Christian =Oslo

EN SISTE TANGO

Jeg så i forbifarten her for noen uker siden på en forside, at nå var det den siste dansen for Per Fugelli, denne mannen som jeg i en årrekke har hørt komme med mange fornuftige meninger og innspill i den samfunnsorienterte debatten. Han som har stått opp for de svake, sist nå angående bortvisning av rusavhengige i sentrum.

Du har vært en inspirerende person for meg, jeg håper at du får danse som du vil, det har du fortjent.

Christian, selger 689
EN SISTE TANGO Jeg så i forbifarten her for noen uker siden på en forside, at nå var det den siste dansen for Per Fugelli, denne mannen som jeg i en årrekke har hørt komme med mange fornuftige meninger og innspill i den samfunnsorienterte debatten. Han som har stått opp for de svake, sist nå angående bortvisning av rusavhengige i sentrum. Du har vært en inspirerende person for meg, jeg håper at du får danse som du vil, det har du fortjent. Christian, selger 689

Christian Er Lik Oslo

 – om nestekjærlighet og respekt

Gatemusikanten med det smaleste ansiktet lener seg inn mot mikrofonen på stativet. Halve ansiktet skjules mens han synger seg gjennom en av fjorårets mest populære poplåter. Han trekker øyebrynene sammen på midten, og legger ansikt og kropp i lidende folder. Her skal vi virkelig få føle innlevelsen hans. Langt inn i sjela, så vi kjenner at han mener det han synger på ordentlig.

Medmusikanten står en meter lenger bak. En velbrukt kassegitar svinger i takt på magen hans, og stemmen er tynn der han synger tostemt med vokalisten. Begge har håret i hestehale, og begge er hvite i huden og synger på engelsk. De ligner litt på hverandre der de står ved nedgangen til t-banen på Egertorget. Like utenfor Baker Samson som har overvåket plassen siden 1894.

Menneskemengden som har samlet seg for å lytte, står på trygg avstand fra den åpne gitarkassen. Det blinker i noen få mynter på den svarte veluren. En liten pike nærmer seg med noen flere i en liten hånd, og trubadurene smiler til henne med øynene når hun sjenert kaster dem mot kassen og treffer. Så rygger hun trygt tilbake til mammas omfavnende skikkelse så de kan vaie videre.

Noen rødkledde russejenter med skitne buksebaker og saftige ordspill på lårene gynger med, uvisst av hvilken grunn. Forbi strener et par tyske turister med forvokste ryggsekker og kraftige skinnstøvler. De smiler i det de haster forbi i retning Oslo S. Vi står litt på siden, fascinert av den lyse stemmen og livet som utspiller seg foran oss. Det er som å være på teater.

Karl Johan er full av mennesker denne solfylte aprilsøndagen. Gatemusikantene lokker frem smilene. Lokker frem myntene.

Så lokker de frem en av =Oslo-selgerne. Med røde solbriller går han med bestemt skritt frem til gitarkassen og leverer sin donasjon, før han bråsnur og går tilbake mot Tre Brødre med hendene dypt i lommene og magasiner i armkroken. Min tretten år gamle nevø observerer det samme som meg. «Så du det, eller?!» Han sperrer opp øynene og smiler med hele seg.

Om jeg gjorde. Det han gjorde treffer meg nemlig rett i magen. Jeg kjenner jeg blir så glad. Sånn ekte glad inni hele meg. For en nydelig hendelse jeg nettopp var vitne til! En av de som ikke har så mye, gir til andre som kanskje heller ikke har så mye. Det bobler i hjertet mitt, og jeg må bare få sagt det til ham. Til min store glede er =Oslo-selgeren innen synsvidde.

Jeg forlater mann og barn der de står, uten et ord. Jeg skynder meg mot de røde solbrillene, og ber om å få kjøpe et magasin. Av Christian, som jeg snart skal lære at han heter. – Selvfølgelig, svarer han, og gir meg et eksemplar. Jeg betaler gladelig de hundre kronene med sms, og får raskt bekreftelsen på at beløpet har kommet inn på hans konto.

– Du, så nydelig det var, det du nettopp gjorde, sier jeg og tar ham på armen. Han kikker på meg gjennom sin knallrøde brilleinnfatning. – Det at du ga penger til musikantene. Han smiler. – Ja, jeg har stått her og hørt på dem ganske lenge. De er gode, sier han.

Jeg spør om han har noe på trykk i denne utgaven, og vi åpner plasten på utsiden av magasinet så han kan komme til og vise meg side 6. Der maleriet hans er avbildet. Stolt forteller han at han maler med oljemaling, og at han har levert bilder til 17 utgaver. Jeg er imponert over det flotte bildet, og teksten han har skrevet om Per Fugelli. Mann og barn har kommet til, og står nå bak meg. Jeg merker at Christian vil videre, så jeg sier takk for praten. Han nikker og går.

«Skal det være et ErLikOslo?», hører jeg ham si der han møter en ny potensiell kunde noen meter lenger bort.

Jeg smiler for meg selv. Jaja, han er jo tross alt på jobb, tenker jeg, selv om jeg gjerne skulle ha snakket med dette vakre mennesket veldig mye lenger. Jeg får være glad for de minuttene jeg fikk.

Jeg har gledet meg over dette i over et døgn nå.

Først i dag slår det meg:

Hvorfor skulle ikke Christian ønske å sette pris på gatemusikanter som jeg gjør? Hvorfor reagerte jeg så veldig på det jeg så? Han tok seg råd til å gi noen penger musikantene, akkurat som jeg av og til gjør. Å vise at man verdsetter noen kan man da gjøre uansett hvor man har havnet i samfunnet?

Jeg tror bare jeg ble så overrasket over å se det i praksis …

Det betydde likevel mer at han gjorde det, enn alle de andre som gjorde det samme. De andre som antakelig har penger til mat i morgen også.

Jeg beklager om dette ble helt feil, Christian. Jeg mener ikke annet enn å fortelle deg at det du gjorde var så inderlig vakkert.

Tusen takk!

PS. Jeg har tatt meg den frihet å vise det flotte bildet Christian har malt, og teksten han har skrevet til Per Fugelli.

Så vil jeg oppfordre alle som kan å kjøpe =Oslo. Magasin-selgerne kjøper bladet for 50 kroner og selger det for 100. Slik kan de tjene penger helt lovlig, og med verdighet. Dessuten er det gode artikler om interessante temaer, og flotte bilder å glede seg over.

Se mer her:

Nå takker jeg for meg her på Spuntino, det er på tide å avslutte arbeidsdagen.

Det er overraskende inspirerende å jobbe på kafé innimellom!
Det er overraskende inspirerende å jobbe på kafé innimellom!
Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Mamma, jeg manglet mot

Stillheten på rommet ditt skiller seg lite fra aktiviteten i korridoren. Det...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.