Jeg leste nettopp en artikkel i Ringerikes Blad, om Mari Persson som er helt ærlig i sine betraktninger om det å ha fått tvillinger hvor det ene er født med Downs syndrom. Det er en veldig god artikkel, men det jeg bet meg mest merke i er hennes utsagn på slutten:

“Han HAR gitt oss et nytt perspektiv på livet. Men det har våre andre barn også gjort. Jeg føler meg ikke heldig fordi jeg fikk et barn med Downs syndrom, men jeg føler meg heldig som fikk Herman. Han er unik, verken på tross av eller fordi han har Downs, men fordi han er Herman.”

Det synes jeg er så nydelig sagt, man er ikke unik for det man har eller ikke har, man er unik i kraft av å være seg selv. Punktum. Og det gjelder for alle mennesker, tenker jeg. Kanskje noe å huske på innimellom. Huske å være fornøyd med seg.

Ja vel, så er kanskje ikke nesen din egnet på en reklameplakat for plastisk kirurgi, eller visittkortet ditt spesielt imponerende. Kanskje har du ikke ørten grader i utdanningen din heller, og du glemmer rett som det er bursdager og navn. Tilhører du muligens den gruppen med “jeg-vil-så-gjerne”, som har tolv bæreposer med uferdige strikkeprosjekter innerst i boden? So what? Du er her og nå, og det er alltid noe man kan trekke frem som ekstra fint. Ikke minst er det bare du som er du. Akkurat som Herman og Rebecka og alle andre unikinger.

Naturligvis får tankene til Mari Persson meg til å tenke på den lille familien på Jessheim jeg var så heldig å få møte for noen år siden. Da jeg møtte moren Elisabeth og hun gjennom flere gode samtaler fortalte om tvillingene sine ble jeg så fascinert. Både over hennes ærlighet og kjærlighet, og over det faktum at det går an å få tvillinger hvor den ene har Downs syndrom. Heldigvis ville familien gjerne være åpne og dele sin historie. Her kan du lese blogginnlegget.

Og her kan du lese artikkelen: Den sto på trykk i Norsk Ukeblad i 2013: Rebecka og Erlend – et helt spesielt tvillingpar