Treningsglede

For det må vel kalles treningsglede når man gråter lykketårer på trening?

Forrige mandag våget jeg meg på en “low impact” aerobictime. Altså en time hvor man ikke hopper, men går. Det er mindre strevsomt for knær og andre ledd som ikke oppfører seg som de skal. Men jeg kan love deg man blir like svett!

Jeg var litt skeptisk, men ettersom sommeren har klart å lure på meg halvparten av vekttapet, var jeg bare nødt til å komme i gang.

Min kropp og mitt sinn er utstyrt med “av- og på-knapp”. Det betyr at det er full gass eller brems. Sånn cirka. Vanligvis betyr det at jeg besvimer på trening når jeg er utrent. Det kan man trygt si jeg er nå. Det er fire år siden siste treningstime i sal. Det er pga. en kjip diagnose, men det får bli et annet kapittel. Jeg gidder ikke å ha den lenger, så nå later jeg som at alt er bra, og at jeg ikke er stiv og støl noe sted. Man kommer langt med vilje også. Når den står på maks.

Så møtte jeg opp da. I treningstights med en fargerik topp øverst, gjorde jeg krav på den bakerste plassen. Jeg måtte være sikker på at jeg lett kunne legge meg ned dersom bomullen skulle skulle kommer krypende. Du vet den som først legger seg rundt ørene, og som sakte snevrer inn synet til man er helt alene inni en hvit, lydløs bomullsdott og man mister kontrollen over kroppen. Før det stadiet er det lurt å legge seg ned. Det har jeg lært.

Med på-knappen aktiv, bega jeg meg ut i oppvarmingen. Den går forholdsvis rolig for seg, og jeg hang så absolutt med. Pulsen var grei, jeg fikk nok oksygen, og jeg følte meg ikke så aller verst.

Så spiller instruktøren Kelly Clarksons My life would suck without you.

Jeg kaster armer opp og frem i takt med musikken, jeg setter føttene bak som jeg skal, og hele kroppen svinger med. Hvis jeg lukker øynene ser jeg fantastisk ut. Speilet er såpass langt unna at jeg godt kan tro på det.

Det er da det skjer.

Jeg gråter!

Det renner tårer av glede nedover kinnene mine! Jeg smiler og kveler et hikst, jeg svinger videre og kjenner lykkeboblene danse i takt i brystet.

Jeg klarer det! Jeg har ikke besvimt! Jeg kan faktisk klare en time med aerobic uten å ta pauser! Det er så fantastisk, og jeg blir så glad at jeg faktisk gråter!

Det har virkelig aldri skjedd før. Takk for invitasjon til trening, altså!

Den neste halvtimen med styrketrening går like bra, og jeg bestemte meg for at mandag – det blir herved min faste treningsdag!

I går var det nok en trening, det gikk akkurat like bra – og til Kellys refreng meldte det seg igjen gledestårer. Nå var jeg forberedt.

Snille mannen hadde laget perfekt ettertreningsmiddag til meg!

Snille mannen hadde laget perfekt ettertreningsmiddag til meg!

Facebook kommentarer

3 thoughts on “Treningsglede

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.