Han vil ut!

Dette raste ned - uten at jeg hørte det!
Dette raste ned - uten at jeg hørte det!
hgvkhgv
På vei gjennom stuen for å vanne drivhuset på verandaen, oppdager jeg dette. Som må ha skjedd mens jeg var like i nærheten. Uten at jeg hørte en lyd.
uyrfuy
Ytterst på kanten havnet denne flasken. På mystisk vis, helt av seg selv.

26. juli 2016

Var det derfor det største bildet på peishylla raste ned på gulvet i går og knuste? Uten at det var gjennomtrekk. Og i samme slengen dyttet ned et gammelt bilde av meg, en keramikkvase laget av Oscar på ungdomsskolen, og plasserte en av pynteflaskene ytterst på peishyllekanten? Var det derfor iMacen var grå hele dagen, og tvang meg til utendørssysler. Selv om vinden blåste på tvers så alt jeg prøvde å gjøre måtte gjøres om og om igjen? Var det derfor kroppen streika og tvang meg i seng tidlig?

Det blåser på tvers - og "prosjekt gardin" må skrinlegges!
Det blåser på tvers – og «prosjekt utegardin» må skrinlegges! Uansett om jeg får hjelp eller ei.

Det var du. Det var du som prøvde å sette verden på vent så vi kunne gjøre oss klare til din ankomst! At jeg ikke skjønte det.

I stedet var jeg redd for at maskinen jeg lager konfirmasjonsfotobok på var helt ødelagt, at gardinprosjektet under verandaen skal vise seg å være ubrukelig hvis det blåser sidelengs, og at det var skjedd noe med Oscar som ikke svarte på telefon hele dagen.

Sånn var det ikke. Det var bare du.

Denne morgenen piper det nemlig i telefonen.

Kl. 05.28

«Vi er på vei til Ahus for en kontroll. Holder deg oppdatert. Kyssehjertefjes.»

Jeg hørte ikke det lille pipet, og ante dermed ikke hva som foregikk. Ikke husker jeg hva jeg drømte heller. Det neste pipet vekket meg.

Kl. 06.53

Et bilde av Erika viser seg på skjermen. Hun drikker vann med et rosa sugerør fra et gjennomsiktig plastglass. Hun står rett opp og ned midt i et sykehusrom. Den smale skikkelsen har fått på seg en lårkort blå sykehusskjorte kantet med hvitt på ermene og rundt halsen. Den er kneppet med fem hvite knapper.

Man kan ikke engang se magen der hun står. Ingen bukse, bare grå ankelsokker på slutten av slanke legger. Håret i hestehale og med et underfundig smil. Spent og glad. Og litt nervøs.

«Jordmor bekrefter at det er rier. Hun har fått smertestillende for å se om det vil dempe aktiviteten noe før en eventuell undersøkelse. Vi blir på sykehuset inntil videre. Smilefjes.»

Jeg har akutt millioner av spørsmål, og svarer på meldingen:

«Iiiiiii!»

Jeg spretter opp av sengen. I den grad denne kroppen spretter. Jeg er alene i huset, to er i Danmark på fotballturnering, og en sommerjobber fra hytta. Hvem i all verden skal jeg bruke alle ordene mine på klokken syv en tirsdag morgen i fellesferien? Jeg går ut av soverommet, gjennom kjøkkenet og ut på verandaen. Jeg lukter på dagen og lar de våte plankene kile meg under føttene. Regn i ansiktet er noe av det beste jeg vet. Tankene raser. Herreguuud. Er det i dag? Det er seks uker til termindatoen.

Jeg må dusje! Man møter ikke sitt første barnebarn med skittent hår! Om det ikke er skittent-skittent, så lukter det i alle fall ikke nyvasket. Jeg vil være nyvasket når jeg møter ham. Ikke spør hvorfor.

På sms spør jeg om lov til å si fra til onklene og Øivind, til oldefar og -mor, til grandtanter og -onkler, og at jeg naturligvis ikke skal si noe om det på sosiale medier. De skal så klart få fortelle verden nyheten selv når det passer for dem.

Den nødvendige startkaffen med skummet melk i den største koppen må lages før jeg endelig kan gå på badet. Nevnte jeg at jeg gikk ut med søppelposen?

Tilbake på badet. Først må jeg gre håret. Det er et prosjekt i seg selv. Jeg kommer på at jeg skal ta en ekstra god rens av huden og file neglene også. Det tar et kvarter. Mens jeg speiler meg ser jeg at stålservantene trenger en grundig vask, så jeg finner frem mikrofiberkluten og den gamle tannbørsten som skrubber så fint rundt armaturene. Tar speilet i samme slengen. Det er så stort at jeg må stå på en krakk. Jeg mister kluten på vei ned, og oppdager de ignorerte støvdottene langs kantene på gulvet. Jeg kan like godt hente støvsugeren opp fra første etasje. Når gulvet er fritt for støv er det ganske lett å vaske det. Så da gjør jeg det, da.

På tide å ta av ansiktsmasken nå.

Haugen på benken over tørketrommelen må jeg gjøre noe med, ser jeg i det jeg smører mitt nyskrubbede fjes med en deilig fuktighetskrem. Et berg av undertøy, håndklær og sengetøy roter det til i hodet mitt. I et kvart sekund lurer jeg på hvorfor ingen andre plages av rot og støv.

I det jeg legger tingene i sine respektive skap hører jeg det rumle i magen. Det bryr meg ikke. Jeg stokker meg ned trappen og setter alle kamerabatteriene til lading. For sikkerhetsskyld. Det kan jo hende jeg blir invitert til å ta fødselsbilder. Har allerede fotografert veldig mange fantastiske fødsler i jobben min. Jeg skjønner at dette er annerledes. Men det kan jo hende likevel. Da er jeg i alle fall klar.

Det var den dusjen, ja. Finner frem hårbørsten en gang til. Grer gjennom på nytt, og legger igjen pysjen på utsiden før jeg kan trekke for dusjforhenget og være alene med tanker og våte stråler. Pulsen har ikke roet seg nevneverdig siden 06.53, og tankene spinner i takt.

Jeg knurrer for meg selv når jeg oppdager at den grisedyre sjampoflasken er tom, og at jeg må velge den fra matbutikken. Nå blir håret hampete. Jeg får kjøre på med balsam.

Arthur ringer fra Danmark. «Hei, hvordan går det med Erika? Har vannet gått? Hvordan har Thomas det?»

Å skulle bli onkel som fjortenåring er stort, og han skulle nok ønske han var litt nærmere akkurat nå. Jeg forsikrer om at jeg vil kontakte ham så fort jeg vet noe mer, og at han får legge inn litt ekstra energi i kampene så lenge.

Dagen snegler seg videre.

Min hensynsfulle sønn oppretter en liten gruppe på Messenger, så de vordende besteforeldrene får oppdateringer samtidig. Her kan vi stille spørsmål, og her kan vi få informasjon i den farten som passer de fødende. Smart.

Mase bare litt ...
Mase bare litt …

Utover dagen roer det seg helt ned, og de får reise hjem. Etter tolv timer med pulsen i halsen, og uten å vite hvor jeg skulle gjøre av meg, kan jeg senke skuldrene. Og spise frokost.

Takk for øvelsen, lille venn. Takk for at du stoppet verden et øyeblikk. Nå vet jeg noe om hvordan dagen kan bli når du melder din ankomst på ordentlig.

Det blir en dag etter innfallsmetoden.

 

PS. Med din hjelp, lille venn, begynner jeg å bli mer klar. Mer enn i disse innleggene. Smileblunkefjes!

Jeg er jo ikke klar!

Roligere farmornerver!

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Mamma, jeg manglet mot

Stillheten på rommet ditt skiller seg lite fra aktiviteten i korridoren. Det...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.