Dette skjedde en sommerdag for to år siden. Jeg var skikkelig irritert på gutta som ikke plukker opp etter seg. Arthur (12) er nærmest, og blir den som får eksplosjonen. Jeg peker på det ene eksempelet etter det andre. “Dere kan da ikke forlate åstedet på denne måten?! Se her! Vrengte bukser, matrester, flekker! Jeg bor her også, og jeg vil ikke ha det sånn!”

Jeg bobler over, og er langt unna noe som kan kalles en avbalansert og pedagogisk forelder. Arthur derimot, er fullstendig balansert – som vanlig – og begynner rolig å plukker opp tingene sine, før han til slutt vasker vekk sølet som har rent nedover en skapdør. Pulsen min er ikke nevneverdig lavere.

“Mamma, vet du egentlig hva et åsted er? Det er der noen har blitt drept.” Han prøver seg på et skjevt smil.

I akkurat dette øyeblikket så jeg nok ikke forskjellen mellom et åsted og hvordan hjemmet så ut, men det er klart, når det serveres både smil, rydding og vittige kommentarer, da kan jeg ikke annet enn å bli blid igjen. Så – til alle ungdommer som måtte lese dette:

Gi mamma et smil, plukk opp etter deg, og vips er verden mye lysere. For alle.