Snart blir en ny farmor født

Verdens fineste farmor fikk jeg leve med i 17.231 dager. Det er bra, det! Lurer på hvor mange dager jeg får med mitt første barnebarn.
Verdens fineste farmor fikk jeg leve med i 17.231 dager. Det er bra, det! Lurer på hvor mange dager jeg får med mitt første barnebarn.
Farmor_serie_side_1
Til en skoleoppgave på Bilder Nordic i 2007, laget jeg et portrett av farmor. Hun stilte villig opp, og jeg fikk topp karakter. Det er ikke rart med den modellen. Smilefjes!

Farmor_serie_side_2

Jeg er takknemlig. Takknemlig for de 17231 dagene min kjære farmor var tilstede i livet mitt liv. Den første dagen i juni var det to år siden hun reiste videre. På den samme datoen som mamma forlot oss, seks år tidligere. De reiste videre, til noe vi ikke vet noe om, men som jeg håper er vakkert og fredelig. Til et sted jeg håper de er sammen med alle de er glade i som har reist i forveien.

Min farmor var snill, morsom og ganske rampete, men hadde likevel høy standard på alt hun foretok seg. Hun var godheten selv, men med en aura av autoritet. Hun var med på leken, og hun hadde tid til, og ønske om, å delta i barne- og oldebarnas liv. 

Etter en av de svært tradisjonelle 1. juledagsbrunsjene vi alltid hadde hos henne, ble hun med på «ungdomsfest» hjemme hos oss. Vi lå på gulvet og kjørte bilbane, hun drakk whisky av kjøkkenglass, og alle danset ”støveldænsen”. Der hvor man hopper rundt og slår seg på lår og føtter. Hun hadde hatt på hodet, og holdt ut like lenge som alle andre. Dette var i 1994, og hun var 80!

Fra jeg var veldig liten var jeg ofte innom hos farmor og farfar. Han delte ut biter av røkt kjøttpølse, han var jo både kjøpmann og involvert i pølsemakerbransjen, og farmor lot oss hente små ispinner i kjelleren om sommeren. Vaniljeis med sjokoladetrekk. Fryseren hennes ble aldri tom.

Bakken og blomsterengen som skilte huset vårt fra deres, var perfekt å ake i, sommer som vinter! Jeg husker også at vi ikke fikk leke inne i grisehuset, fordi det var rotter der, men den gamle sleden på utsiden var minst like fin å oppleve eventyr i!

Det er ikke alle “farmorer” som ville akseptert at barnebarna tok med seg en liten hest gjennom hele huset for å gi denne vann. Det gjorde min farmor. Gjennom vindfanget, hallen, peisestuen, spisestuen, og endelig inn på det røde linoleumsgulvet på kjøkkenet. For sikkerhets skyld gikk mamma bak Lille Kitty med en pose. …

Selv om det er mange minneverdige farmorhendelser i mitt voksne liv, er det likevel de tidlige barndomsminnene som sitter best fast.

Minnene om klatring i trærne med glassepler, hvor den sure eplekarten lurte oss hvert år. Formaningene om at vi måtte være forsiktige så vi ikke brakk noen grener, og at vi gjerne måtte spise eplene som lå på bakken først. Omsorgen jeg fikk da trehjulssykkelen fikk for stor fart ned mot huset hennes, og jeg måtte bremse på grusen uten sko …  Jeg husker også skumle ting. Som den nifse, men likevel trygge lyden av oljefyren, kjellerlukten i bryggerhuset, og det fæle maleriet i peisestuen, det med trollet under broen.

Hun var sånn «ordentlig». Pianoet skulle vi helst ikke tullespille på, men hun kunne finne på å kle seg ut til det ugjenkjennelige på en helt vanlig tirsdag.

Minnene sitter i hele kroppen. I hele sanseapparatet. Jeg kjenner fortsatt lukten av matskapet i neseborene, og fingrene mine vet hvordan de måtte krumme seg for å åpne den firkantete metallboksen som inneholdt kjeks til osten. Og hvordan de gule- og hvitstripete koppene dinglet så fint mot hendene fra små kroker inni det mørkerøde kjøkkenskapet. Den store, mørk lilla glasspokalen med lokk, sto på det vaklete, flislagte trillebordet i hjørnet mot kjøkkenet. Når man satte lokket tilbake på plass, var det veldig viktig å gjøre det sakte, ellers ville lyden avsløre hva man holdt på med. Pokalen gjemte sjokoladetrukne mandler og annen konfekt …

«Buffeten», som egentlig er en skjenk, sto i spisestuen, ved siden av trillebordet. Den hadde glasshylle til de pene krystallglassene, og smale skuffer med grønn filt til sølvbestikket. Her gjaldt regelen «se, men ikke røre».

Nå har skjenken kommet hjem til meg, og jeg nyter å kjenne lukten av farmor når jeg åpner det.

Den flotte skjenken lukter farmor. Det er jeg glad for!
Den flotte skjenken som lukter farmor har flyttet hjem til oss, sammen med noen av de vakre glassene. Det er jeg ubeskrivelig glad for!

Min farmor luket uregjerlig ugress med rompa i været, hun hadde en oransje “plate” man kunne stå på, og svinge fra side til side for å trene magemusklene. Hun tørket sparsommelig nyvaskede plastposer på varmelementene under kjøkkenvinduet, bakte verdens beste brød og julekake, ville bare ha meierismør og elsket fisk. Hun hadde den mykeste huden, de sterkeste hendene og veldig snille, grønne øyne. Hun var sjenerøs, takknemlig og omsorgsfull. Hun sa aldri et vondt ord om noen, hun lo ofte og ville mer enn gjerne ha kos. Sånn vil jeg bli!

Det er nemlig en ny farmor på gang. Denne gangen er det meg. Det er fortsatt uvirkelig, det er skikkelig spennende, og det er et kjempeansvar. Jeg har delt noen tanker om dette tidligere, og det slår meg nå. Tenkte min farmor som meg? Var hun også uforberedt?

Det er min tur til å bli den farmoren en liten gutt skal huske med glede når han blir voksen. Det er min tur til å bli en farmor han skal ønske å være sammen med, en han føler seg trygg hos. En farmor han skal fortelle historier om til sine egne etterkommere. Samtidig skal jeg leve mitt eget liv – være min egen person – og leve i mine eventyr.

Jeg har fortsatt ikke strikket en eneste maske på noe som kan ligne et babyplagg. Men jeg har funnet frem to gamle barnesenger som må pusses opp, og familiedåpskjolen ligger klar. Den med alle navnene på – og som min farmor sydde til meg, sitt første barnebarn. Det er vel litt farmoraktig? Dessuten har jeg sett ultralydbilder – han er kjempefin!

Jeg har et puslete epletre som kanskje kan klatres i om noen år, jeg har farmorskjenken han kan huske lukten av, og jeg har klemmer og fang. Jeg håper jeg blir litt som min egen farmor – men aller mest håper jeg at jeg blir akkurat den farmoren mitt lille barnebarn trenger. Når han kommer inn i livene våre en gang til sommeren.

– når livet snus på hodet og vi blir skrullete hele gjengen.

 

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Fineste gavetips!

Jeg har snart bursdag. Det er kjempefint å kunne feire enda et...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.