Category Archives: ÅPENHET

Til å spy av!

Posted on by

0

Dusjen har et stort speil på den ene veggen. Jeg gremmes over de fire kiloene som har sneket seg på i sommer. Jeg ser gravid ut. Kanskje jeg kan få dem bort i tide til en ny dag i bunad om 2,5 uker? Tviler.

Hva skjedde med viljestyrken? Jeg som var så flink. Kan jeg virkelig ikke klare å holde meg på matta uten å leies hele tiden?

Det er flaut og det er unødvendig. Og god butikk for de som driver kursvirksomhet … jeg burde få kvantumsrabatt. Og psykologtimer.

Det har vært mange velmenende utsagn i sommer som ”Man skal jo kose seg også”, ”Det er ikke i ferien man legger på seg, vet du, det er resten av året.”

Ikke utsagn fra meg, men fra snille venner og hyttefolk, og til og med en fremmed dame på et apotek.

Det kjøpes inn sjokolade og kjeks, og lettproduktene jeg vanligvis spiser har på mystisk vis ikke vært mulige å få tak i … det er også helt umulig å vite hvilken dag det er når jeg ikke engang holder kontroll på klokka.

Det er ingen andres ansvar enn mitt eget. Det er jeg som putter det i munnen. Det er bare så fryktelig vrient å ikke spise det som finnes i huset. Arthur var tydelig da jeg spiste opp hele pakken hans med appelsinkjeks. Det er liksom en hyttefavoritt. Kjøper det aldri ellers.

«Det er jo ikke noe rart du legger på deg når du spiser opp kjeksen og sjokoladen vi kjøper inn. Vi gjemmer det til og med men du finner det!» Han smiler oppgitt mens han irettesetter meg.

Far i huset fortsetter å kjøpe inn sommergodis. Jeg fortsette å spise det. Det er kjipt å ligge på hytta når de andre bader, og da må jeg jo trøstes. Det er ikke like mye trøst i en gulrot som i en Troika.

Jeg blir oppblåst og kvalm. Så blir jeg lat og daff, og får enda vondere enn vanlig i systemet.

Så synes jeg synd på meg selv. Da må jeg spise mer. Gjerne mer enn jeg trenger. Ekstra middagsporsjoner til og med. Det er noe annet i meg som trenger noe. Noe skal fylles med noe som virker tilfredsstillende der og da.

Jeg misunner de som løper tur om morgenen, og kan gjøre styrkeøvelser i ferien sin. De som spretter opp stien fra brygga opp til hytta på lette bein. Kroppen min er ikke lett noe sted, og den lar seg bare ikke bevege på den måten. Den har stivna, og jeg må i stedet hjelpe beina opp trapper og bakker, og jeg går som regel sakte for å ikke provosere frem mer streik i kroppen. Det har sin forklaring, men det kan jeg fortelle om en annen gang. Jeg er ikke ute etter sympati.

Poenget er at trening for å øke forbrenningen er umulig for tiden, og har vært det veldig lenge, og da kan man bare ikke spise masse kalorier!

Likevel gjør jeg det.

Det er til å spy av.

Finn Schjøll i Bjørgs hage

Posted on by

0

Ja, du kan se ham både her og der. I all inspirasjonen jeg omgir meg med. I flere omganger har jeg vært sammen med Finn. Den første gangen for noen år siden, da jeg var med hjem til Nøtterøy for å fotografere … Continue reading →

Jeg er jo ikke klar!

Posted on by

1

Erika + Thomas = Sant

Erika + Thomas = Sant

Nå er det sånn at jeg ikke helt har forstått at jeg har blitt eldre enn min eldste sønn. Han er 26. Jeg er foreløpig 48. Han ser ut som han er 26. Jeg ser meg helst ikke i speilet.

Umerkelig har alderen kommet dit hvor jeg skynder meg forbi speilene. Det vil si – det er ikke helt sant. Jeg stopper av og til opp for å kikke rett inn i dem. De gangene jeg lurer på hvem jeg er der inne. Eller på morgenen – når menneskene mine og jeg har en felles ”se på meg selv” seanse. Guttene flekser muskler og strammer sixpacken. Jeg fester tommel og pekefinger på hver side av ansiktet og skyver huden litt oppover og bakover. Sånn står vi da – guttene med armene ut fra kroppen for å sjekke størrelsen på bicepsene, mamma for å sjekke hvor mye yngre hun ville sett ut hvis huden ikke hadde tapt for tyngdekraften.

Utover tyngdekraftproblematikken holder jeg fortsatt på med å vurdere hvilket utdanningsløp jeg skal satse på til høsten, og hva jeg skal bli når jeg blir stor. Kall meg treg, men jeg vil så inderlig mye, og det er sykt mye spennende å lære. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Dessuten skjønte jeg ikke viktigheten av gode karakterer da jeg var 18. Man får bare et visst antall alderspoeng også. Samtidig lurer jeg på om det er for sent å få flere barn. Sånn rent fysisk er det nok det, men det er jo mange barn som trenger omsorg og trygghet. Vi kunne jo adoptere et barn eller være fosterforeldre? Nå som de eldste er på vei ut har vi jo et par soverom til overs. Parallelt kommer tankene om at jeg vil bo i utlandet, gjerne i et sydhavsparadis et år eller to. Sammen med Arthur – for å lære om verden og for at jeg skal få skrevet ferdig romanen min. Den må jeg få komme tilbake til senere.

Så kommer altså denne rare dagen. Dagen jeg ikke er klar for. Som du skjønner av det du har lest til nå, har jeg mer enn nok å gjøre – og tenke på – og bestemme meg for.

Ung kjærlighet!

Ung kjærlighet!

Det er nyttårsaften, og Thomas eldstemann ringer for å høre om vi er hjemme. Han og samboeren Erika vil komme innom for å ta en nyttårsfamilieselfie. Jeg sier som sant er, at halvparten av oss allerede er hos naboen, og at Oscar og jeg er på vei ut av døren, og spør derfor om vi kan ta bildet hos naboen. Thomas vil helst at vi tar bildet hjemme, så vi tilbakekaller de to.

Fem minutter senere er de på plass. Thomas og hans nydelige Erika. Hun i fotsid, svart glitrende strikkekjole, med lange lyse lokker, plettfri porselenshud og knallrød munn. Han i perfekt skreddersydd dress, og med håret gredd bakover som på en filmstjerne. Så unge, så vakre og så glade i hverandre. Og i oss. Jeg kjenner lykkeboblene hoppe rundt i brystet. De man kjenner så tydelig når barna er lykkelige. Vi er også pyntet for å feire året som har gått, så for en gangs skyld synes jeg det er ok å bli tatt bilde av. Dette blir bra.

Thomas har festet telefonen sin på en selfiestang, og vi beveger oss rundt i en tett, leende gruppe for å finne den beste bakgrunnen for årets siste familiebilde.

«Film, faktisk», sier Thomas. «Jaja – en familieselfiefilm, det er gøy», smiler jeg. Vi finner en grei bakgrunn, og vi kikker alle opp i det lille hullet på telefonen – der man må se for at det skal se ut som om man ser tilbake på den som skal se på bildet etterpå. Du skjønner. Vi gjør oss så pene vi kan. Inn med magen og ut med brystet. Vi er klare. Smilene er på plass. Forventningene til resultatet likeså.

«Dere skal bli besteforeldre!»

Thomas slipper nyheten med et lurt smil. Et sånt «jeg-digger-å-kunne-fortelle-dette»-smil. I sakte film ser man hvordan jeg slipper tak i nederste del av ansiktet først. Så reagerer de andre. Hæ?! Jeg bråsnur meg mot en smilende Erika. «Er du graviiiid?» Jeg hyler. Hun nikker, ler og bekrefter, og tar imot både klapp på magen og lange klemmer fra oss alle. Onkel Oscar, onkel Arthur. Farmor og farfar?!

Vi er så tatt på senga som det går an. At disse unge menneskene velger å få barn tidlig er flott, at de er så glade i hverandre er så vakkert at det gir håp for menneskeheten. Men dette så vi virkelig ikke komme. I alle fall ikke jeg. Vi hopper og skriker, ler og griner. Det er virkelig så utrolig hyggelig. Hele meg skjelver.

Helt til dagen etter.

Dagen derpå liksom. For det at min eldste sønn Thomas skal bli pappa, betyr noe. Det betyr at jeg skal bli farmor. Det er jeg jo ikke gammel nok til!

Ikke misforstå! Jeg er så stolt jeg bare kan – og jeg vet at disse to er bra for hverandre, og all den kjærligheten, humoren og omsorgen de begge har – vil gi barnet deres en fantastisk flott oppvekst. Jeg er overhodet ikke bekymret!

Men herreguuuud! Farmor, liksom! Bestemor! Jeg! Jeg som virkelig ikke føler meg eldre enn dem. Jeg som ikke klarer å ferdigstille et eneste strikkeprosjekt. Hvordan skal det gå? En ikkestrikkende farmor med eventyrgener og brennende oppdagelses- og reiselyst?

Hva med alle planene mine? Hva med at vi (les: jeg) ønsker å flytte nærmere sjøen – kanskje helt til Fredrikstad, faktisk? Hva med utenlandsoppholdet jeg ønsker meg. Nå kan vi jo ikke flytte på oss. Jeg kan ikke flytte på meg. Plutselig får jeg en følelse av å være fanget. Fanget av noe jeg ikke kan kontrollere. Fanget i et kraftig nett av kjærlighet. Jeg føler meg ikke desperat i negativ forstand. Jeg vil absolutt være i det nettet – jeg vil bare alt det andre også. Kan jeg det?

Hvordan har blivende bestemødre før meg håndtert dette? Jeg har en tante som maste på barna sine om at de skulle gi henne barnebarn. Omtrent fra de var kjønnsmodne. Jeg har ikke mast. Tvert imot.

Barnebarn er en gave – jeg skjønner det. Jeg blir helt sikkert en superskrullete farmor. Når den lille kommer en gang etter sommerferien.

Men seriøst – når vet man at man er farmor? Hvordan føles det? Grunnen til at et svangerskap varer i ni måneder, er sikkert for at besteforeldre skal få forberede seg mentalt!

Jeg skal bli klar. Jeg lover. Du har valgt deg et par usedvanlig flotte mennesker til foreldre, og snille besteforeldre får du på begge sider. Faktisk seks stykker.

Velkommen, lille skatt – jeg gleder meg så til å treffe deg! Og heldigvis er mormoren din god til å strikke – jeg kan andre ting. Som å være en kosemaskin. Det sier pappaen din.

Klem fra farmor

Erika + Thomas = Alltid

Erika + Thomas = Alltid

Menn liker kvinner som liker seg selv

Posted on by

1

Du blir aldri sånn uansett hva du gjør, vær fornøyd nå!

Du blir aldri sånn uansett hva du gjør, vær fornøyd nå!

Den søte jenta i undertøysbutikken informerte villig vekk i dag. For er det virkelig sånn at menn er veldig kresne på kvinnekroppen, eller er det vi jenter som hauser dette opp? Jeg måtte spørre der vi sto tett sammen i det mikroskopiske prøverommet, der hvor alle grenser for intimsone var visket ut. Med målebåndet rundt halsen og hendene godt plassert på overkroppen min for å sjekke at valgte bh-modell satt korrekt, falt det meg helt naturlig å spørre. «Jeg ser jo både valker og bulker og heng og sleng. Ser mannen det, tro?»

– Neida, menn kommer hit for å kjøpe undertøy hun skal føle seg fin i. De kjøper lekkert undertøy, og de er slett ikke opptatt av at det skal være sexy i vulgær betydning. De fleste liker det klassisk og elegant, gjerne med litt blonder. Menn kjøper ikke t-skjorte bh-er, for å si det sånn, lo hun. Det er de som er glatte i stoffet og ikke har sømmer som vises under en trang topp, i tilfelle du ikke visste det. Og pass på jenter, gutta deres synes det er fryktelig kjedelig med grå, utvaska truser og slaskete bh-er. De vil se sin kvinne i undertøy som gir henne en god selvfølelse. Da utstråler hun styrke og selvtillit, og det er attraktivt, fortalte hun. Rimelig overbevisende. Dessuten kan det, i følge hennes mannlige kunder, gjerne være farger på det lille under. Hurra!

Så da ble det veldig enkelt for min mann, da. Jeg endte nemlig opp med å kjøpe både et sett med undertøy i oransje, hvor bh-en faktisk passer, OG jeg har kjøpt en supertrang shape-bukse som skal fordele de ekstra kiloene utover overkropp og lår. Altså en slags buksedress til å ha under klærne, men utenpå undertøyet. Kvinnens hemmelige våpen, sies det. Den har til og med en åpning så strategisk plassert at jeg ikke trenger å kle av meg alt når jeg skal “pudre nesen”.

Dette magiske plagget skal altså jevne ut bulker, eller no’. Hadde mannen kjøpt det utjevningsplagget til Valentines helt av seg selv, kan det hende jeg hadde slått først. Nå er det mer sånn at jeg lover å glemme at jeg kjøpte det, og jeg lover at jeg ikke skal bli sur!

I min prosess med å endre livsstil, har jeg altså kommet så langt at jeg tør å kjøpe undertøy igjen! Det er usedvanlig digg. Hun har helt rett, den unge damen i butikken, det føles oppløftende å vite at det man har under er flott.

– og tenk om man skulle havne i en ulykke og ende på sykehus i gråtrusa! Skrekk og gru!

Faktisk har jeg også kjøpt en bikini – og den kan jo barna for eksempel gi meg i morsdagspresang. Sånn sammen med de fine kortene de pleier å skrive. Hjerteblunkefjes. I all beskjedenhet.

Hvis du vil lese om hva som sparket i gang livsstilsendringen, kan du godt lese om starten her.

Jeg kommer til å bli så fin under!

Jeg kommer til å bli så fin under!