Av og til jobber jeg på en koselig lokal kafé. Der kan du nærmest kjenne pulsen fra selve livet. Der samtales det om været, om jobben noen har søkt, og det sladres innimellom om den talentløse sjefen. Det informeres om en baby som er på vei, barn som allerede er født ammes, og det diskuteres alt fra påkledning til nye leieavtaler. Mennesker kommer innom etter begravelser eller før et bryllup, det feires bursdager og gode naboer samles til frokost. Det lokale idretts- og næringslivet har møter her, både før og etter stengetid, og unger kommer innom og gjør lekser, mens kjærestepar i alle aldre sender hverandre hemmelige blikk over kaffekopper eller vinglass. I det hele tatt. Kaféen er et viktig og sentralt samlingspunkt i nærmiljøet. Et sted å hente inspirasjon. Mange velger å sette seg ned. Ta denne pausen, gi seg selv påfyll. Jeg skrev litt om det da Nybrent åpnet for litt over et år siden.

Så er det de andre. De som skal ha «to go». Det er forståelig nok ikke alltid man har tid til å sette seg ned, og da er det bedre å ta med seg godsakene eller kaffekoppen på veien videre.

At vi som ansatte er opptatt av våre gjester, det skulle bare mangle. Man bør ikke få jobbe på kafé eller i butikk hvis man ikke er opptatt av mennesker og av å gi dem en god opplevelse. Men dette er en tosidig sak. Når jeg besøker en kafé eller en butikk, så tenker jeg på meg selv som gjest. Ikke bare kunde. Jeg behandler de ansatte med respekt, og opplever derfor å få respekt tilbake. Og når jeg går frem til en barista på en kafé og bestiller kaffen min, så er det en del ting jeg automatisk legger merke til. Ser hun meg i øynene? Får jeg et smil? Snakker hun til meg? Husker hun at jeg var her for to dager siden, og får jeg da et gjenkjennende ”Hei!”? Husker hun at jeg helst vil ha en og en halv dose kaffe i latten med helmelk, og at jeg må ha den i beger siden jeg drikker så sakte at jeg alltid ender med å ta den med meg videre, selv om jeg velger å sette meg ned først?

Jeg kan love deg at kaffen smaker mye bedre når den serveres med et smil, og når jeg får følelsen av at min tid og mine penger verdsettes. Når jeg blir sett. Og vet du hva som skjer da? Jeg kommer naturligvis tilbake!

Så hvordan er det så å jobbe bak disken?

Jo, det er faktisk veldig hyggelig, det er lærerikt, og det oppleves givende. Som regel. Men jeg må likevel fortelle en liten historie som ikke er like hyggelig. Dette skjedde for en stund siden.

En kunde i tredveårene kommer inn. Med telefonen liggende i venstrehånda. Hun er den eneste kunden i lokalet. Hun bestiller en kaffe latte to go. Jeg smiler, slår inn beløpet, hun betaler, og jeg finner frem en stor papirkopp. Hun blir stående rett foran disken, og vi er dermed under en meter fra hverandre. Jeg er klar til å møte både blikk og samtale. Med nylagte akrylnegler blir hun stående rett foran meg og sveipe opp og ned på den lille skjermen. Jeg kverner bønner, steamer melken, og setter sammen en god kaffe hun kan ta med seg videre inn i dagen. Hun får til og med et ganske fint hjerte på toppen, om jeg kan få si det selv. I løpet av denne prosessen løfter hun ikke blikket en eneste gang. Ansiktet hennes er som trukket med en likegyldig maske. Det er ikke viktige mailer eller sms-er hun svarer på. Hun sveiper. Frem og tilbake i de ”viktige” tingene i livet. I alt som skjer der ute. I andres liv.

Jeg blir stående og betrakte henne mens jeg steamer. Egentlig er jeg ganske forundret. Jeg har lyst til å si noe, men lar det være. I stedet blir jeg fascinert over hvor fullstendig borte hun er fra øyeblikket. Hun kunne fått med seg den knasende lyden fra kverna, og kjent lukten av nykvernet kaffe, og hun kunne fått en hyggelig prat med et analogt menneske. Hun kunne betydd noe for meg bak disken.

I stedet ble hun et blogginnlegg.