Det går over

Vi sier det hele tiden. «Det går over.» Vi trøster med det, vi beroliger med det. Det er noe trygt over utsagnet. Når noen rister av fortvilelse holder vi rundt dem med varmen vår. Varsomme sveip med en myk hånd over et tårevått ansikt. Vi stryker på ryggen, vugger kanskje sakte fra side til side. Som når vi bysser våre barn i søvn eller trøster etter at høstens siste skrubbsår har tatt plass på et kne. Vi nikker anerkjennende og forståelsesfullt til frustrasjoner og sorg, til frykt og fortvilelse. Så stryker vi litt til.

«Det går over.»

Og det aller meste gjør det. Spesielt det man bekymrer seg for. Det går over av seg selv. De fleste bekymringene skjer faktisk aldri. Det er jeg rimelig sikker på.

Men så er det en ting som er skikkelig dumt. Det er det med de gode tingene. De går nemlig også over. De tingene man ikke vil skal gå over.

Når tankene raser innom det området får jeg hetetokter og høyere puls. Det er da jeg kjenner frykten kaste seg på meg. Over meg. Inni meg. Frykten for alt som skal ta slutt. Ta slutt før jeg er klar. Før jeg er stor nok til å tåle det. Frykten for at jeg skal ta slutt. Før jeg har satt så dype spor at de ikke kan viskes ut.

Det ble så tydelig på min undersøkende tidsreise til Vestlandet for et par uker siden. Alt går over. Også det gode.

Bjørg 6 år har ikke sluttet å tenke at den lille gården på Vestlandet skal vare bestandig. At menneskene som bodde der alltid skulle ta henne imot, at vi hun komme på besøk og kose med kattunger og hoppe høyet. For alltid. Lille Bjørg har ikke blitt voksen i alle kriker og kroker i sjelen. Hun vil fortsatt kunne reise vestover for å sitte på høyvogna, hesje, plukke stein, klappe lam og kose med kattunger. Hun vil fortsatt spise havregrøt til frokost hos onkel Knut som ikke engang er hennes egen onkel. More seg over gebisset som skrangler når han snakker og herme kaffeslurping og saktmodig prat. Klø seg på et ferskt myggstikk på leggen mens hun sitter på en kjøkkenkrakk med utsikt til tante Hjørdis, som ikke engang er hennes egen tante. Hun som sitter i den slitne lenestolen i stuen med brillene ytterst på nesa. Med en bunke bøker på det skjeve sidebordet. Bøker som faktisk blir lest. Mest fordi hun er redd for å gå ut i den virkelige verden. Så vil lille Bjørg gå bak de kjempestore trygge støvlene ut i fjøset for å se til sauene sammen med ham. Etterpå, når han går ned i kjelleren via den utvendige mosegrodde murtrappa, da holder hun helst vakt fra utsiden. Så det ikke skal komme inn flere edderkopper …

Mamma vet masse om den lille gården. Om menneskene og livet der. Hun har alle historiene. Jeg glemte å lytte, og nå kan jeg ikke spørre henne.

Vær så snill alt sammen. Ikke gå over. I alle fall ikke så fort.

Ta godt vare på øyeblikkene dine. På menneskene dine.

De går over.

Facebook kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.