Denne lørdagen var en av de virkelig fine. En sånn lørdag hvor det egentlig ikke skjer noe som helst. Vi hadde bare puslet rundt i huset hele dagen, bortsett fra noen timer ute i haven. Sommeren var på hell, men solen varmet fremdeles godt, så vi hadde kost oss med både blomsterplukking, gressklipping og fotballsparking. En deilig lørdag med lave skuldre.

Omsider var dagen over, lørdagspizzaen fortært, og Arthur skulle i seng. Det var viktig for Oscar, som er fem år eldre, at lillebror av og til la seg litt tidligere enn ham. Jeg sendte derfor minstemann i forveien opp på badet. Thomas på 20, var allerede dratt ut med vennene sine.

I løpet av dagens ryddesjau hadde vi funnet en god del småsaker, blant annet en ring jeg ikke kunne huske hvor kommer fra. Den var antakeligvis kjøpt i utlandet, for den hadde fem «diamanter» på seg, og de var montert som en slags blomst. Gullet var akkurat litt for glorete. Arthur likte ringen svært godt, og prøvde den på alle de små fingrene sine. I tillegg fant vi en liten blå boks, trukket med et slags semsket stoff. En slik boks man får når man kjøper ring hos gullsmeden. Det var helt tilfeldig at vi fant disse to tingene i den samme ryddeprosessen, og jeg tenkte ikke videre over det da jeg puttet begge deler i esken merket «sorteres». Det er den esken som aldri blir sortert, men som gir meg alibi for å slippe å rydde i alle de kjedelige, små tingene. Jeg har flere sånne esker. De gir meg «lov» til å glemme innholdet. Så også denne lørdagen.

Jeg klør Oscar på ryggen mens jeg gir Arthur noen minutter til å kle av seg, før jeg går opp for å hjelpe til med tannpussen.

Jeg hadde som sagt glemt ringen. Det hadde ikke Arthur.

Han må ha lyttet etter skrittene mine i trappen, for i det jeg åpner døren inn til badet i andreetasje, kommer han seilende mot meg på ett kne. Den venstre armen er hevet høyt foran ham, og i hånden holder han stolt den semskede boksen. Den er åpen, og det glitrer i gult gull og diamanter. Smilet glitrer om mulig enda mer, og ut av det store, glade smilet, kommer de mest fantastiske ordene:

“Vil du gifte deg med meg?”

Det ble naturligvis en lang, varm omfavnelse, og et soleklart «ja».