Våren for seks år siden skulle min minstesøster reise til Thailand med ettåringen sin og en venninne. I nesten tre uker skulle eventyret vare. På spøk, tror jeg egentlig, spør hun om ikke jeg skal slenge meg med. Joda, svarer jeg, og bestiller flybilletter samme dag. Det har hendt en del ganger i mitt liv at det går fort i svingene. Nok om det.

Jeg forteller naturligvis dette til barna, som smiler og heier på at mamma skal få oppleve noe gøy. Arthur som da er åtte år, tenker nok mer over at jeg skal være borte enn jeg er klar over. Jeg tenker «reise til» og sjelden «reise fra».

Han er glad og spent på mine vegne, men plutselig blir han alvorlig.

– «Mamma, jeg kommer til å sjede meg uten din moro. Det er sant. Faktisk!

Kveldsrutinene på badet gjør vi som vi pleier, og han skravler og synger mellom tannpuss og vaskeklut. Plutselig kysser han meg midt på munnen. – Jeg kan ikke ikke sjysse på deg, jeg, smiler han med blanke øyne. Jeg ser så tydelig kjærligheten i blikket hans og klemmer ham lenge. Veldig lenge. Sånn vuggende lenge. Etter en stund kommer disse nydelige ordene:

– Og når du er ute og reiser, da sender jeg skjærlighetsstråler hele tiden, så du kan bare glemme å ikke få sjyss av meg hver dag!