Barn og økonomi

En dag i januar satte jeg meg på en lokal kafé for å skrive litt, og for å treffe mennesker etter et par måneder i isolasjon. Grunnen til det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Jeg liker at det er liv rundt meg når jeg skaper, og konsentrasjonen skjerpes, utrolig nok, når det summer litt rundt meg. Det var friskt vintervær, rent hvit sne på og langs veiene, glade mennesker som ventet på toget med varm kaffe i hendene, og heldige meg hadde en halvannen latte i keramikk-koppen og en tynn omelett ventende i en sammenrullet tortilla. Jeg pakket ut maskinen, satte meg med ryggen mot veggen, på en putekledd benk ved et tomannsbord. I den andre enden av lokalet hadde tre kvinner i 30-årene et arbeidsmøte, ellers var det ingen andre gjester i sikte. Deilig. Jeg rakk å skrive et par setninger før skolen sluttet. Da forandret bildet seg.

Når skolen er over for dagen skjer det endringer på gjestelista. Det snubler inn unge jenter som skal gå på kafé. Jeg tipper de er 13 år. Det betyr sånn i begynnelsen av det å bli voksen. En går i lilla Cherrox, en annen i Uggs. En har på seg en hvit genser med store svarte stjerner, men utover det er de fleste fortsatt rosa og lilla i påkledningen. Det er heller ingen sminke å spore i de unge, rene ansiktene, så stort eldre kan de ikke ha vært. En venninnegjeng på fem velger bordet mellom meg og møtedamene. Jentene har bestemt seg for kakao og smoothies, og en av dem sikler på julepynten til 70% i det hun går forbi. “Denne kunne jeg kanskje kjøpe til bestemor”, sier hun til seg selv og holder opp en bjelle i papir.

Etter at det har blitt bestemt hvem som skal sitte hvor, jakkene er hengt på stolryggene, sekkene slengt på gulvet og de ulike drikkene står på det runde bordet, setter de i gang. Skravla høres godt i det lille lokalet, og de ler ofte. Og høyt. Jeg morer meg med å være den berømte flua.

Det kommer frem at den ene mangler fire kroner for å få kjøpt seg noe i kafédisken, og spør om noen av de andre har fire kroner å avse. En annen har mistet det hun hadde av mynter ned i sekken sin, sånn at alle de 25 kronene ligger løst. Samtidig går det opp for en tredje at hun mangler penger på kortet sitt etter å ha kjøpt drikke. Det er tydelig ikke noe problem. “Jeg bare ber mamma om å vippse meg fem hundre kroner, jeg”, sier den pengeløse med imponerende letthet. Stemmen hever hun akkurat nok til å overdøve venninnenes skravling. “Så mye?!” Store øyne rundt bordet. “Ja?” Hun ser seg rundt. “Ja, så har jeg til litt sånn all over“. De andre blir stille en liten stund før de går tilbake til det jenter i denne alderen er opptatt av. Kakao med marshmallows, at de skal hjem og lage slim, at noen andre jenter har oppført seg dårlig, at det er gratis vann på kaféen, og selvfølgelig mobiltelefonene. Jenta på vippsejakt legger telefonen på bordet foran seg.

Det går et par minutter før samtalene avbrytes av et høyt “Jepp!” Den pengeløse er ikke blakk lenger. “Der fikk jeg fem hundre kroner!” Venninnene kikker opp. “Du er heldig, ass.” Det kommer tydelig frem at de ikke i sin villeste fantasi kunne se for seg å motta så mye penger på denne måten. 

“Jeg føler meg jo mye bedre når jeg har penger på kortet”. Den nyrike forteller hvor ille det ville vært for henne hvis hun var et sted med bare 25 kroner og de andre hadde 200. Da ville hun gått derfra, for alle hadde sikkert tenkt stygt om henne hvis hun var tom for penger, forklarte hun. 

Hva er det vi lærer barna våre?  At man må ha penger, og helst mest, for å være “inne”, for å ha venner? At man ikke er bra nok uten full konto? At det å skaffe seg penger ikke er vanskeligere enn å be noen “vippse”, uten noen form for innsats? Hvilken verdi vil jobb og penger ha for denne jenta? Vil hun vinne eller tape på denne holdningen i det lange løp?

Jeg skal  i alle fall ta en liten prat med min yngste. Jeg tror vi skal sette oss ned og se på kontoutskriftene våre, og få en oversikt over hva vi faktisk bruker penger på. I min søken etter hva og hvordan barn bruker penger, kom jeg over denne annonsen for en lommepengeapp. Den virker smart, så den skal vi også sjekke ut.

Kanskje det er på tide å ta budsjett-praten med sekstenåringen?

Håper det ikke er for sent.

 

Facebook kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.