Da jeg møtte Thorvald Stoltenberg, og Lars Lillo-Stenberg

Heldige meg mellom Anja Breien og Thorvald Stoltenberg utenfor Gyldendal Forlag, fredag 19. april 2018 ©Lise Askvik
Heldige meg mellom Anja Breien og Thorvald Stoltenberg utenfor Gyldendal Forlag, fredag 19. april 2018 ©Lise Askvik
Forfatter Lars Lillo-Stenberg og pappa Thorvald Stoltenberg
Forfatter Lars Lillo-Stenberg og pappa Thorvald Stoltenberg

Når jeg treffer mennesker som får meg til å tenke, gjør det noe med meg, og det er da jeg får behov for å dele. Dele med alle hvordan et møte med et medmenneske får meg til å tenke nye tanker. Kanskje reflektere over livet mitt, sette mitt liv, mine oppfatninger inn i en ny sammenheng. De gangene noen rokker ved kjernen, ved en form for sannhet. Rett og slett når jeg blir berørt.

Og nå har det skjedd igjen. Denne gangen var det Thorvald. Hele Norges Thorvald. Han med den karakteristisk snøvlete talemåten, varme øyne og for anledningen svake frokostrester på den mørkeblå skjorta. Alt kan man jo ikke holde orden på en tidlig fredagsmorgen i april.

Med sitt store smil over viltvoksende kritthvite øyebryn, en trygg stokk i den ene hånda og kjæresten Anja i den andre, ble han med meg ut. Ut av det store Gyldendal-huset i Oslo sentrum hvor pressekonferansen nettopp var over.

Den ble arrangert i forbindelse med at forlaget lanserte Lars Lillo-Stenbergs bok om Nini, Thorvald Stoltenbergs yngste datter. Det store auditoriet var stappfullt av pressefolk, og lyden av av kameraer og ivrige penner ble av og til avbrutt av humring og anerkjennende nikk.

Så var talene og intervjuene over, og det var tid for fotografer og journalister. Jeg hadde aldri vært med på dette før, og jeg er ukomfortabel med bruk av albuer, så jeg stilte meg bakerst og observerte hvordan de andre jobbet. Helt i orden for meg å være flue på veggen.

Så skjedde det merkelige. I dette mylderet av mennesker så han meg. Sikkert den laveste av dem alle. Med mitt digre kamera på magen sto jeg lent inntil veggen bak de andre fotografene da han plutselig så rett på meg. Mellom oss holdt TV2 på å rigge seg til med videofotograf og journalist for å intervjue ham. Likevel henvender han seg til meg. Han gjør tegn til at jeg skal komme frem, og jeg adlyder naturligvis.

Jeg tar ham i hånden, og han holder meg fast. «Vil du ta et bilde av meg?» Jeg nikker, smiler og presenterer meg med fullt navn. Han slipper ikke hånden min. Han er varm. Jeg sier jeg gjerne venter til slutt, og spør om han da kan bli med utenfor, for der er lyset så innmari mye finere enn her inne. «Jaja, det gjør jeg gjerne», smiler han tilbake, rister hånden min lett, før han henvender seg til Lars og spør om det går bra. Han blir med på det, og jeg rygger tilbake til journalisten, Lise Askvik, som også er fornøyd med at vi får dem litt for oss selv. Vi har ikke dårlig tid.

Mange ville vel tenke at «det er jo bare en pressekonferanse», no big deal, liksom, men det er så uendelig mye mer enn det. Selvsagt er vi der for å lage en reportasje om at denne boken har blitt til, det er bra for forlaget som tjener penger, det er bra å opplyse Her & Nå sine lesere, det er bra for musikkskaper, og nå forfatter Lars Lillo-Stenberg, og jeg sender naturligvis også en faktura. Men det er i denne sammenhengen underordnet.

Jeg er nemlig fullstendig betatt av denne mannen. Hvordan han generøst deler av sin varme og sjeldne tilstedeværelse. Hvordan han i et hav av pressefolk tar seg tid til å se meg. Etter å ha blitt intervjuet i lang tid likevel har overskudd til å se enkeltmennesker rundt seg. Han nærmer seg 87 år. Husk det.

For jeg må innrømme, at å høre og se en mann sitte å fortelle om sin narkomane datter, om spørsmålene og tvilen som kommer i ham når han opplever at to av tre barn greier seg fint, mens det ene får det vanskelig, det gjør inntrykk.

Det er også et tankekors at Nini for alltid vil være kjent som den narkomane datteren, når hun var så uendelig mye mer enn det. Jeg tror det er derfor boken har blitt til. At pappa Thorvald har behov for å vise alt hun var. At det var derfor han ba Lars om å skrive den. At han skulle samle historier og minner fra de som kjente Nini, i alle deler av hennes liv.

Det berører meg når han lurer på hva han gjorde galt. Han som har gitt alle barna sine løse grenser. For som oss alle, tar jeg for gitt, med to eller flere barn, liker vi å tro at vi er rettferdige.

Hvis et barn får en alvorlig sykdom, så er det aldri foreldrenes feil. Med mindre man påfører barna sine skade, fysisk eller psykisk, kan man ikke klandre seg selv. Man må ikke det. Ikke Thorvald heller.

Camilla Stoltenberg gjør sin søster Nini levende i sin nære og ærlige tale. ©Bjørg Hexeberg
Camilla Stoltenberg gjør sin søster Nini levende i sin nære og ærlige tale. ©Bjørg Hexeberg

Søster Camilla holdt en vakker tale for å introdusere faren sin. Hun snakket om sorg og savn og lettelse. Lettelse over å ikke behøve å være redd lenger. Redd for at søsteren skulle dø. Sorg over å ha mistet henne, og et ubeskrivelig savn. En ting er at Nini er borte, men savnet etter hva Nini kunne ha vært i dag, hvem hun kunne ha vært, det er nærmest uutholdelig, forteller hun. Og dette kjenner jeg så godt igjen. Hennes ærlige, direkte og stødige væremåte bærer minnet om en kjær søster med verdighet og ekte savn. Hun får meg til å tenke. Tenke på Haakon. Min første sønn, som jeg mistet under fødselen i 1989. For jeg savner ham på samme måte som hun savner søsteren sin. Jeg savner den han kunne blitt, og jeg savner hvem jeg hadde vært sammen med ham. 

Jeg har tre barn, jeg liker å tro at jeg behandler dem likt, jeg elsker dem like mye, like høyt og like tydelig. At jeg greier å se dem, lese behovene deres og forstå dem. Sy puter når de trenger det, og dytte dem ut av komfortsonen når de tjener på det – noe de som regel gjør.

Likevel. Likevel har jeg en liten dirrende uro innerst i sjelen. Det føles som om den kryper opp og ned langs ryggraden, noen ganger sakte, andre ganger fort.

En følelse av frykt for at jeg overser noe, at det er noe jeg ikke forstår, eller at jeg trår over grenser jeg burde holde meg innenfor.

Jeg har aldri hatt akkurat disse barna før, i den tiden, i denne alderen før. Det er første gang for meg, og det er det for dem også.

Jeg forstår inderlig godt at de alle har behov for å være alene med seg selv av og til. Det trenger jeg også, men det er vrient å slippe taket. Slippe dem helt løs. Jeg vil på den ene siden se dem fly, og på den andre vil jeg ha dem tett inntil hele tiden. Jeg vil være med på livet deres. Jeg måtte le da Thorvald fortalte om det åpne huset de alltid hadde og fortsatt har. I sitt hjem, deres hjem, hendte det at han bare talte antall føtter og delte på to, så visste han hvor mange han skulle lage egg og bacon til. Det ble hans måte, en av måtene han kunne være med på. Så var han i alle fall med når han serverte.

Og når man så slipper taket. Helt eller delvis. Hva vil skje? Hva gjør at en blir lege, en blir statsminister og generalsekretær, og en blir narkoman?

Jeg forstår at Nini var mye mer enn sin avhengighet, sin sykdom, at hun også var full av talenter og muligheter. Det var bare at noe skjedde. Jeg skal lese boken om Nini. Lese boken som ble til ettersom den ble skrevet – en slags samtalebok om henne. Så kan jeg gjøre meg opp en mening. Og gjør jeg ikke det, har jeg i alle fall litt bedre kjent med familien Stoltenberg, Norges nasjonalfamilie nummer to.

Og kysset på kinnet vil jeg alltid huske. En medmenneskelig kjærlighetserklæring fra en 86 år gammel nasjonalpappa.

Jeg har fire sønner. Tre av dem lever. For dem vil jeg gjøre alt. Til og med slippe dem fri.

Selv om jeg vil være med alltid.

Artikkelen ble publisert i familiebladet Her & Nå i begynnelsen av mai 2018.

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Frieriet

Denne lørdagen var en av de virkelig fine. En sånn lørdag hvor...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.