Jeg er jo ikke klar!

Erika + Thomas = Sant

Erika + Thomas = Sant

Nå er det sånn at jeg ikke helt har forstått at jeg har blitt eldre enn min eldste sønn. Han er 26. Jeg er foreløpig 48. Han ser ut som han er 26. Jeg ser meg helst ikke i speilet.

Umerkelig har alderen kommet dit hvor jeg skynder meg forbi speilene. Det vil si – det er ikke helt sant. Jeg stopper av og til opp for å kikke rett inn i dem. De gangene jeg lurer på hvem jeg er der inne. Eller på morgenen – når menneskene mine og jeg har en felles ”se på meg selv” seanse. Guttene flekser muskler og strammer sixpacken. Jeg fester tommel og pekefinger på hver side av ansiktet og skyver huden litt oppover og bakover. Sånn står vi da – guttene med armene ut fra kroppen for å sjekke størrelsen på bicepsene, mamma for å sjekke hvor mye yngre hun ville sett ut hvis huden ikke hadde tapt for tyngdekraften.

Utover tyngdekraftproblematikken holder jeg fortsatt på med å vurdere hvilket utdanningsløp jeg skal satse på til høsten, og hva jeg skal bli når jeg blir stor. Kall meg treg, men jeg vil så inderlig mye, og det er sykt mye spennende å lære. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Dessuten skjønte jeg ikke viktigheten av gode karakterer da jeg var 18. Man får bare et visst antall alderspoeng også. Samtidig lurer jeg på om det er for sent å få flere barn. Sånn rent fysisk er det nok det, men det er jo mange barn som trenger omsorg og trygghet. Vi kunne jo adoptere et barn eller være fosterforeldre? Nå som de eldste er på vei ut har vi jo et par soverom til overs. Parallelt kommer tankene om at jeg vil bo i utlandet, gjerne i et sydhavsparadis et år eller to. Sammen med Arthur – for å lære om verden og for at jeg skal få skrevet ferdig romanen min. Den må jeg få komme tilbake til senere.

Så kommer altså denne rare dagen. Dagen jeg ikke er klar for. Som du skjønner av det du har lest til nå, har jeg mer enn nok å gjøre – og tenke på – og bestemme meg for.

Ung kjærlighet!

Ung kjærlighet!

Det er nyttårsaften, og Thomas eldstemann ringer for å høre om vi er hjemme. Han og samboeren Erika vil komme innom for å ta en nyttårsfamilieselfie. Jeg sier som sant er, at halvparten av oss allerede er hos naboen, og at Oscar og jeg er på vei ut av døren, og spør derfor om vi kan ta bildet hos naboen. Thomas vil helst at vi tar bildet hjemme, så vi tilbakekaller de to.

Fem minutter senere er de på plass. Thomas og hans nydelige Erika. Hun i fotsid, svart glitrende strikkekjole, med lange lyse lokker, plettfri porselenshud og knallrød munn. Han i perfekt skreddersydd dress, og med håret gredd bakover som på en filmstjerne. Så unge, så vakre og så glade i hverandre. Og i oss. Jeg kjenner lykkeboblene hoppe rundt i brystet. De man kjenner så tydelig når barna er lykkelige. Vi er også pyntet for å feire året som har gått, så for en gangs skyld synes jeg det er ok å bli tatt bilde av. Dette blir bra.

Thomas har festet telefonen sin på en selfiestang, og vi beveger oss rundt i en tett, leende gruppe for å finne den beste bakgrunnen for årets siste familiebilde.

«Film, faktisk», sier Thomas. «Jaja – en familieselfiefilm, det er gøy», smiler jeg. Vi finner en grei bakgrunn, og vi kikker alle opp i det lille hullet på telefonen – der man må se for at det skal se ut som om man ser tilbake på den som skal se på bildet etterpå. Du skjønner. Vi gjør oss så pene vi kan. Inn med magen og ut med brystet. Vi er klare. Smilene er på plass. Forventningene til resultatet likeså.

«Dere skal bli besteforeldre!»

Thomas slipper nyheten med et lurt smil. Et sånt «jeg-digger-å-kunne-fortelle-dette»-smil. I sakte film ser man hvordan jeg slipper tak i nederste del av ansiktet først. Så reagerer de andre. Hæ?! Jeg bråsnur meg mot en smilende Erika. «Er du graviiiid?» Jeg hyler. Hun nikker, ler og bekrefter, og tar imot både klapp på magen og lange klemmer fra oss alle. Onkel Oscar, onkel Arthur. Farmor og farfar?!

Vi er så tatt på senga som det går an. At disse unge menneskene velger å få barn tidlig er flott, at de er så glade i hverandre er så vakkert at det gir håp for menneskeheten. Men dette så vi virkelig ikke komme. I alle fall ikke jeg. Vi hopper og skriker, ler og griner. Det er virkelig så utrolig hyggelig. Hele meg skjelver.

Helt til dagen etter.

Dagen derpå liksom. For det at min eldste sønn Thomas skal bli pappa, betyr noe. Det betyr at jeg skal bli farmor. Det er jeg jo ikke gammel nok til!

Ikke misforstå! Jeg er så stolt jeg bare kan – og jeg vet at disse to er bra for hverandre, og all den kjærligheten, humoren og omsorgen de begge har – vil gi barnet deres en fantastisk flott oppvekst. Jeg er overhodet ikke bekymret!

Men herreguuuud! Farmor, liksom! Bestemor! Jeg! Jeg som virkelig ikke føler meg eldre enn dem. Jeg som ikke klarer å ferdigstille et eneste strikkeprosjekt. Hvordan skal det gå? En ikkestrikkende farmor med eventyrgener og brennende oppdagelses- og reiselyst?

Hva med alle planene mine? Hva med at vi (les: jeg) ønsker å flytte nærmere sjøen – kanskje helt til Fredrikstad, faktisk? Hva med utenlandsoppholdet jeg ønsker meg. Nå kan vi jo ikke flytte på oss. Jeg kan ikke flytte på meg. Plutselig får jeg en følelse av å være fanget. Fanget av noe jeg ikke kan kontrollere. Fanget i et kraftig nett av kjærlighet. Jeg føler meg ikke desperat i negativ forstand. Jeg vil absolutt være i det nettet – jeg vil bare alt det andre også. Kan jeg det?

Hvordan har blivende bestemødre før meg håndtert dette? Jeg har en tante som maste på barna sine om at de skulle gi henne barnebarn. Omtrent fra de var kjønnsmodne. Jeg har ikke mast. Tvert imot.

Barnebarn er en gave – jeg skjønner det. Jeg blir helt sikkert en superskrullete farmor. Når den lille kommer en gang etter sommerferien.

Men seriøst – når vet man at man er farmor? Hvordan føles det? Grunnen til at et svangerskap varer i ni måneder, er sikkert for at besteforeldre skal få forberede seg mentalt!

Jeg skal bli klar. Jeg lover. Du har valgt deg et par usedvanlig flotte mennesker til foreldre, og snille besteforeldre får du på begge sider. Faktisk seks stykker.

Velkommen, lille skatt – jeg gleder meg så til å treffe deg! Og heldigvis er mormoren din god til å strikke – jeg kan andre ting. Som å være en kosemaskin. Det sier pappaen din.

Klem fra farmor

Erika + Thomas = Alltid

Erika + Thomas = Alltid

Livsstilsendring og åpenhet

Jeg gjemmer seg bak Arthur, og ber fotografen holde kameraet litt høyere, sånn at jeg ser mindre ut.

Jeg gjemmer seg bak Arthur, og ber fotografen holde kameraet litt høyere, sånn at jeg ser mindre ut.

I oktober 2015 hadde jeg fått nok. “Disse kiloene er du alt for kort til å bære”, skrek vekten mot meg. Det hjalp ikke med følelsen av at jeg ikke kunne snu skikkelig på hodet fordi haken(e) var i veien, eller at magen veltet over linningen som gnagde dype, røde spor. At jeg gjemte meg bak andre når det skulle tas bilder, eller tilbød meg å fotografere, var tegn jeg burde tatt på alvor mye før. Frykten for å gå i butikken fordi jeg mest sannsynlig ville møte kjentfolk, og da måtte oppleve flauheten over at jeg var blitt så stor, var ikke lenger særlig ålreit. For ikke å snakke om garderoben jeg ikke kunne bruke lenger. Nei, nok var nok!

Grete Roede har funket for mange, så jeg meldte meg på et lokalt kurs. Jeg er av den skippertaksflinke typen, og trenger kontinuitet, bevisstgjøring, og en stor heiagjeng for å få det til. Derfor kurs. Over tid.

Jeg er også en åpen, delende person, så for å skaffe meg en solid heiagjeng, la jeg ut mine sunne hensikter på Facebook. Det ville forplikte!

30.oktober 2015 skrev jeg:
I dag starter jeg en aldri så liten livsstilsendring. Jeg har, som observante øyne sikkert har sett, blitt litt mye av meg selv de siste par årene. Det er ymse grunner til det, men det får så være. Nå gidder jeg ikke å ha det sånn mer. Jeg har sluttet med kortison, og nå skal jeg kvitte meg med 25% av meg selv. Jeg sladrer for å skaffe meg en heiagjeng – og for at det skal bli lettere for meg å takke nei til alle fristelser der ute. Jeg skal prøve å ikke dynge på med sunnhetspropaganda, og det kan godt hende det ikke blir flere innlegg om dette, men nå har jeg forpliktet meg! 
God helg, alle dere fine folk jeg kjenner!

Ingen grunn til å skjule gode intensjoner, tenkte jeg, og veldig greit at familie og venner vet hva jeg driver med. Da synes de ikke det er rart om jeg takker nei til vin eller godis på en tirsdagsjentetreff, eller dropper søndagsdesserten hvis jeg føler for det. Dessuten ville det vært hysterisk morsomt hvis noen stopper meg fra å kjøpe sjokolade i butikken dersom jeg skulle falle for den fristelsen en dag! Det er helt lov – jeg lover!

Responsen var for å si det mildt, voldsom! Over 180 likte innlegget, og kommentarfeltene rant over av heiarop, klemmer og klappsalver. Tusen millioner takk!

I ettertid, når jeg spiser ute, kan jeg be om sausen ved siden av, eller droppe brød med smør uten at noen reagerer. I jobben som frilanser, serveres det ofte kaker og kjeks når vi er ute og intervjuer. Da pleier jeg å le og si at jeg “heller tar denne medbrakte yoghurten, så ikke Grete Roede skal bli streng på meg”. Da har jeg uten unntak opplevd at folk sier jeg er flink, og ikke en eneste gang har jeg opplevd at noen blir fornærmet over at jeg ikke spiser deres hjemmelagde kake på en ukedag. Ingen prøver å overtale meg til å ta dårlige valg. Er det ikke fantastisk?

Noen jeg kjenner forteller ikke at de går på Grete Roede-kurs. Jeg er usikker på hvorfor det ikke kan snakkes om. Er det flaut å gå på kurs fordi man vil legge om kostholdet sitt? Er det flaut å vise at man har mistet kontrollen? Er det derfor man ikke vil si det? Jeg vet ikke, i mine øyne er det ikke på noen måte pinlig. Det er tvert imot flott at man tar tak i et problem. Det er også innafor å si høyt at man trenger støtte. Når man er åpen, får menneskene rundt deg muligheten til å hjelpe til. Det er mange som liker å hjelpe andre. Mine mennesker har for eksempel laget nydelige, men kalorivennlige middager som alle har spist og kost seg med. Tenk for en omsorg disse menneskene viser. Jeg er så takknemlig!

Jeg er en deler, jeg prøver å være ærlig, og jeg bruker helst ikke filter på virkeligheten. Det gjør livet enklere.

Apropos åpenhet! Jeg vil gjerne få trekke frem en svært åpenhjertig kvinne, inspirerende Mari-Mette Graff som jeg laget en artikkel om i 2014. Årevis med mobbing endte med at hun skjulte seg bak lag på lag med fett. Til slutt innså hun at hun måtte gjøre noe hvis skulle hun bli gammel og se barna sine vokse opp. Hun tok et oppgjør med skam og tabuer, og er i dag en svært lykkelig kvinne.

Etter at artikkelen sto på trykk i Norsk Ukeblad nr. 7 i 2014, har hun fått fjernet en god del overflødig hud, hun har giftet seg med kjæresten sin, og hun har begynt i en ny, spennende jobb! – Det er aldri for sent å ta gode valg, sier hun!

Mitt delmål er nådd i dag. Lyset kommer mer og mer, og energien er lettere. Akkurat som jeg.

Å, som jeg gleder meg til våren!

201407_Norsk_Ukeblad_Fedmeoperasjon_Mari-Mette_Graff