Arthur på åtte suser ned den asfalterte bakken på en blå lekebil i plast. Av den typen som har et gult sete som kan vippes opp og gjemme små hemmeligheter. Han løfter bena opp fra bakken og lener seg litt bakover for å få enda mer fart. Han har på seg hjelm. En ungdomsgjeng går forbi oppe på veien. På dette tidspunktet har jeg hjemmekontor i andre etasje, med full oversikt over gårdsplass og trafikk. Det morer meg å være observatør til livet der ute.

Petter er en del av gjengen på veien. Han er kompis til min eldste gutt, og stopper for å hilse på Arthur som han kjenner godt. Arthur har nettopp stanset nederst i bakken. Like før husveggen. Like under meg. Petter roper «hei» til Arthur, og spør samtidig hvorfor han har på seg hjelm.

Arthur er nå på vei opp bakken igjen. For ‘nte gang. Han blir liksom aldri lei. Skrittene hans er raske, muntre – som om han allerede gleder seg til turen ned. Halvveis i bakken svarer han som sant er:

«Jeg får ikke lov til å kjøre ned bakken uten!»

Nå er det på tide for meg å si hei. Jeg åpner vinduet helt, og vinker til guttene med begge hender. Petter spør om det er sant, at Arthur ikke får kjøre på lekebilen uten hjelm.

«Selvsagt», svarer jeg. Petter sier det er teit. Jeg ler og svarer «Jaja, det er jo ikke så farlig. Heller hjelm en gang for mye.»

Arthur kikker opp til meg med sitt strålende smil:

«Det er bra du passer på meg!»