For gammel for Eminem?

Gjett hva vi har opplevd?
Gjett hva vi har opplevd?

På en brygge et sted i ytre Oslofjord. Dagen etter Eminem-konserten på Voldsløkka i Oslo. 

Vi ankommer sjøveien sånn passe slitne, og unnskylder formen med at det ble lite søvn etter Eminem-konserten dagen før.

– Eminem?

Det blir en liten pause mens jeg prosesserer spørsmålet. Hva er det han egentlig lurer på?

– Ja?

Mannen på brygga fortsetter å ordne med noe tauverk mens vi fortøyer.

– Er ikke det liksom litt for … Han ler unnskyldende, og jeg svarer for ham.

– Ungt? 

Han er i førtiårene og ser ut som et gigantisk spørsmålstegn når jeg forteller hva jeg nettopp har opplevd. Sammen med 55.000 andre på en diger gresslette midt på Tåsen i Oslo.

– Ja?

Vi er allerede fascinerte over antall mennesker. Det tar liksom ikke slutt. Dette bildet er fra inngangen, og publikum har så vidt begynt å befolke området. Vi er gleder oss, og har ingen anelse om hvordan føttene skal føles om syv timer.
Publikum har så vidt begynt å befolke området, og vi er allerede fascinerte over antall mennesker. Det tar liksom ikke slutt. Dette bildet er fra inngangen, før sikkerhetskontrollen. Øivind belmer Solo, for flasker får ikke komme inn. Du ser scenen langt der borte til venstre. Vi gleder oss, og har heldigvis ingen anelse om hvordan føttene skal føles om åtte timer.

Nei, sånn er det nok ikke. Jeg har likt Eminem siden jeg oppdaget ham for 18 år siden, jeg, og guttene er enda mer opptatt av ham, både av tekstene, historien hans og musikken, så nei, jeg synes vel ikke det. Eminem er jo faktisk 45 år selv. Den eneste i vår familie som ikke ville kjøpt billett til Eminem frivillig er mannen.

Men når ble det aldersgrense på å like musikk? På å like tekster, historier og formidlingsevne? Er visse musikkgenre forbeholdt en bestemt alder?

Jeg oppdaget Eminem som 33-åring i 2000, med sanger som Stan og The Real Slim Shady. Jeg er fortsatt fascinert av denne sinte amerikaneren, ord- og rimekunstneren som spytter ut følelser og historier i melodiøse og fengende rytmer, noen ganger i et tempo som gir meg pustebesvær. Det er ikke mulig å være uberørt. Tar man seg tid til å lese tekstene, for det må man, så er det faktisk mye han har å fortelle.

Min eldste, Thomas, som var 10 år i 2000, ble raskt hekta, og derfra har det gått i arv, for å si det sånn. Først ble etter hvert brødrene introdusert og hekta, og nå digger sønnen hans også den munnrappe musikeren fra USA. Det var til Eminem han tok sine første rytmiske hodenikk og danselignende trinn. Som ettåring.

Og endelig skulle han altså komme hit til lille Norge. Bare noen måneder etter at jeg satt sammen med ungdommene mine og lette etter mulige konserter å reise til, slo krigstypene mot oss fra landets aviser: Eminem kommer til Norge!

Det var bare å sette av tidspunktet først som sist. Både for når det ble mulig å bestille billetter, og selve konsertdagen. Jeg meldte meg til og med inn i Obos for å få muligheten til å bestille en dag tidligere enn andre, jeg måtte være sikker på å få tak i billetter. Og det greide jeg heldigvis. Et stort jafs i lommeboken, men sånn er det når man tar med seg alle de nærmeste. Og kanskje det morsomste … jeg gjorde det uten å si fra. Årets overraskelse!

Billettene ble lagt ut i februar, og det tok seks minutter før det var utsolgt. Det sier litt om populariteten hans. For jo, selv om det var flere andre flotte artister som ga oss fine musikkopplevelser denne dagen, så kunne ingen av dem måle seg med han vi kom for å se.

I frykt for å ikke finne parkeringsplass, kom vi tidlig og valgte å parkere en 20 minutters gåtur unna Voldsløkka. For å hjelpe oss gjennom ventetiden, ga Klovner i kamp oss et suverent show, så kom OnklP, som overrasket oss med å ta med seg Admiral P, og så kom Royce 5´9” og Pusha T, to rappere jeg ikke vet noe som helst om, før det ble en ganske lang pause mens scenen ble gjort om til å presentere Eminem.

Vi tok med oss mat, og valgte å sitte på bakken helt frem til Klovner i kamp entret scenen. Det var lurt!

Hjemmelaget kyllingsalat er så mye bedre en fast food!
Hjemmelaget kyllingsalat er så mye bedre en fast food!

Følte meg trygg med denne gjengen i ryggen!

My bodyguards!
My bodyguards!

Og endelig, syv timer etter at vi kom, og to meter fra gjerdet som skilte oss fra Golden Circle, falt de store hvite stoffet ned.

Nå er det like før teppefall, og vi er så spente at vi ler av den minste ting.
Nå er det like før teppefall, og vi er så spente at vi ler av den minste ting. Dette er sannsynligvis Eminems egen fotograf, for ingen andre fikk fotografere.

Så sto han der. Eminem åpenbarte seg til hylende fans, viftende armer og allsang som tok helt av.

Jeg er jo såpass høy at jeg synes det er bittelitt urettferdig at jeg ikke kan ta med krakk, og jeg håper de bak meg kan tilgi at jeg strakk telefonen i været innimellom for å zoome inn scenen, så jeg også kunne se de små menneskene der borte.
Jeg er jo såpass høy (særlig) at jeg synes det er bittelitt urettferdig at jeg ikke kan ta med krakk, men jeg håper de bak meg kan tilgi at jeg strakk telefonen i været innimellom for å zoome inn scenen, så jeg også kunne se de små menneskene langt der borte.

Det var et stort øyeblikk, men det største for meg akkurat her, var å snu meg. Å se det glitre i øynene til gutta, det ene blikket blankere enn den andre. – Åååå, der er han! Arthur kan ikke dy seg, han nærmest hopper av glede, legger armene rundt meg og klemmer til. Oscar er en roligere type, men smilet og de blanke øynene sier alt. Dette er stort. Jeg har filmet det, men før jeg vet om jeg får lov til å publisere det, lar jeg det ligge.

Her står alle og venter. Musestille. Det er ikke mange centimeterne mellom oss, og hvis du ikke liker nærkontakt, kan du ikke gå på konsert med ståplasser. Bare nevner det.
Her står alle og venter. Musestille. Det er ikke mange centimeterne mellom oss, og hvis du ikke liker nærkontakt, eller er alvorlig klaustrofobisk, kan du faktisk ikke gå på konsert med ståplasser. Bare nevner det.

180630_Eminem_Konsert_Plasthav_031

180630_Eminem_Konsert_Plasthav_030

180630_Eminem_Konsert_Plasthav_029

Så gir Eminem oss en konsert med sanger som sitter, og publikum som gir alt. Vi står så tett at klaustrofobien truer med å melde seg, samtidig er alle mennesker i bevegelse. Vi er en bevegelse. Med armer som peker mot scenen, armer som gjør som de får beskjed om, og armer som gjør som de vil. Alle vil det samme. Jeg synger med der jeg husker teksten, og er mektig imponert over mine egne som både synger og rapper med, som kan tekstene og viser denne gleden over å være midt i eventyret. Til og med mannen er et stort glis, og innrømmer gladelig at dette er utrolig kult å være med på.

Henda i været!
Henda i været!

Når Eminem forlater scenen like før klokken 23.00, etter å ha holdt oss i bevegelse i en og en halv time, kan vi ikke tro det allerede er over. Og det er det heldigvis ikke heller. Vi roper og skriker som forventet, og naturligvis kommer han tilbake, også det som forventet. Musikken spiller opp til «Lose yourself», og folkehavet nærmest eksploderer i følelser, sang og utstrakte armer som gynger taktfast opp og ned.

Jeg tror alle kan teksten til denne. I alle fall høres det sånn ut. Etterpå sier han det er «over på ordentlig» og viser oss hjertetegnet med begge hender foran brystet, før han hever armene og viser oss fingeren med begge hender. Jeg ler høyt, og svarer med samme mynt. Det gjør alle. Det er noe befriende rampete i det å stå med to strake armer rett til himmels, og eie to av 110.000 langfingre som peker rett til værs.

Så er det over. Vi snur oss, plukker opp sekker og jakker som har ligget på bakken mellom bena våre, nå lett dynket i øl fra en uheldig nabo, og beveger oss i den retningen vi kom inn.

Og det er nå jeg ser det.

Havet av søppel dekker bakken vi går på.
Havet av søppel dekker bakken vi går på.

Havet av søppel. Aller først legger jeg faktisk merke til lyden. Denne sprukne, knasende lyden av plast som knuser og sprekker mot gress under myke joggesko. I godt selskap med flatklemte popcornbegre, gjenglemte klær og annet fragått søppel ligger plasthavet der. Solen har forlatt oss for lengst, men det glitrer likevel. I gjennomsiktig plast.

Her kan du høre hvordan det hørtes ut. Klikk forbi det første bildet som kommer opp.

Jeg så det naturligvis underveis også, hvordan søppel, både plast og papp, landet på bakken. Hvordan ingen så ut til å bry seg om hvordan området skulle forlates. Det vil si, mange så etter muligheter, lette med blikket etter den gode samvittigheten. Som den nærmeste jenta som samlet sammen noen av glassene til et langt rør, men uten mulighet til å legge samlingen i en søppelkasse, gav hun opp og la det rett ned igjen. Som alle andre.

I denne blandingen av unge, barn og voksne mennesker med stjerner i øynene og latter i stemmen, stupfulle tenåringer av begge kjønn, edru mennesker i alle aldre, fulle voksne, fargerike folk i alle fasonger beveger vi oss. Vi ser unge voksne i kjedeklær, et par karer med kutt i panna som trenger legehjelp, vi ser skjeggete besteforeldre med capsen bak frem, fnisete jenter i ultrakorte shortser, eldre damer med falske øyevipper, unge jenter med falske øyevipper, mange lange selvbruningsbein og et stort antall nyblekte tenner og hårtupper, og ikke minst en lang syngende jenka-rekke med førti- og femtiåringer. Midt i dette vandrer vi, og det er komplett umulig å ikke bidra til melodien som utspiller seg under føttene våre. Det er fascinerende og ekkelt på samme tid. Jeg føler meg skitten som ikke gjør noe med det, og samtidig ser jeg at jeg ikke kan gjøre noe med det, for det finnes ingen steder å gjøre noe med noe som helst. Det eneste vi kan gjøre er å gå rolig ut og håpe det kommer en rengjøringsteam like bak oss. 

Når det arrangeres en konsert for dobbelt så mange som det bor i for eksempel Nittedal, sier det seg selv at det er blir mye søppel. Så hvordan kan man legge til rette for at dette håndteres på en bedre måte?

Jeg savnet søppelkasser og mulighet for å kildesortere.
Jeg savnet søppelkasser og mulighet for å kildesortere.

Det hadde sannsynligvis ikke vært plass til søppelkasser midt i folkemengden, og de ville vel endt opp som stoler, men kunne arrangøren oppfordret alle til å ta med seg sitt eget søppel og legge det i sekker som ble satt opp på lett tilgjengelige steder? Kunne man oppfordret publikum til å ta med seg de tomme glassene når man gikk for å kjøpe nytt, og kanskje få en femmer i avslag? En form for pant? Vi ligger jo i verdenstoppen i panting. Kunne man brukt papp eller bedt folk ta med seg sin egen kopp? Kunne man solgt drikke på en annen måte? Kunne man fått rimeligere øl og brus fra kranene hvis man hadde med seg sin egen drikkeflaske? Jeg vet ikke jeg, men jeg vet det er andre festivaler som ikke bruker plastglass, her kunne Sommertid ha lært. Med en bestilling i denne størrelsen burde arrangøren kunne stille noen krav til sine leverandører, og engasjere publikum til rydding, det har effekt. Sjekk ut Øyafestivalens miljøpolitikk

Takk for en fantastisk konsertopplevelse, dessverre med en liten bismak.

Konserten er over - vi er slitne, svette og har sinnsykt vondt i føttene. Men det er verdt det.
Konserten er over – vi er slitne, svette og har sinnsykt vondt i føttene. Men det er verdt det.
Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

O’ jul med den dårlige samvittigheten

[caption id="attachment_3546" align="aligncenter" width="1024"] Det går helt fint å være 20 år...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.