På en liten kirkegård i Provence

IMG_6412

På en kirkegård i Frankrike smiler en eldre kvinne i en mørk pudderblå drakt nysgjerrig til meg mens hun snakker et saktmodig fransk og rekker meg en matchende men bleket vannkanne. Jeg står og studerer navnene på en familiegrav i sjarmerende Roquebrune i Syd-Frankrike. Solen har varmet opp luften nok til at jeg kjenner behovet for solkrem melde seg, og solbrillene glir så ofte nedover nesen at jeg velger å bruke dem som hårbøyle i stedet.

Jeg rekker hånden forsiktig frem for å ta imot, men rister samtidig på hodet. «Je suis desolé, mais je ne sais pas beaucoup de français», stotrer jeg så godt jeg kan mens jeg sender en takknemlig tanke til barneårene i Belgia som i alle fall ga meg et lite grunnlag for å forstå saktetalende franskmenn. Det betyr: Jeg beklager, men jeg kan ikke så mye fransk. 

«Mais vouz parlez très bien!» Øyebrynene hennes trekkes høyere opp mot panneluggen, hun kan være slutten av i sekstiårene, og jeg blir nesten litt forlegen av det uventede skrytet hennes om at jeg snakker godt fransk. Hun er vennlig og imøtekommende, helt motsatt av hva mange forsøker å skremme med. At franskmenn skal være så sære og vanskelige å kommunisere med. 

Jeg ler et «Merci» og er glad for at tennene er nypusset.

Så skravler hun videre, rekker meg på nytt en vannkanne, og denne gangen skjønner jeg bare at hun vil jeg skal vanne blomster.

«Je ne sais pas …»

«Personne!»

«Oui!» Jeg er takknemlig for den lille oppfriskningen av grammatikken. Det er jo det det heter. Jeg burde sagt «Je ne connais personne ici …» Altså: Jeg kjenner ingen her. Ingen grunn til å starte setningen med «jeg vet ikke» … jaja, hun forsto hva jeg prøvde å si, og trakk til seg armen igjen med et smilende «Ah!». I ettertid har jeg tenkt at jeg godt kunne ha tatt imot kannen, jeg kunne ha vannet blomster på ukjente graver. Kanskje det er det jeg skal neste gang jeg kommer hit eller besøker et annet gravsted. For en hyggelig ting det vil være å gjøre.

Hun fyller sin egen kanne mens en diger håndveske dingler i motsatt armkrok, vi nikker et høflig farvel til hverandre og jeg fortsetter innover på leting etter nye historier, i undring og fascinasjon over gamle franske navn og mulige skjebner. Hun går for å vanne blomster.

Morgentanker

Jeg har allerede vært våken i noen timer men i stedet for å sette meg ut i hagen for å skrive mine morgentanker, velger jeg å ta med meg skrivebok, yndlingstusjen (det må være svart tusj) og lesebrillene opp til den lille kirkegården jeg har sett finnes like i nærheten. Den ligger i veikrysset hvor du finner byens søppelkasser rett frem, veien opp til nonneklosteret til venstre, og den lille gaten inn til gamlebyen ned til høyre. På utsiden av muren til kirkegården ligger et eldgammelt kapell, og man kan jo undres på hvorfor det ligger på utsiden, men det ligger nå der. En smal asfaltert vei går mellom kapellet og kirkegården, tett inntil murveggen som omkranser de døde, men om det er fordi det var mest praktisk å legge veien der, eller om det er fordi kapeller i Frankrike ikke skal dele plass med de døde, det vet jeg ikke.

Hun har lave fornuftige blå sko med gummisåle, denne gamle kvinnen, og hun beveger seg effektivt rundt gravminnene. Noen store og høye med plass til store familier, og de små lave hvor en og en sjel hviler. Noen har mange minner, bilder, blomster og hilsener, noen ligger ensomme og forlatte. Glemte og ute av historien. Av og til kan jeg se det lille brune hodet stikke opp mellom kors, Maria-figurer og tunge marmorlokk. Blant keramikkblomster, bilder og all verdens kjærlighetsbeviser beveger hun seg med den største selvsikkerhet. Hun har nok gått rundt her i mange år, og jeg mistenker hun har mange kjente hun vanner hos.

mhfcjhgv
Den gamle damen i blå drakt skulle vise seg å bli et menneske som ga meg følelsen av at vi mennesker hører til hverandre uavhengig av hvor vi er født eller bor.

Det er spennende å se og oppleve andre lands tradisjoner, og kirkegårder er viktig for å forstå et land og et folk. De forteller så mye, og hvis man tar seg tid til å vandre rundt, lese på støttene og se på bildene, kan man virkelig få fart på både fantasien og få kjenne på takknemligheten over å være akkurat der akkurat da. Tenk alt man lærer.

IMG_6401

En og annen kunstig blomst ser ut til å ha overlevd i generasjoner, og inngraverte navn som for eksempel Auguste, Gabrielle og Alphonse møter meg i den stekende høstsolen. Hva med Victorine? Hva slags liv hadde hun før hun døde 70 år gammel? Jeg håper det var godt før det endte i 1956.

mgv
En stolt familiegrav som fortsatt pyntes med keramikkblomster.

Egentlig liker jeg ikke kirkegårder sånn kjempegodt. I alle fall ikke i tåke og duskregn. Fantasien er såpass livlig at jeg er redd det skal ta helt av med spøkelser og andre vesener som vil kontakte meg. Men i dag koser jeg meg. Sol og dagtid er fine rammer for en rusletur. Jeg går stille og tar bilder der jeg føler det er greit å gjøre det. Jeg føler på respekt for de døde, for deres familier og er såpass overtroisk at jeg vokter meg vel for å fornærme noen. Noen snakker jeg med inni meg og noen fester seg litt ekstra.

De glemte barna

Det er når jeg svinger mot venstre og går opp mot et stort bartre, at de skriker mot meg.

Gravene som dukker opp bak treet.

De som er formet som sprinkelsenger.

Det gjør noe med deg når seks sprinkelsenger møter deg på en litt avsidesliggende del av en kirkegård.
Det gjør noe med deg når seks sprinkelsenger møter deg på en litt avsidesliggende del av en kirkegård.

Kjære vene. Dette må være barnegraver … jeg kjenner pulsen øke, hva er dette?

Solen står høyt og kaster korte skygger, og jeg trekkes mot sengene. Det er seks av dem og de ligger på et litt mer anonymt område av kirkegården. Jeg opplever ikke at de skal gjemmes, mer at de er glemt. De er laget av jern, disse sengene, de er rustne og de har lite pynt, og det som faktisk finnes er falmet, slitent og tæret. Kanskje ingen lenger vet hvem disse barna var? 

Her hviler Yvette, død bare 4,5 måned gammel. Det gjør vondt langt inn i sjela å tenke på hva hun og familien hennes måtte gjennomgå. På en tid hvor man kanskje ikke en gang snakket om henne etterpå.
Her hviler Yvette, død bare 4,5 måned gammel. Det gjør vondt langt inn i sjela å tenke på hva hun og familien hennes måtte gjennomgå. På en tid hvor man kanskje ikke en gang snakket om henne etterpå eller tok ekstra godt vare på den berørte familien.

Lille Yvette Dotto. Døde 29. september 1937, bare fire og en halv måned gammel. Hva skjedde med deg, lille venn?

Tankene flyr bakover i mitt eget liv. Til hvordan alt var da Haakon snudde på livets terskel. 

I morgen er det Yvettes dødsdag. Hadde hun levd hadde hun vært 82. Vil noen komme for å minnes henne? Kanskje.

Jeg skal i alle fall besøke deg, Yvette. Du skal få blomster, og jeg vil ta deg med videre i hjertet mitt. Helt uten å vite det har du nemlig satt spor i mitt liv.

Jeg skal også ta med meg vennene mine, og vi skal minnes deg og det korte livet du fikk.

For kort eller langt, du var her.

Til lesere som ikke har lest det før, her er et lite minne om min egen lille Haakon som døde før livet startet.

Facebook kommentarer
More from Bjørg Hexeberg

Han har jo så godt av det …

Det forsiktige smilet renner av ansiktet hans når tankene får muligheten til...
Read More

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.