På plass. Hilsen Tenåringen

Tenåringen og klesskapet hans ...
Tenåringen og klesskapet hans ...

Jeg har en sekstenåring i huset. Det er jeg ubeskrivelig glad for. Han er fantastisk tenåring på alle måter, han er interessant å snakke med, han er åpen, raus og faktisk ganske hjelpsom i huset. Han har det meste på stell, bortsett fra når det gjelder oppbevaring av sine egne klær.

Det ser ut til at han tror at skapet hans befinner seg på badegulvet. Og på gulvet på rommet hans. Og på andre gulv når det passer sånn. Når det passer ham. Som oftest greier jeg å tenke at tenåringshjernen hans er under ombygging, og at dette vil gå over. Jeg har blitt rimelig flink til å skritte over, skyve unna med den ene foten mens jeg balanserer på den andre, og ellers ignorere fellene som legges ut, for på et eller annet tidspunkt vil han forstå hva kommoder, kleshengere og knagger er til for. De fleste voksne jeg kjenner har forstått dette. Altså de fleste. Dermed må det være håp også for minstemann. Han lille som plutselig er et hode høyere enn meg.

Jeg har angrepet problematikken på flere måter, med alle tre (eller egentlig fire, det bor jo en far i huset også …), med alt fra å foreslå å lime knagger på gulvet siden klærne likevel havner der, til å ta betalt for hver ting jeg plukker opp som ikke tilhører meg. Det siste fungerte en liten stund, da jeg gikk rundt og løftet opp ting mens jeg ropte ut «fem kroner, ti kroner, femten kroner …». Da fikk de fart på seg. Så lenge det varte, og så lenge jeg greide å gjennomføre. Altså ikke kjempelenge.

Men, tilbake til denne dagen!

Badet vårt er ganske romslig, men når dunjakke, skibukse, hansker og digre vinterstøvler i 45 ligger smurt utover gulvet, tar det likevel plass. Naturlig nok lå dette til tørk, etter snømåking og basing i de enorme mengdene vi har her på landet. Det er bare det at det er flere dager siden alt var tørt nok til å flytte tilbake i skapene sine …

Med tannbørsten i munnviken spør jeg tenåringen om han tenker det er greit å la klærne ligge utover på denne måten. Vanligvis sier han ja, fordi han «sikkert snart skal bruke det igjen». Men i dag var det mer som dette:

– Du, kjære Arthur, det ligger klær overalt, synes du det riktig at jeg skal plukke opp etter deg? Stemmen min er rolig, fattet, og munnen er full av skum.

– Nei, jeg synes ikke det er riktig. Det er på sin plass!

Spøken hans kom altså så kontant og fullstendig uten betenkningstid, at det resulterte i akutt latterkrampe så tannkremen sprutet. Etter en så lattermild fellesstart på dagen kunne jeg ikke annet enn å plukke opp klærne hans. Latteren hang i luften og i kroppen på meg lenge etter at han forsvant ned på kjøkkenet for å spise.

Matpakken smurte han selv, og han tok med seg posen med søppelet.

Det gikk ikke fullt så bra da jeg var stresset i forkant av konfirmasjonen hans …

 

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Christian =Oslo

Christian Er Lik Oslo  - om nestekjærlighet og respekt Gatemusikanten med det...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.