over deg.
Der er onkelbarnet mitt!
– Thomas, dette er skikkelig kult!
Arthur ble så glad da han så bildene at han umiddelbart satte i gang med å lage makroner! Godt hjulpet av storebror.
Makroner kan godt lages mens man kjører rundt på Classy Walks.
Jeg har allerede takket høyere makter for at det faktisk tar ni måneder å dyrke frem et barnebarn, det er nemlig noe man må trene på. Det å bli farmor. Jeg gleder meg mer og mer, og kanskje jeg til og med kan klare å strikke et par linjer før september. Kanskje. Jeg er i alle fall i ferd med å venne meg til tanken på at jeg snart er gammel nok til å bli farmor.
Mens guttene lager makroner, setter Erika og jeg inn bildene av deg i rammer – da blir det ekstra lett å få vist dem til alle sammen på søndag.
De første innrammede bildene av deg, lille barnebarn, ble tatt før du ble født!
For det gleder jeg meg til aller først. Da skal vi nemlig få vite om du er en guttebaby eller en jentebaby!
På «kjønnsavsløringsfesten» Thomas og Erika skal holde for familien, får alle vite det samtidig. Selv ikke mammaen og pappaen din vet det før da. Vi har bare en liten mistanke …
Ligner de, tro?