Etter å ha talt og registrert 236.600 kalorier, kan jeg i dag juble over å være kun fem kilo unna målet!

Det er dermed 182 dager siden var jeg for kort. I alle fall hvis den BMI-scoren jeg hadde skulle ligge innenfor normalvektområdet. Det er lettere å spise seg ned 20 kilo, enn å vokse 30 centimeter. Dessuten ville ikke Øivind ha en kone på 2 meter. Så da meldte jeg meg på kurs, da. Det var ikke nok med ett kurs, for å si det forsiktig. Jeg har endt opp med tre kurs på rappen, med den sviende følelsen det gir i lommeboka. Det er sikkert verd det, men nå er jeg ganske blakk. Nei, jeg blir dessverre ikke sponset.

Jeg hadde egentlig gått og ventet på motivasjonen som skulle dra meg over dørstokken.

Kommentaren

Helt siden før sommerferien når det gikk opp for meg hvor ille det sto til. Siden den kvelden jeg møtte på en gammel bekjent på en kafé. Han som var der med en guttegjeng, og kom bort til baren for å kjøpe en øl mens jeg sto der. Jeg ventet på min kaffe latte.

Han fortalte meg at kompisene hans hadde kommentert da jeg kom inn: ”Er ikke det hun Bjørg Hexeberg. Hun som pleide å være så fin?” Og etterpå sa han til meg: ”Jeg synes du er fin nå også, jeg.”

Jeg takket så klart, og lo det andre så bort så godt jeg kunne. Men jeg glemte det ikke.

Det tok et halvt år før motivasjonen kom. Etter sommerferien var jeg daff, treg, lat og svært ufornøyd. Jeg var ikke engang spesielt brun.

Jeg hadde satt på meg hair extenstions for å få skikkelig langt hår. Da var det i alle fall noe ved meg jeg kunne være fornøyd med. Utover det gjemte jeg meg heller hjemme, enn å være ute blant andre. Jeg unngikk matbutikker og kjøpte ikke nye klær, det var uansett bare stretchbukser og vide gensere som passet. Selv dunjakkene var for trange, og da går man ikke ut i kulda.

Den høye terskelen

Det er 30 pakker meierismør siden. Jeg vet ikke hva som dyttet meg over terskelen, men jeg hadde i alle fall fått nok av meg selv. Her kan du lese om da jeg tok til fornuft.

I dag morges, etter at jeg hadde veid meg og sett det magiske tallet, var jeg så full av energi at jeg støvsugde første etasje, vannet blomster, ryddet på plass en haug med glass og stablet om en bokhylle. Før frokost. Før de andre var ferdige med morgenstellet sitt. Ikke tok det lang tid heller.

Det er veldig mye lettere å bevege seg når kroppen veier mindre. Jeg er klar over at jeg ikke skal være så opphengt i vekta, i selve tallet, men jeg må innrømme at det er utrolig tilfredsstillende å se at tallet blir lavere. Både på BMI og på vekt.

En sprekk eller tre

Det har vært dager hvor det eneste jeg har hatt lyst til er å ligge på sofaen med pledd og melkesjokolade og se på flaue serier. Det har vært dager hvor jeg har gjort nettopp det. Jeg har også drukket for mye vin et par ganger, spist dryppende fete spanske tapas, og jeg har spist Nugatti fra boksen. I skjul. Om natten. Jeg har gjemt kriseproviant i form av små gummigodiser i veska. Mer enn en gang. Jeg lurer bare meg selv, og det er ikke spesielt moro når det viser seg på vekten.

En ganske fersk venninne sa noe klokt til meg når jeg innrømmet mine synder. ”Ikke tenk så mye på det, du – vær heller flink igjen i morgen!”

Henne hørte jeg på.

Det henger!

Det kjipe med å bli slankere er at huden ikke ser ut til å skjønne poenget. Den er ikke akkurat stram og spenstig, og når Øivind i dag smilende påsto at jeg har fått ungpikerompe, da måtte jeg rett og slett arrestere ham. Enten er det på tide med nye briller, eller så må han ta en skikkelig nær-titt. Det som en gang var en sprettrompe, er nå redusert til noe som ser mer flatpakka ut enn fyldig. Litt sånn flagg. Du vet sånt som vaier i vinden.

Og det er jo snart 17. mai. Da skal bunaden passe. Min egen. Ikke lillesøster sin.

Arthur er for øvrig ikke spesielt bekymret for det flate resultatet – han oppfordrer meg bare til å gå i oppoverbakker. ”Da blir den så stram som bare det”, forteller han. Kloke fjortisen. Han går jo opp og ned til skolen hver dag, og har den rompa!

Det ville vært løgn å påstå at det bare vært lett. Det vil si, det har ikke vært vanskelig. Jeg har bare blåst i å være ”flink” hele tiden. Det har naturligvis utsatt selve reduksjonen, men likevel, over tid, vil jeg nå målet.

Jeg har fått hengerompe! Altså – det er den til høyre!

Se fremover

For et par uker siden opplevde jeg en utrolig positiv ting som vil hjelpe meg å holde kursen fremover! Jeg skulle kjøpe meg en shorts, og som jeg pleide, tok jeg med str. 40 inn i prøverommet. Lykkelig oppdaget jeg fort at jeg måtte ha noe mindre. Min snille venninne hentet 38 til meg, men når også den hang og slang rundt livet, var det bare å juble høyt over at 36 passet. Ingen grunn til å bry seg om at andre hørte jublingen fra prøverommet! Det er mange år siden jeg har kunnet kjøpe noe som helst i den størrelsen.

Hadde jeg visst at det ville ta et halvt år å komme hit jeg er nå, kan det hende jeg ikke hadde orket å sette i gang. Derfor var det nok en god strategi for meg å se hvert kurs som en oppgave – ett og ett skritt på veien til en mer bevisst og sunnere livsstil.

Jeg skal telle 40.000 kalorier til. Det klarer jeg.

Så skal jeg akseptere mine slappe, glade og snart helt bekymringsfrie overarmer. Det er tross alt bedre å ha myke armer enn at de er stappa med fett og dårlig samvittighet.

Og snart skal jeg begynne å trene på ordentlig. Nå er jeg lett nok.

God vår!