Før tiden renner ut

Hvilken historie ligger begravet her?
Hvilken historie ligger begravet her?

Jeg skriver en roman. En roman ”basert på en sann historie”, som det heter. Derfor graver jeg i fortiden. Jeg spør, intervjuer, leser, ser filmer, studerer bilder og googler. Alt for at historien skal være sann og riktig på alle de områdene den kan være det.

Det betyr blant annet at jeg må oppsøke de stedene som skal være en del av historien.

Å være alene på kirkegårder er ikke en favorittsyssel. Jeg blir som regel redd. Men i dag var det sol, det var blå himmel og det var et hav av blomster som bare ropte på min oppmerksomhet. Så jeg gikk inn.

Lukten. Den tunge duften av sommerblomster ligger som et vibrerende teppe et stykke over bakken. Med velduftende fangarmer, som for å lokke meg, beveger blandingen av sjasmin, lavendel og roser seg inn i nesen og videre inn i hele systemet. Jeg fylles av en vemodig men livgivende blanding av minner og savn.

Jeg flytter føttene uten mening. Jeg leter, men vet ikke etter hva. Jeg forflytter meg sakte mellom vakre, velstelte gravsteder, og noen få gjengrodde minner. De med uleselig skrift. Der tiden har visket mennesket ut av historien.

Føttene beveger seg fremover, sidelengs og bakover, mens jeg leser navn og datoer. Regner automatisk ut hvor gamle folk ble. Eller unge. Nikker og smiler anerkjennende når en person har nådd svært høy alder, og rynker brynene når de har dødd som barn. Snakker med dem inni hodet mitt, så de skal merke at jeg besøker dem. Helt fremmede mennesker. Jeg legger merke til at jeg også vurderer mulige navn til barnebarnet, og at jeg merker meg navn som ble brukt i en gitt tidsepoke. Det er mange flotte å velge mellom. Så er oppgaven altså å se etter navn.

Men det går over. Tankene dreier fort inn på historiene. Historien til en sadelmaker og en kjøpmann, en lokfører og en brannmann. Alle yrkene, de fleste besatt av menn. Jeg ser ingen kvinner med yrket sitt på gravstøtten.

Hva er historien til alle disse menneskene. Disse livene som fikk ulik lengde, og som får meg til å puste fortere her jeg rusler. Mange tiår senere. Når oppdaget disse menneskene at tiden deres var i ferd med å renne ut? Tenkte de tankene jeg tenker nå? At det ikke er lenge til jeg også er et navn på en stein? En stein som noen skal gå forbi en dag, og lure på hvem var? Kanskje synes synd på hun som har en grav uten blomster, eller tenke at hun jammen er heldig som har et så frodig og vakkert hvilested?

Tenkte de også over hvor fort livet går over?

Jeg stopper opp ved et enkelt jernkors. Et rustent kors med to navn.

Hans navn står øverst. Minnesmerket står skjevt plantet i bakken. Det lener seg litt forover og litt mot venstre. Det er ingen blomster i nærheten, og den friserte gressplenen vokser helt inntil foten. Andre gravstøtter står et stykke unna. Korset er prikkete av rust og ser ut til å ha stått her i en evighet. Messingplaten i midten av korset er mørk og matt med et ørlite grønnskjær. Teksten er skrevet i store bokstaver. Versaler, på fagspråket.

OSKAR JOHANSEN

ANNIE JOHANSEN

Utover det er det ingenting som forteller noe om disse menneskene.

Ingenting forteller om når de levde, hvor gamle de ble eller hva de jobbet med. Kanskje var de søsken, ektefolk eller tjenestefolk. Kanskje ble de overrasket av en innbruddstyv og drept i hjemmet sitt, eller er det mulig at de døde sammen i en ulykke? Kan de ha dødd under krigen, eller har de valgt å gå ut av historien sammen? Og hadde kanskje ikke de etterlatte penger til å gi dem et gravsted familien kunne stå inne for? Eller var dette rett og slett to mennesker familien ikke ville vedkjenne seg, men som likevel ga dem et hvilested i vigslet jord.

Ingenting vet jeg om dem.

Så hvilke liv er det som leves slik at de ender opp med et nakent, skjevt jernkors, på en gravlund i Norges hovedstad?

Det mest ensomme gravsted jeg har sett.

Likevel er det dette gravstedet som får meg til å stoppe opp. Stoppe opp og stille meg selv noen spørsmål. Mange spørsmål. Om bruken av tiden vi har fått utlevert. Om å sette spor. Om å gjøre noe som vil bli husket. Jeg kjenner jeg blir redd. Redd og lei meg. Lei meg for dem, redd for meg selv.

Hvilken frykt vekker dette korset i meg?

Jeg tror jeg vet svaret.

Jeg er redd for å bli glemt.

Jeg er redd for å ikke bruke tiden min godt nok. Bruke den på ting med substans. På ekte ting. På det som er av betydning, og som har med godhet å gjøre.

Så i morgen skal jeg ta den telefonen. Den telefonen som kan forandre hele historien jeg skriver. Jeg skal nemlig våge det. Jeg er ferdig med å nøle og utsette. Det er nå jeg må gi gass.

Det har Oskar og Annie fortalt meg.

– og neste gang jeg besøker denne gravlunden skal jeg plante en blomst hos dem!

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Det klatrer og blomstrer – det gjør meg glad!

Mitt siste innlegg i denne ukens hage-raid må handle om farger. Farger...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.