«Hei, jeg har fått anbefalt en krem som heter Argosan eller noe sånt», sier jeg, etter at vi har smilt oss gjennom de første høflighetsfrasene. «Det skal være bra mot eksem. Jeg har soleksem.» Jeg viser henne håndbakene mine. Røde, oppskrapte og fæle etter en natt med kløing. Føttene har det på samme måte, men de har jeg gjemt i sokker og svarte Converse. I mangeogtyve varmegrader har jeg mer lyst til å gå i åpne sandaler. Det tillater ikke solen. Eller forfengeligheten min.

«Å, nei – du må ikke ha det. Se her – dette skal du heller prøve.» Hun finner frem en liten glasskrukke med en grønn, hard salve nedi. Med en plastspatel skraper hun av litt salve og smører et tynt lag oppå begge hendene mine. «Se! Nå skal det snart slutte å klø! Jeg har nettopp fått det inn – det kommer fra Kreta!» Hun nikker overbevisende av sine egen ord. Som for å understreke hvor rett hun har. De brune øynene hennes er nysgjerrige og kvikke. De leter etter min bekreftelse.

«Oj, det var jo litt artig. Akkurat denne salven kjøpte jeg i en liten gresk butikk i Agios Nikolaos for et år siden», forteller jeg. «Jeg visste ikke at den kan brukes mot kløe også!» Det tar ikke lang tid før kløen faktisk stilner.

«Ja?» Hun sperrer øynene opp. «Joda, det virker, men det er ikke lenge siden jeg måtte smøre på kortison, så det kan jo hende det også har stoppet kløen», prøver jeg meg.

«Kortison? Å, nei!! Det blir ikke borte! Du må gå hjem og detoxe hele kroppen! Hva slags solkrem har du brukt?»

«Ehh … en jeg kjøpte på apoteket. Faktor femti.»

«Har ikke noe å si! Nei og nei! Hvilket merke?»

Jeg tør jo ikke si det høyt, så jeg later som om jeg ikke husker. Jeg har ikke lyst på kjeft. Sannheten er at det er Cliniderm.

«Den er i alle fall godkjent og skal ikke inneholde skadelige stoffer». Jeg skjønner fort at argumentene mine kan dra lenger ut på landet. Kroppsspråk og hoderisting sier sitt.

«Jeg er helt sikker på at kjemikaliene gjør dette mot deg! Du må bruke en skikkelig solkrem! Prøv denne! Jeg skal si deg en ting – halvparten av det de selger på apotekene er ikke bra for deg!» Jeg skjønner jeg blir solgt til, men det gjør ingenting. Jeg er alltid ute etter bedre løsninger, så hvorfor ikke på dette området også. Dessuten har jeg en liten angst for alt vi utsettes for av kjemikalier, så når jeg kan, forsøker jeg å unngå det. Hun sier også jeg må ta betakaroten. Det har jeg allerede spist i hele vinter for å forberede huden min på solen. Merket var ikke godt nok, mener hun, så jeg kjøper et annet merke. Det er jammen ikke lett å orientere seg. Kan det være sånn i helsekostbransjen også? At vi er prisgitt vår egen etterforskning? Som på apoteket? Hvem skal vi stole på? Så kommer en lang lekse om viktigheten av fettsyrer, og en brosjyre havner i posen. Så lenge jeg slipper å drikke oljer som smaker gress …

«Hahaha – vet du hva jeg gjorde på 17. mai?!» Spørsmålet blir hengende i påvente av mitt svar. Naturligvis vet jeg ikke det, men jeg er nysgjerrig nok til å oppmuntre henne til å fortelle.

«Jeg hører nemlig ikke til her!»

Håret er langt og mørkt, og hun legger begge hendene på kinnene sine mens hun ler og rister på hodet.

«Vet du – når alle var ute, dresset seg opp og lo og skrek, festet og moret seg. Da gjorde jeg noe helt annet. Jeg var helt alene. Jeg satt i to timer og smilte mot sola. Jeg mediterte og koste meg skikkelig! Jeg tror jeg hører til på en øy. Eller kanskje i Amazonas. Et sted hvor de sover på taket og lever sammen med naturen!» Hun snakker fort, litt lespende – sånn som spanjolene snakker. Det er fascinerende. De brune øynene hennes er ivrige, men ser litt triste ut på samme tid. Hun har bodd i Norge i hele sitt voksne liv, har voksne barn og forteller hun er glad for å slippe å gå i tog på 17. mai.

«Det verste er, vet du – at jeg har ikke dårlig samvittighet en gang! Jeg har faktisk ikke lyst til å feire 17. mai. Jeg liker å være alene denne dagen! Det er ikke noe poeng for meg å vandre rundt i byen blant alle menneskene. Jeg spiser jo ingenting av det som serveres der ute, ikke drikker jeg alkohol, og ikke synes jeg det er spennende å henge med venner når det er så mye som skjer overalt. Da er man jo likevel ikke sammen, hvis du skjønner. Jeg føler meg ikke som en del av det hele. Men det gjør ikke noe! Jeg trives så godt i mitt eget selskap, i min ensomhet.» Hun lesper i vei i et helt annet tempo nå. I et troverdig temperament.

«Barna er store og trenger ikke meg. Jeg er ferdig med barnetog!» Hun ler og snakker om hverandre, og toneleiet danser mellom dur og moll. Hun viser med hele seg at hun mener hvert ord. Samtidig får jeg en følelse av at det ikke er meg hun prøver å overbevise.

«På kvelden skrudde jeg på tv!». Hun har mer på hjertet. «Da jeg så alle bildene av glade mennesker, alle stedene i vakre Norge, all musikken og livet, slo det meg igjen. ”Hva er det jeg driver med? Hvorfor er jeg her? Det er jo alt for mye!»

Den tanken kjenner jeg igjen. For hvorfor er vi akkurat her, hvorfor ikke flytte på seg, være mer på eventyr? Hvorfor ikke ta med seg familien til en eksotisk øy et år eller to. Hvorfor ikke roe ned noen hakk og leve mer i og på lag med naturen? Er ikke livet for kort til å ikke gjøre ting man drømmer om? Hvis man kan?

«Jeg skal gi meg selv to-tre år til. Så er jeg out of here!» Hun slenger hendene opp i luften, som om hun spiller kastanjetter. Vi ler sammen. Det er akkurat som om vi har hatt denne samtalen tidligere. Jeg kjenner meg igjen.

«Jeg skal bli farmor!» Stolt forteller jeg om det lille mirakelet vi venter på.

«Jaaa! Akkurat! Så da har du ikke noe valg! Da må du fortsette å gå i barnetog! Skjønner?! Du ser forresten alt for ung ut til å bli bestemor!» Hun snakker fortere og fortere. Den siste kommentaren tar jeg naturligvis rett til meg. Jeg har jo hetta for alt som lukter av aldring og tyngdekraft. Det er snart så jeg begynner å sove oppned.

«Jeg skal ha en Burt’s Beeswax.» En voksen mann med hvitt tynt hår henvender seg når jeg viser med en håndbevegelse at han kan gå foran meg. Jeg er ikke ferdig med denne handelen. Eller samtalen.

Helsekostdamen får ikke med seg hva mannen sier, og svarer med et «hva». Han gjentar spørsmålet, og hun rister smilende på hodet. «Nei, du skjønner – det produktet er ikke hundre prosent naturlig, men jeg har noe som er bedre.» Hun holder opp flere leppepomader. Mannen ler høyt, og trekker ermene på den blå skjorta oppover underarmen. En svart dataveske dingler over venstre skulder. «Hahaha, neida – jeg skal ha den, jeg.» Han rygger mot døren i det hun peker oppover gaten og henviser ham til en konkurrent hun vet selger det han vil ha. Når døren lukkes lener hun seg mot meg over disken. «Du skjønner, jeg selger bare de produktene jeg vet er gode, og disse er bedre.» Hun viser meg leppepomadene hun nettopp ikke fikk solgt. «Men folk kjøper jo det de vil. Min jobb er å informere, så får de ta egen valg.» Hun fascinerer meg.

Nok en mann kommer inn i det romslige lokalet. Det er skikkelig takhøyde i disse frognerbutikkene, og atmosfæren er god. Det er helsekostprodukter i alle kategorier oppetter veggene og på gulvet, i vinduskarmen, på og bak disken. Overalt. Noe for kroppen på utsiden, noe for innsiden og helt sikkert noe for psyken også.

«Har du strutseolje?» Han er også en godt voksen mann. Ganskje kortvokst. I lyse khakishorts, kortermet rutete skjorte og med tynne briller ytterst på nesen. Heller ikke nå får hun med seg hva kunden sier den første gangen. Han gjentar spørsmålet sitt på en bokstaverende måte. Muligens litt irritert. «Har du strutseolje?» Han snakker litt høyere også. Igjen rister hun smilende på hodet. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det virker nedlatende eller beklagende. «Det er utrolig mye rart!» Kunden er knapt ute av døren før hun henvender seg til meg igjen. «Nå har de fått for seg at masse oljer basert på fugler skal være bra for hjernen. Det er helt utrolig. Det vi skal ha er basert på planter!»

En pen frognerdame kommer inn i butikken med en voksen datter på slep. Damen har pen, korallfarget leppestift og blekede tenner. Håret er langt, lyst, glatt og perfekt gredd med den retteste midtskillen jeg har sett på lenge. Datteren beveger seg på samme måte som sin mor. Bare i bakgrunnen. Hun er litt høyere, men mindre stolt i fremtoningen, så hun virker lavere. Det er mor som har kontroll, og hun ser ikke mye eldre ut enn datteren.

Kundene har håp i blikket når de ser på meg. Som om de håper at jeg er ferdig så det skal bli deres tur med en gang. Jeg ser mitt snitt til å gå.

«Jaja, jeg må nesten rekke et tog, men tusen takk for praten», smiler jeg og løfter opp den lille posen fra benken. Den som inneholder sunne, ufarlige varer for syv hundre kroner.

«Dette var veldig hyggelig!» Hun kaster det lange håret bak på ryggen og retter seg opp. Smilet med de ujevne tennene rekker helt opp til de glade øynene. Hun er et fargerikt innslag i alt det blonde.

Hun roper etter meg i det jeg åpner døren for å gå ut på den hete asfalten:

«Og du – ikke kortison – ikke melk – og ikke sukker!»

Søren, jeg som i hodet mitt allerede sitter på kafé for å blogge om henne …

– og det er ikke sikkert jeg gjør som hun sier helt med en gang. Blunkesmilefjes.

Etterpå skal jeg toge hjem og smøre huden på føttene med den lille grønne tryllesalven. Den jeg tilfeldigvis kjøpte på en pressetur til Kreta for et år siden. Sa jeg tilfeldig?

Jeg håper hun får oppfylt drømmen sin. Om å leve livet i naturen. Mens hun mediterer, praktiserer yoga og har sengen sin på et tak.