Et ekte kjærestepar – Ragnhild og Erik Dammann!

Her er vi alle fire foran den sjarmerende hytta på Dammann-odden. Så heldig jeg er som får møte så nydelige mennesker i frilansjobben! - og ekstra stas var det å kunne ta med meg mellomsten på jobb denne gangen!
Her er vi alle fire foran den sjarmerende hytta på Dammann-odden. Så heldig jeg er som får møte så nydelige mennesker i frilansjobben! - og ekstra stas var det å kunne ta med meg mellomsten på jobb denne gangen!

“Tar du den, Ragnhild?” Spørsmålet kommer fra kapteinen i luka på M/S Rigmor. Kvinnen i militærgrønne piratbukser bøyer seg raskt ned, plukker opp den digre trossa og får lagt den rundt den ytterste pålen på Østre brygge. Vi, meg selv og dagens assistent Oscar, har ankommet Oslofjordens idylliske Brønnøya. Dekksgutten på Rigmor, Norges eldste rutegående treferge, bommet så vidt, men med stødige Ragnhild (87) på brygga er det ingen sak å få hjelp til landfestet.

Vi går av båten, takker for turen og med hånden utstrakt mot henne smiler jeg navnet mitt. – Hei, Ragnhild, jeg er Bjørg, fotografen! Et øyeblikk ser hun ut som et spørsmålstegn. – Jeg hørte dem si navnet ditt, skjønner du. Hun ler. – Å, ja, og jeg hadde regnet med å se en person med masse fotoutstyr, jeg. – Ja, jeg har nok med meg litt, men det ligger i bagen til Oscar, jeg har med assistent i dag, den mellomste sønnen min. Hun slipper hånden min, hilser «så hyggelig» på Oscar før vi begynner på den lille rusleturen bort til hytta som skal vise seg å være en svært sjarmerende og personlig gråblå hytte øverst på Dammann-odden.

Dette er sommerens tilholdssted for ekteparet Dammann og den store familie deres. Odden ble kjøpt av Eriks bestefar på slutten av 1920-tallet. Til hoderistende familie og venners forundring. Man kunne da ikke kjøpe et sånt sted! Det var jo ingen mennesker der!? Nettopp …

Etter noen hundre meter svinger vi av veien, og hun fører oss i rask gange mot et frodig villniss.

Et værbitt treskilt med hvitmalte bokstaver dukker opp i jungelen og viser vei. «Til Erik og Ragnhild & co» henger høyt til venstre for stien. Det er knehøyt gress på den ene siden, og frodige trær på den andre. Det føles fritt, og jeg lar meg imponere av denne kvinnen som i løpet av noen få minutter har klart å fortelle om generasjonen som startet eventyret, om padling over en elv som ikke lenger finnes, men som berettiget stedet navnet «Dammann-odden», og som med stolthet forteller om alle barna deres. I dag ligger bekken tørr, men i rør, under en opparbeidet grusvei, skulle den finne på å våkne til liv.

Du trenger ikke å lure på hvem som holder til her!
Du trenger ikke å lure på hvem som holder til her!

Der stien slutter begynner skråningen som leder opp til hytta. Her har de bygget trinn i stein, og da Ragnhild for noen år siden sa at det kunne være greit å ha noe å holde seg i, man blir svimmel når man blir gammel, ja da hang Erik opp et tykt tau, så nå er det bare bøye seg ned og ta det til hjelp skulle det være nødvendig

Hun forteller om alle barna som er her om sommeren, og det faller meg helt naturlig å spørre hvor mange de har. – Åtte, svarer hun raskt. Åtte? Jeg bråstopper. Åtte? Hun smiler. – Ja, vi har fem som kommer herfra. Hun klapper seg på magen i sirkelbevegelser – og så har vi to som er adopterte og en vi har tatt til oss. Men alle er barna våre, selv om de kom på ulike måter. Det glitrer i de grønne øynene hennes, og jeg blir rørt helt opp i øyekroken.

Vi snirkler oss opp en trang sti, før villnisset legger seg og vi kommer til en åpning hvor familien har sin bålplass. Her står et kraftig stativ i støpejern, med sveiv, kjetting og krok. Her henges det rett som det er en diger 60-liters gryte. Det trengs jammen, for her er de ofte mange som spiser sammen, forteller hun stolt.

Vi går forbi punktet hvor vi ser bryggen hvor tre flotte robåter i tre dupper fornøyd, vi fortsetter enda litt oppover, og like ved hytta kommer vi til en liten hjemmelaget bro som fører oss tett forbi husveggen, mot Erik som venter i skyggen på baksiden. Han møter oss med klemmer og smil på den overbygde verandaen utenfor kjøkkenet. Der den gule ytterveggen er dekorert med det kuleste slektstreet jeg har sett. Alle har hver sin kopp, og de henger etter tilhørighet. Øverst henger Ragnhild og Erik sine, under dem alle de åtte barna sine, og ut fra dem igjen, henger barnebarn og oldebarns kopper. Det er et imponerende skue, og veldig inspirerende!

Slektstrekopper! En idé å kopiere?
Slektstrekopper! En idé å kopiere?

Vi blir enige om å ta bildene til bladet først, sånn at vi er sikre på å ha alt i boks før den siste fergeavgangen 16.50. Sjefen ønsker seg både nye og gamle bilder til artikkelen, så Ragnhild og jeg går inn i stuen for å kikke i album. Oscar og Erik blir sittende i en hyggelig samtale under markisen, med hytteveggen i ryggen og vakre indre Oslofjord foran føttene. Det er så hyggelig å høre hvor lett samtalen flyter. Oscar er bare 21, og det er ikke alltid lett å kommunisere med helt nye mennesker. Aldersforskjellen er 66 år, men når temaet er båt, spiller det ingen rolle. Oscar elsker å høre eldre menneskers erfaringer, og å le av røverhistoriene deres. Hvem gjør ikke det, liksom!

Mens vi blar forbi både Heyerdahl, Erik Bye og Kåre Willoch, går praten lett mellom oss jentene også. Jeg avfotograferer det ene flotte familiebildet etter det andre, det er mange bilder med mye folk på her, og rett som det er dukker kjente ansikter opp. Jeg kjenner at jeg koser meg med dette helt nye bekjentskapet. Jeg tror hun minner meg om farmor. De har den samme huden, med den samme gløden. En sånn med fine fregner, en som strutter av sunnhet, liv og livsglede. Faktisk har de litt av det samme kroppsspråket også. Myk og tøff på samme tid. Jeg kommenter energien hennes, og hun stanser i blaingen og ler høyt.

– Vet du, jeg er straks 87, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det bedre! Du burde glede deg til å bli så gammal! Det er akkurat som om hun kan se at jeg allerede gruer meg, at jeg allerede nå, som 51-åring, er redd for å dø, redd for at livet snart er over, redd for å visne på et sykehjem. For her står hun, 36 år eldre enn meg – hun kunne vært både min mor og min bestemor, og har antakelig enda mer livslyst og glede enn meg.

Men er det sånn at noen kanskje får mer og mer eventyrlyst og opplevelsestrang jo mindre tid man skjønner at man har igjen? Selv kan jeg av og til føle på resignasjon. Litt sånn, jaja, det var vel det, da, livet er dødens venterom, var det sånn det skulle bli, er dette alt?

Jeg er ikke stolt av det, men sånne tanker dukker opp innimellom. Når jeg er skuffa over at livet ikke ble akkurat som jeg trodde, og jeg er for feig til å gjøre noe med det. Når jeg kjeder meg og blir lat i stedet for å ta meg sammen og gjøre noe. Jeg tror ikke Ragnhild har hatt sånne tanker i hele sitt liv.

– Ja, altså sett bort fra sånne småting som svimmelhet og litt vondter her og der, så har jeg det så utrolig bra!

Jeg blir glad langt inn i benmargen når jeg hører sånt, når jeg treffer mennesker som verdsetter det gode, de fine verdiene og som er takknemlige. Dette er mennesker som heller gjør en innsats, gjerne fysisk, for å få ting til, for å få opplevelser de tar med seg videre, i stedet for å gjøre alt på den mest lettvinte måten. Ikke minst for å gi barna sine en oppvekst med sunne verdier og mange gode minner. Albumene er tydelige bevis på alt de har fått til, ofte med små midler, men med en innstilling som viser at alt er mulig.

Dette vil jeg høre mer om, og det må vi få til. Dessverre er tiden knapp i dag, men forhåpentligvis kan vi treffes igjen.

Etter at albumbildene er fanget på brikka, går vi ut på verandaen og plukker med oss guttene, før vi  beveger oss ned mot brygga, der de tre Oselver-båtene ligger. Det er robåter i tre, som opprinnelig ble bygget av to brødre fra Os i Hordaland, en gang på begynnelsen av 1700-tallet. Båtene har ord på seg for å være noe av det bedre innen trebåter. Båttypen i seg selv er flere tusen år gammel. Les mer her hvis du også ble nysgjerrig.

– Vi ror inn til Holmen to-tre ganger i uken for å handle vi, forteller Erik. – Da er det ikke bare det å “skaffe mat”, da handler det like mye om opplevelser. Jeg kan ikke huske sist jeg tenkte at det var en stor opplevelse å kjøre ned til nærbutikken. Hvor mange av oss tenker egentlig på at turen til matbutikken kan være en reise? En opplevelse? Hvor mange av oss velger å gjøre den til det?

Han har satt seg i den ene båten, og trekker den inn mot brygga hvor hun står klar med et tau. Nå skal de ut og ro så jeg får de bildene jeg trenger til reportasjen. Jeg merker meg det gode samspillet dem imellom, det som ikke trenger ord, og et lite øyeblikk faller jeg inn i mine egne tanker om tid.

Kjærligheten mellom disse er så sterk at man trenger solbriller!
Kjærligheten mellom disse er så sterk at man trenger solbriller!

Om dette å være tilstede, lukte på blomstene og bruke tid på det man gjør, velge hvordan man bruker tiden man har fått. Ikke kaste den bort ved å løpe fra det ene til det andre, men virkelig bruke den, fylle den med opplevelser og ting som gir livsglede. Det handler om å ta seg tid til å leve. Disse gamle, gode menneskene lever sånn som jeg vil leve. I pakt med naturens rytme, og i takt med seg selv.

Å se samholdet mellom dem, respekten og gleden de har av hverandres selskap er så rørende at jeg blir både imponert og misunnelig. Det er virkelig vanskelig å se hvor den ene slutter og den andre begynner. 

– Men hvordan møttes dere egentlig? Spørsmålet ramler ut av meg, som de ofte gjør, og hun bråsnur seg mot meg med tauet som holder Erik og båten på plass, i hendene. – Hahaha, jo det skal jeg jammen fortelle deg, for det var en lang rekke tilfeldigheter som gjorde at det skjedde, skal jeg si!

Oppgaven hennes på brygga nå, er å trekke robåten inntil trappen i enden, slik at hun kommer seg ombord selv. Men før hun gjør det, smiler hun stort ned til mannen sin og begynner på en artig historie jeg må få komme tilbake til en annen gang.

Først ror de en bit utover, så litt frem og tilbake, de gjør akkurat som jeg ber dem om. (Det er alltid stas!) De fortsette helt til jeg er fornøyd med bildene, og de har de både rodd, byttet plass, klemt hverandre og ledd på bestilling. Jeg mistenker at det ikke var særlig komplisert for dem å gjøre også dette med godt humør. De ler mye, dette kjæresteparet. Oscar har vært til stor hjelp, og jeg er både betatt, solbrent og har sitte-på-bakken-flekker på kjolen. Akkurat som det skal være.

Det er en god stund til fergen går, så Ragnhild lager ekte kokekaffe og serverer kjeks fra en av de yngste etterkommernes hemmelige skuff. Det er naturligvis lov å låne. Hun flirer i det hun deler ut småkrøllet servietter, sånn de blir når de har ligget ute en natt og blitt fuktige, ler hun og bedyrer at de er heeelt ubrukt.

Ragnhild fniser i det hun deler ut serviettene. – De ser brukte ut, men det er de ikke altså! Alle vet at papir bulker seg når det blir fuktig, eller hva?
Ragnhild fniser i det hun deler ut serviettene. – De ser brukte ut, men det er de ikke altså! Alle vet at papir bulker seg når det blir fuktig, eller hva?

– Tror du vi kan klare det? Hun ser på meg med sitt åpne blikk og forventer et ærlig svar. Hun har lyst til å melde dem på en fjelltur med Lars Monsen i sommer, og lurer på hva jeg tenker om det. Om jeg tror de kan klare det. – Vel, hvis dere ikke prøver kommer dere jo aldri til å vite det, sier jeg. Og hvorfor ikke. Dere er spreke, og går det ikke så har dere i alle fall prøvd, svarer jeg. Og mener hvert ord. Jeg har aldri møtt så spreke mennesker i slutten av åttiåra. Er det noen som kunne klare dette, må det være dem. – Dere får ta på dere tunge sekker og gå lange turer på øya, så dere har litt trening i beina, foreslår jeg. – Ja! Det er det jeg mener også! Ragnhild snur seg mot Erik. Hører du? Hun tror vi kan klare det! Han humrer, og innser nok at det blir som kona vil.

I ettertid vet vi at de deltok i en etappe, ble intervjuet opptil flere ganger, og ikke ville vært opplevelsen foruten! Jeg er så imponert!

– Mikaela! Mikaela skal hun hete, utbryter Ragnhild. Det siste oldebarnet. Ragnhild leser høyt fra en sms som tikker inn fra et barnebarn. En hyggelig melding med kort oppdatering om dagens planer og med ønsker om at besteforeldre har det bra. Og at oldebarnet skal hete Mikaela. Det er nære bånd mellom generasjonene i storfamilien Dammann.

– Oj, nå må dere gå! Ragnhild har sett på klokken og vil forsikre seg om at vi rekker båten tilbake til sivilisasjonen. I mitt stille sinn har jeg også fulgt med på tiden, men tenkt at det går greit å ta båten på returen. Ikke noe å stresse med. Men, alle reiser seg, så jeg rasker sammen kameraer og notatblokk, drar igjen glidelåser på bag og ryggsekk, og er klar til avreise på sekunder. Varmen i klemmene de deler med oss vil sitte i lenge. Hun går foran, for nå vil hun vise oss en snarvei. Den som går forbi den kule utedoen hvor et høyreist skilt viser om det er opptatt eller ei, uten at man trenger å gå helt bort til do. Snakk om frihet!

Her ser du på lang avstand om det er ledig eller ei!
Her ser du på lang avstand om det er ledig eller ei!

Så rekker vi Rigmor, da, og får med oss en sightseeing på en overfylt indre Oslofjord. Vi reiser fra Brønnøya kl. 16.10, og ankommer Sandvika nærmere halv seks. Og angrer på at vi ikke lot sightseeing være sightseeing …

For det hadde vært mye mer livgivende å tilbringe noen flere minutter sammen med kjæresteparet enn å se alle båtturistene i Middagsbukta, selv om M/S Rigmor har verdens hyggeligste mannskap og medpassasjerer.

Det er en gave å få møte mennesker som Ragnhild og Erik. Er det forresten lov å adoptere oppover?

M/S Rigmor tok oss med på sightseeing, men aller helst ville vi vært mer sammen med kjæresteparet!
M/S Rigmor tok oss med på sightseeing, men aller helst ville vi vært mer sammen med kjæresteparet!
Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Kjære tannlege!

«Du må prøve å ligge stille». Lydløst ynker jeg meg under den...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.