Hvordan møter vi alkoholikeren?

Himmel møter hav. Jeg møter en fremmed.
Himmel møter hav. Jeg møter en fremmed.

Dette var i påsken, og jeg busset ned til hytta noen dager etter de andre. Offentlig transport byr ofte på nye møter. 

Våren er kommet til vårt hytteparadis og det er måker i lufta. De svever over meg med sine både lavt- og høytflyvende skrik, og blander seg inn i lyden av mumlende gjester fra nabobordene. Jeg har litt blank vin i glasset og en haug med reker på tallerkenen foran meg. Vinden sender håret ut i en vill, lidenskapelig tango foran ansiktet mitt, og jeg er takknemlig over at solbrillene hviler trygt på nesa. Min eneste bekymring ligger i om det står noen bak meg som ser behovet for farging av etterveksten.

Jeg har nemlig tatt meg den frihet å gå på restaurant mens jeg venter på å bli hentet i båt av de andre. Noen må jo jobbe i påsken, liksom. Blunkesmilefjes. Det er to timer til de kommer, og jeg er sulten. Derav rekene. Og når jeg spiser reker liker jeg av og til et glass med hvitvin til. Det innrømmer jeg gjerne. 

Et og annet bølgeskvulp føyer seg i rekken av inntrykk og gjør hjertet mitt enda større. Dette er den aller beste tiden på året. Her sitter jeg og er glad. Med solbriller og notatbok, frivillig alene, nyter øyeblikket og lar tankene få fri fart.

Hva tenker han

Gleden i hjertet får meg til å reflektere over dagens så langt viktigste menneskemøte. Heter det møte når vi ikke snakket sammen, når han ikke en gang så meg?

For meg gjør det det. For meg betyr denne observasjonen et møte. Kanskje et møte med min egen forutinntatthet eller innbilte tro på at jeg har noen av svarene, eller kanskje har jeg mer en skrudd forventning om at andre er forutinntatte og ikke ser dette menneskets verdi. Jeg vet ikke, men dette skjedde i all fall.

For hva tenker han på. Den gamle mannen på første rad. Hvordan har han det? Han med alkoholbedøvede lepper og vannkjemmet hår. Han som har vanskeligheter med å få fortellingen om broren ut på en måte som gjør at bussjåføren forstår. Han bare later som. Ser det ut til.

En kunstig stillhet oppstår til slutt mellom dem. Det er den vannkjemmede som bryter den.

– Jeg har aldri fått julegave av ham heller.

Stemmen er nedtrykt og ordene leveres skjelvende og sakte. Det er april og påskeferie, og de fleste har sluttet å tenke på julen. Ikke denne mannen.

– Han liker meg ikke.

En liten setning som serveres på samme måte. I fanget ligger hendene hans. Fingrene på den venstre danner et triangel med fingrene på den høyre og tomlene dunker rytmisk mot hverandre. Som om de holder takten på den sparsommelige ordflommen.

Håret er grått og man kan ane hodebunnen gjennom de lange, tynne hårstråene. Ulike gråtoner mot rosa hud.

Stemmen er lav og han anstrenger seg for hvert ord. Han er gjennomsiktig og såret. Hvem tenker på julegaver i april?

Han mangler bevis. Det er det han tenker på. Tenker jeg. Han mangler at noen setter pris på ham, og viser at han betyr noe. Som i en liten julegave. En telefon eller et kort.

Samtalen slutter der. 

Et kvarter senere skal han av

Han gir tegn til sjåføren via speilet at han skal av. Sjåføren stanser bussen, spenner av seg beltet og svinger stolen så føttene peker riktig vei og det bli lett å buksere den store magen ut av setet. Så forsvinner han ned trappen og til høyre mot lasterommet. Rullatoren kommer raskt frem og den gamle mannen nikker takknemlig fra det øverste trinnet. Sjåføren forsøker seg på en liten oppmuntring mens han snur rullatoren riktig vei.

–Du får ha en god dag, da!

Den grå mannen i lyse jeans og matchende olajakke svarer ikke. Han har nok med å klamre seg til rekkverket ned trappen, og forsikre seg om hvor trinnene er før han kan gli ned og ut i den sterke solen.

Han er like skjelven som da han kom på bussen, og minst like full av savn og kjærlighetssorg der han stavrer seg bortover, vekk fra bussen og dagens kanskje lengste samtale.

Tenker jeg.

Bussjåføren er merkelig lett på foten til å være så tung der han spretter tilbake på plass. Han deiser ned i setet så det knaker i fjærene og stolen gynger litt ekstra, før han fester beltet og dytter pusten ut av halvåpen munn mens han setter bussen i gir.

Snart er den grå mannen redusert til en flekk i sidespeilet.

Hos meg har han satt solide spor, men jeg sitter likevel igjen med flere spørsmål enn svar:

Møter vi alkoholikeren eller rusmisbrukeren på samme måte som vi møter andre mennesker, eller forsøker vi å unngå dem? 

Hva er vi redde for?

Vi hadde et par kjente alkoholikere i bygda da jeg vokste opp. Det var også en alkoholisert gammel dame i et hus ikke langt fra oss, og ingen av disse skulle vi helst snakke med eller være rundt. Det var liksom en gjengs oppfatning, en slags uuttalt regel. De to mennene pleide å gå langs veien med ølet sitt i en bærepose fra nærbutikken, eller de satt ved et lite “strømhus” vi har i et veikryss her jeg bor. Kvinnen så jeg aldri utendørs, så henne besøkte jeg ulovlig der hjemme. Fra jeg var ganske liten, kanskje bare 8-9 år gammel.

Jeg kan huske at hun hadde gjemt spritflasker på rare steder, men jeg reflekterte aldri over det på den tiden. Hun var bare snill, hun ga meg godsaker og hadde tid til snakke og vise frem hva hun var opptatt med av håndarbeid og planter. Jeg husker hun var litt skjelven og virket nervøs, at hun ikke viste seg i de store vinduene, men jeg visste ikke på den tiden hva det kom av, og det affiserte meg heller ikke. Hun var rett og slett bare en snill gammel dame jeg likte å være sammen med.

Felles for disse menneskene var de interesserte smilene og de store hjertene. De gjorde oss ingen skade, og satte bare pris på et besøk eller en liten prat. Så hvorfor ble vi advart mot å være sammen med dem? Ikke at vi fikk direkte forbud, men det var liksom en slags regel at disse skulle man holde seg unna.

Jeg lurer på om mannen på bussen opplever det samme i dag. Nå som vi som samfunn har ytterligere førti år med erfaring. Går man fortsatt omveier?

Jeg håper ikke det.

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Livsnyteren

Arthur (11,5) og jeg, er på den lokale matbutikken. Å handle hverdagsmat...
Read More

2 Comments

  • Vi skulle kanskje gjerne, men vet ikke helt hvordan. Takk og lov for gatemagasinene, som gir oss (som ofte tenker at vi ikke har det,) en anledning til å snakke med nettopp disse menneskene, som ofte har mer å lære oss enn de tror. For det er vel lett å tenke at vi ikke har noe å snakke med dem om…

    • Ja, vi har nok lett for å føle oss usikre i situasjoner hvor vi ikke har full kontroll. Vi blir redde for å si noe feil, støte noen, eller være i veien. Samtidig som den andre kanskje bare ønsker seg et smil og en liten prat om “været”. Kanskje vi kompliserer det hele, kanskje det egentlig ikke er vanskelig i det hele tatt. De er jo mennesker som alle andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.