Hun synes ikke det blir bedre

Alt blir bedre når du våger å slippe solen inn.
Alt blir bedre når du våger å slippe solen inn.

Noen ganger er jeg så heldig at jeg møter mennesker helt tilfeldig. Om det er tilfeldig kan naturligvis diskuteres. Det deilige med disse møtene er alt jeg lærer av dem. Jeg lar meg begeistre, jeg opplever og lærer, for så å gjemme menneskene ekstra godt langt inne i hjertet mitt. Kanskje fordi jeg aldri vil møte dem igjen.

Å samle på mennesker er noe av det fineste jeg vet. Rare, flotte, annerledes mennesker. Annerledes enn meg – og med egenskaper jeg ønsker å adoptere. Ofte er det mennesker som fascinerer meg som setter spor jeg aldri vil glemme. De som våger å være seg selv i en verden hvor alle snakker om å være unike men egentlig bare vil være som de andre. Fordi det er lettere.

Hun var en sånn. En sånn helt spesiell dame. Hun jeg møtte for noen dager siden, og som jeg vil kalle Svanhild. Det er et navn som kler henne.

Jeg hadde lagt merke til henne i flere dager. Hun var ikke som de andre her, hun gikk ikke i treningstøy eller med krykke. Hun gikk bare rundt med vesken sin på armen og minte meg om min egen mormor. Altså en pen veske. En kveld sto hun og beundret fiskene i akvariet, småsnakket med dem og fniste for seg selv når de gule fiskene badet i strømmen øverst i vannet. Jeg måtte smile. I det hun snudde seg kommenterte jeg hvor flott hun var, og hvor fint det var å se hvor glad hun ble av de små svømmende fargeklattene. Så ble vi ble stående å snakke, da. Det ante meg at en samtale med henne ikke var over på fem minutter. Jeg fikk heldigvis rett.

Alle andre forsvant, og vi satte oss til slutt ned og ble sittende og dele livserfaringer over et bord i lys bjørk, pyntet med en lilla papirserviett. Svanhild går inn i samlingen som et av de mest positive mennesker jeg har møtt. Glad, morsom, begeistret og varm, og med en historie det er mange som slipper å ha.

Så der sitter vi to fremmede, tvers overfor hverandre i en spisesal. Likevel. Likevel åpner hun seg og forteller. Etter en times tid beklager hun at jeg må sitte der en hel lørdagskveld og høre på henne, og at jeg må se å få lagt meg. – Ikke beklag, sier jeg. For meg er det en gave. Jeg er veldig glad du forteller meg hvordan du har det, hva du har opplevd. Jeg smiler til henne og stryker henne på armen. Hun sitter rett foran meg. Blikket er direkte, og taklyset som gir alle et kunstig skjær av kunststoff er avslått. Nå er det bare pendellampene med det varme lyset som er skrudd på.

– Det er jo det som er så fint, at du ikke kjenner meg. Du er ikke i min omgangskrets, og jeg vil ikke treffe deg i butikken. Da er det så lett å snakke! Hun lo hjertelig, som om hun visste at jeg satt og reflekterte over hvor heldig jeg følte meg som fikk lov til å sitte der og lytte til hennes livshistorie.

Hun blir stille et lite øyeblikk.

Vet du forresten at sorgen sitter i overleppen? Hvis man ser etter, kan man ane en lett vibrasjon i kantene, mot munnvikene. Hvis du våger å se enda nøyere, ser du refleksjonen i øynene også. Den som speiler smerten i sjelen. Smerten som ingen skal behøve å oppleve. Den man preges av når man overlever sitt eget barn.

– Det blir bare verre. Nå gråter hun. Tårene lager lyse striper der de vasker bort den perfekte sminken, og med begge hender gnir hun dem forsiktig vekk. Fra nesetippen og ut mot hårfestet. – Jeg er alltid blid og glad, men det blir bare verre! Jeg spør hvorfor hun synes det, hva som får henne til å tenke sånn. – Jo, fordi det er lenger og lenger siden jeg så ham!

Det har jeg aldri tenkt på. Jeg har aldri tenkt akkurat den tanken. I dag er det 28 år siden jeg så Haakon. Han har bursdag i dag.

Min egen sorg, synes den, tro? Skinner den gjennom selv når jeg glad på ordentlig? Blir vi merket på noe vis? Kan vi se på et annet menneske hva det bærer på? Kan en som har mistet et barn kjenne det igjen i en annen? Våger vi å se etter?

I dag er altså Haakon 28 år. Høyt der oppe i himmelen. Jeg liker å tro det. Jeg liker å tenke at han svever der oppe i det blå sammen med alle de andre jeg er så glad i. I mitt indre skifter han på å være baby og voksen ung mann. I begge bildene har han lyse krøller. Det er ikke vondt å tenke på ham. Det er vemodig, men ikke vondt lenger. Jeg velger å tenke på at han var en gave. Hans besøk har beriket meg, selv om det var kort.

Haakon har gitt meg evnen til å forstå. Evnen til å sette meg inn i andres følelser, og muligheten til å gi andre trøst. For meg er det en gave, det å få muligheten til å være et medmenneske når verden er så svart at du aldri tror solen vil stå opp igjen.

Men det vil den. Hver eneste dag. Du må bare våge å trekker fra gardinene og puste den inn.

Som Svanhild og jeg gjør.

 

Det går ikke helt over

 

Det er håp!

 

 

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Er det mulig å få litt hjelp, eller?

Jeg har satt meg godt til rette på kjøkkenet. Kaffen er på...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.