Visste hun egentlig hva hun ga meg?

Det ble noe symbolsk over dette. En gang var det fire glass. Nå er det tre. Jeg hadde fire sønner. Nå har jeg tre.
Det ble noe symbolsk over dette. En gang var det fire glass. Nå er det tre. Jeg hadde fire sønner. Nå har jeg tre.

Du lar deg kanskje lure av disse glassene? For hva kan vel dette handle om, annet enn glass?

Du må få et større bilde – du må få mitt perspektiv, og det skal jeg gi deg nå.

Disse vakre glassene fikk jeg for tre uker siden. De er skikkelig gamle, de tilhørte min morfars andre kone, og de har til nå bodd hos hennes svigerdatter, som jeg altså var på besøk hos.

Man kan putte inn så mye magi og symbolikk i hverdagen sin som man ønsker. Noen vil kanskje hevde at det er det reneste pølsevev, mens andre igjen vil applaudere og anerkjenne idéen. For min del er det påfallende hvor mange tegn og signaler og symboler jeg opplever i hverdagen og som gjør noe med meg. Når jeg bare følger med.

I dag ble det ekstra tydelig for meg hva som egentlig skjedde for tre uker siden.

Vi satt og drakk kaffe da hun plutselig la hodet på skakke, så meg lenge inn i øynene før hun reiste seg og sa:

“Jeg fant frem disse, jeg. Jeg har tatt vare på dem i alle disse årene fordi jeg ventet på det rette øyeblikket hvor de skulle få komme hjem. Det er nå. Det er hos deg. Det var fire av dem en gang, men nå er det bare tre.”

Kanskje unødvendig å si det, men jeg ble utrolig glad og ydmyk over denne gesten, denne varme tanken, og ikke minst veldig overrasket. For glassene kunne funnet andre veier, men de valgte min. De fire glassene som bare er tre.

For 30 år siden

I dag ville min første sønn Haakon fylt 30 år. Sånn ble det ikke, og det betyr at jeg har båret på denne sorgen, dette savnet i en hel generasjon. Det betyr at han har vært med meg på innsiden, men aldri vært synlig på utsiden. Ingen har kunnet se ham, men jeg har båret ham.

Glassene står i vinduskarmen og glitrer med solen bak seg. De sprer rødt kjærlighetslys i rommet, og her jeg sitter får de meg til å tenke på Kjærlighetens Høysang, kanskje Norges mest populære bibelvers som avsluttes slik:

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. 

Men størst blant dem er kjærligheten.

For sånn er det, og kanskje blir disse røde glassene symbolet på tro, håp og kjærlighet for meg nå.

Jeg har fire nydelige sønner, men bare tre jeg kan se. Den fjerde er i hjertet mitt, men kanskje også i dansende skygger på veggen, i glitrende energi og røde solflekker. Kanskje er han her akkurat nå og passer på meg. På oss. Passer på at jeg finner frem i tankene mine, i store avgjørelser og enkle valg. Har den lille sjelen som forlot meg vokst seg stor og klok?

I dag ville han blitt 30 år, hadde han valgt å være her på jorden. Hadde han bare ikke valgt å snu på livets terskel. For det er meningsløst når barn dør. Det kommer aldri til å være annet enn meningsløst. Det er både vondt, krevende og utfordrende å leve med at han er død.

Men jeg kan også velge. Jeg kan velge å bruke erfaringen til noe positivt. Jeg kan velge å la det være en form for styrke i den, finne styrke i det lille livet som tross alt varte i 9 måneder selv om det var i min mage. Kan jeg la erfaringen komme andre til gode?

For jeg vet hva det vil si å ha mistet et barn, men jeg vet også hva det vil si å følge oppveksten til mine tre nydelige og høyst levende sønner. Jeg vet jeg er heldig som får oppleve å være mamma. Det er ingen selvfølge.

Til deg som mister et glass i dag.

Livet trenger ikke å være knust for alltid.

For det blir bedre. Du vil le igjen.

Jeg lover.

 

 

Har du ikke lest om Haakon tidligere, kan du blant annet gjøre det her:

http://bjorghexeberg.no/2016/02/08/det-gar-ikke-helt-over/

http://bjorghexeberg.no/2016/02/09/tusen-takk/

 

Det er håp!

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Åstedet

Dette skjedde en sommerdag for to år siden. Jeg var skikkelig irritert på gutta som ikke...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.