Når en pappa ikke skjønner noen ting

Også på fritiden liker hun bøker. Til og med sangbøker. Når man er åtte er sangbøker kanskje aller finest.
Også på fritiden liker hun bøker. Til og med sangbøker. Når man er åtte er sangbøker kanskje aller finest.

Den lille jenta skriver og skriver. Bokstav etter bokstav fylles arket med setninger som vokser til historier. Hun er ti år gammel og gjør pliktskyldig sine skrivelekser. Den høyre hånden fører blyanten i jevne strøk. Opp, ned og bortover. Det lukter papir og grafitt. Hun kjenner det, for nesen er ikke langt unna blyanten der hun har lagt hodet ned på den venstre armen som hviler på sofabordet. Resten av kroppen sitter på gulvet. Langt, honningfarget hår henger over skuldrene og nedover ryggen. Sidelengs ser hun bokstavene ta form. Sakte. Hun passer på så hun ikke kommer borti de grå bokstavene, for da blir det grisete i boken, og det liker hun dårlig. Bøker er noe av det beste hun vet. Både skrivebøker og lesebøker.

Den lille jenta bor i utlandet. Det har hun gjort i et år, og skal gjøre det i to år til. Hun bor der sammen med mamma og pappa og to småsøstre. Hun bor langt unna den beste venninnen hun har. Det går ganske bra. De skriver jo brev til hverandre. På linjert brevpapir som har konvolutt som matcher. Noen ganger med hester på, andre ganger med blomster eller morsomme tegninger.

Pappa kommer hjem fra jobben. Jobben som har skylden for at hun skriver sine lekser på et annet språk. På fransk, svensk og engelsk. I tillegg til på norsk. Man kunne tro at det var vanskelig for henne, men det er det ikke. Hun liker det svært godt. Språk er spennende og hun gjør det bra i alle fag. Hun trives på skolen, i den bitte lille klassen som har skandinaviske barn fra flere trinn i samme rom.

Han stiller seg ved siden av den lille jenta. Han spør hvorfor de ferske bokstavene hennes lener seg bakover. Det vil si, han lurer på hvorfor ikke alle bokstavene heller i samme retning. Han synes det ser rotete ut når de lener seg både hit og dit.

Den lille jenta blir lei seg, men sier ingenting. Det han ikke vet, er grunnen til at hun gjør dette. For hun vet at hun gjør det. Hun vet hva hun prøver på.

Den lille jentas bestevenninne har nettopp sendt et brev. Hun som bor 165 mil unna. Brevet er pyntet med tegninger av blomster og trær. Det er små dikt, og hun forteller hva hun har gjort i det siste, at hun savner henne. Hun skriver at den lille jenta må sende svar fort tilbake. Det skal hun. Og så må mamma kjøpe frimerke så de kan sende brevet helt til Norge.

Den lille jentas bestevenninne er venstrehendt. Alle bokstavene hennes lener seg bakover. Som om de er på full fart forover med beina først, og overkroppen hengende etter. Ikke som den lille jentas bokstaver, som har den samme farten forover, men som heller kan se ut som om de snubler.

Bare ikke når hun hermer. Ikke når hun skriver bakover for å etterligne bestevenninnens håndskrift. Den hun synes er den fineste i verden. Den hun skulle ønske var hennes egen.

Så da hermer hun. Det skjønner ikke pappa. Særlig ikke når den lille jenta ikke forteller det. Og særlig ikke når den lille jenta egentlig ikke greier å skrive bakover. Ikke på alle bokstavene.

Så da blir det rotete, da. Helt av seg selv.

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

På ønskelisten: Et Magnoliatre!

  Et stort, bugnende Magnoliatre i hagen har alltid stått på ønskelisten, men...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.