På skoleveien

Når nyhetene sier at nissen ikke finnes, da finnes han ikke.
Når nyhetene sier at nissen ikke finnes, da finnes han ikke.

Morgenen er iskaldt vakker. Trærne smykker seg med frossent løv, og isroser pynter søledammene. Det er mars, men vinteren vil ikke slippe taket. Uansett hvor mye jeg drømmer om hestehov og dryppende tak.

Denne morgenen har jeg bestemt meg for å følge Arthur (9) til skolen. Det er en fin måte å starte dagen på, og jeg trenger treningen.

Vel ute av døren kjenner jeg hvordan den lille hånden hans griper tak i min, og i raskt tempo starter vi på den 20 minutter lange skoleveien. Kinnene mine blir fort kalde, og jeg angrer et lite sekund på at jeg ikke tok på meg lue. Kulden ser ikke ut til å plage Arthur nevneverdig.

Etter noen minutter møter vi to av vennene hans. Vi hilser og skravler litt, før farten vår gjør at vi havner noen meter foran dem.

Nesten umerkelig glir Arthurs hånd ut av min. Jeg smiler for meg selv lar det gå en liten stund før jeg bøyer meg mot ham og spør. Så lavt jeg kan, lurer jeg på om det er flaut å leie når vennene ser det. Han ler brydd og kikker skrått opp på meg. Så griper han hånden min igjen, og klemmer den hardt og forsikrende.

«Neida, for du er jo verdens beste mamma!»

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

På plass. Hilsen Tenåringen

Jeg har en sekstenåring i huset. Det er jeg ubeskrivelig glad for....
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.