Å hamstre ligger i vår natur. Med coronavirus i absolutt alle kanaler er det lett å bli revet med. Her også. Men! Junior kom i dag hjem fra den stengte videregående skolen, og vi satte oss ned for å lage en … Continue reading
På en liten kirkegård i Provence
På en kirkegård i Frankrike smiler en eldre kvinne i en mørk pudderblå drakt nysgjerrig til meg mens hun snakker et saktmodig fransk og rekker meg en matchende men bleket vannkanne. Jeg står og studerer navnene på en familiegrav i … Continue reading
Hvordan møter vi alkoholikeren?
Dette var i påsken, og jeg busset ned til hytta noen dager etter de andre. Offentlig transport byr ofte på nye møter. Våren er kommet til vårt hytteparadis og det er måker i lufta. De svever over meg med sine både lavt- og … Continue reading
Visste hun egentlig hva hun ga meg?
Du lar deg kanskje lure av disse glassene? For hva kan vel dette handle om, annet enn glass? Du må få et større bilde – du må få mitt perspektiv, og det skal jeg gi deg nå. Disse vakre glassene … Continue reading
Ikke alle dager blir som planlagt
At ikke alle dager blir som planlagt har du også sikkert opplevd? At du hadde fornuftige planer, gledet deg til noe du skulle gjøre, også ble det ikke sånn i det hele tatt? I dag er en sånn dag. For … Continue reading
Å velge vekk kjøtt – en ny livsstil som vegetarianer
I begynnelsen av august valgte jeg å bli vegetarianer. I alle fall fjerne det røde og hvite kjøttet fra mitt kosthold. Jeg spiser egg og meieriprodukter, så helt vegetarianer heter det strengt tatt ikke. I den grad det er viktig å … Continue reading
Start dagen med lek!
Livet er en lek, er det noen som påstår. De siste snart tre ukene har min eldste sønn Thomas bodd her med kjæresten sin Erika og det fantastiske barnebarnet mitt på to. Ikke fordi de ikke har sitt eget rede, men fordi de er midt i en omgjøring, og barn ikke nødvendigvis har godt av sånt kaos. Dessuten har han vært forkjølet og da er det enda bedre å være hos Fam, som tross alt har hjemmekontor, og en mamma som studerer, enn i barnehagen. Vi er naturligvis veldig glade for at de vil være her, men det betyr ikke at det er noe mindre kaos i dette redet. Tvert imot!
Her hersker det til tider det gale vanvidd, og det hender ofte at jeg sier: “Det er ingen som ville trodd meg … Kanskje jeg snart må begynne å dokumentere de rare tingene som foregår under dette taket.
Det er noe deilig befriende med denne lapskausen av mennesker, meninger, klesvask, støv, matsmuler og latter. I begynnelsen tenkte jeg “Herregud, er det mulig å rote så inn i granskauen, og kan man ikke bare vaske etter seg og sette ting på plass?”, mens nå, etter snart tre uker, er alles skuldre lavere, ikke minst mine egne. Nå er det ingen som forventer noen ting, og beskjeder tas imot med åpenhet og velvilje når de leveres.
På en eller annen måte har vi tilpasset oss hverandre uten egentlig å tenke over det, og oppgaver som faktisk må utføres i et hjem gjøres til og med uten alt for mange beskjeder. Det skjer faktisk at oppvaskmaskinen tømmes uten at jeg har bedt om det. OG at den skitne oppvasken settes inn i den! Faktisk hender det til og med at noen andre enn meg og Faff bestemmer OG lager en middag.
Men ikke alt går på skinner likevel, uten at det nødvendigvis gjør så mye. Som i går. Jeg sto opp til et frokostbord hvor maten fortsatt sto fremme. Ungdommen hadde plutselig fått dårlig tid, og de visste at jeg var rett rundt hjørnet. For meg handlet det om å få skylt ut balsamen, for dem om å rekke barnehagen. Hadde det vært for tre uker siden kunne jeg godt ha blitt sur. Ikke for at jeg måtte rydde, men for å bli tatt som en selvfølge. Men ikke i dag.
Vi har alltid hatt en åpen og god dialog med barna, og vi har alltid likt å være sammen. Det betyr ikke at det aldri oppstår gnisninger eller at ord faller uten filter også i vår flokk. Det har skjedd, og det vil skje igjen. Men nå er det som om vi har funnet en slags rytme. En hverdagsdans hvor alle kan trinnene.
Jeg hadde en lang prat med student-mammaen om dette. Hvor fint jeg synes vi har det, og hvor artig det er å observere denne utviklingen. Faktisk snakket vi forleden om å flytte sammen alle mann, for så lenge man har egne områder å være på, og klare kjøreregler, kan man fint fungere sammen som storfamilie. – I starten på disse ukene var vi liksom på besøk, men etter en tid følte vi oss mer og mer som hjemme, og da ble det naturlig å begynne å hjelpe til, og å se det som trenger å gjøres. Kanskje litt bortsett fra Thomas da. Erika ler høyt. – Han blir bare enda mer barnlig når han kommer hjem hit!
Akkurat det er litt todelt for min del. På den ene siden er det veldig hyggelig å få muligheten til å diske opp og “dulle” (i den grad jeg noengang har vært dullete) for guttene mine, og på den andre siden forventer jeg at han bidrar til alt og er voksen. Jeg forventer vel egentlig at alle hjelper til, uansett alder.
Egentlig trenger de bare å smile til meg for at jeg skal forvandles til den mest medgjørlige av alle mammaer. Håper ikke de leser dette … En sånn som stiller med åpent hus, mat på bordet, nyvaskede klær og av og til med en lommebok på gløtt. Til og med med smurte matpakker.
Så, faktisk, etter mange dager med lek og tull, interessante samtaler om spennende temaer, sløving til tv-serier, soppturer med påfølgende tørking over hele huset, litt jobbing og et veldig rotete kjøleskap, har jeg begynt å tenke over et par ting.
Takknemlig
Selv om jeg ikke får gjort alt jeg hadde tenkt, så ville jeg ikke vært denne tiden foruten. Når Willem legger hodet på skakke og med myk stemme sier “Fammmmm”, som om hele navnet mitt blir en klem, så kan det være så smulete det bare vil under spisebordet. Når guttene mine har en lattermild brytekamp på kjøkkengulvet, eller alle sitter og leker “Bongo-Bongo” med armene i været til middag, så er det så innmari mye bedre enn at støvet i vinduskarmen er tørket bort eller at hele huset lukter lavendel.
Jeg ønsker deg gode høstdager, med lave skuldrene hvor du lar støvet flyte. Fyll heller på lykkekontoen med latter og varme klemmer blant mennesker du er glad i.
Det er ikke alltid jeg har like lang lunte som i disse dager, men heldigvis er jeg omgitt av kloke mennesker som får meg ned på bakken igjen når jeg tar av, som trygger meg og lar meg få være meg, med alle feil og mangler. Som da trollet i meg slo til for noen år siden. Tør du å lese?
Dagens anbefaling: Start og avslutt dagen med lek og latter. Det vil du aldri angre på.
Et ekte kjærestepar – Ragnhild og Erik Dammann!
“Tar du den, Ragnhild?” Spørsmålet kommer fra kapteinen i luka på M/S Rigmor. Kvinnen i militærgrønne piratbukser bøyer seg raskt ned, plukker opp den digre trossa og får lagt den rundt den ytterste pålen på Østre brygge. Vi, meg selv og … Continue reading
Nytt og brukt i gammelt landhandleri nord for Seljord
Som regel, særlig hvis man er flere i bilen, kjører man rett forbi steder som dette. Det er min erfaring. De fleste kjører forbi fordi de enten ikke skal ha noe, eller de er mer opptatt av å komme frem. Hvis … Continue reading
Da jeg ble en agurk-nyhet!
Dette innlegget handler om det å bli en agurk-nyhet. Jeg har lovet å skrive uten filter, og det innebærer noen ganger å si fra. Nå har jeg behov for å fortelle hva som faktisk skjedde i denne sammenhengen.
Tirsdag morgen, den 7. august 2018 la jeg ut dette bildet på Instagram, mest som et litt euforisk gledesutbrudd over hvor vakre disse grønnsakene var:
To timer senere ringer det fra lokalavisen. Journalisten påpeker at jeg har blitt vegetarianer, at han har sett det på Instagram, og lurer på en hel del rundt dette. Han stiller en masse spørsmål som jeg ikke kan svare på, siden jeg tok valget for kort tid siden, så det blir mye latter. Jeg var på ingen måte forberedt på å skulle “forsvare” dette valget.
Vi har for så vidt en hyggelig samtale rundt temaet, men den eneste gangen vi snakker om at avisen kunne skrive om det å skulle bli vegetarianer, er når jeg foreslår at han kan intervjue en fagperson, snakke med noen erfarne vegetarianere, få med gode råd, hva man bør tenke på, hvilke feller det er lett å snuble i, hvorfor det er en god idé å redusere eller kutte ut kjøtt fra kostholdet, og hvordan sikre at man får i seg de riktige næringsstoffene. Og så videre. Det sa jeg hadde vært interessant å lese.
Så legger vi på, og barna og jeg ler litt av det hele. Vi synes det er komisk at han ringer meg om dette, jeg har jo overhode ikke peiling. Jeg er helt fersk, og dette gjør jeg bare fordi jeg tror det er bra for miljøet, og fordi jeg tror det vil gi helsemessige gevinster. Det er ikke en religion og det er ikke en motesak. For min del handler det bare om å bli mer bevisst på kostholdet mitt, rett og slett for å holde meg frisk.
Så fortsetter vi med vårt. Vi lager blomkålsuppen som planlagt og tenker ikke mer på denne telefonen. Helt til sent på kvelden, når vi oppdager at han har lagt ut en sak på nettet. Et digert nyhetsoppslag om mitt “radikale” valg!
Før sommeren hadde jeg skrudd av alle varslinger fra sosiale medier på telefonen, derfor ser jeg dette helt tilfeldig. Først var det morsomt. Litt sånn: “Hæ, lagde han en sak på dette?” Dette er da ikke noe å skrive om!”, “Snakk om agurk-nyhet”. Og så leste jeg kommentarfeltet på Facebook. Det var ikke like morsomt. Jeg skjønner godt at leserne ikke skjønner hvorfor dette er en nyhet! Det skjønner ikke jeg heller.
Hadde jeg stilt opp til et intervju, skulle jeg ikke sagt noe, men siden jeg ikke ble spurt, og dermed heller ikke fikk gjøre sitatsjekk, regner jeg med at det er greit at jeg gjengir teksten i sin helhet her, med kommentarer fra meg i parentes. I følge lokalavisen Varingen, tok jeg nemlig et radikalt valg. Dette skriver journalisten:
Bildetekst til et digert bilde av meg, tatt i fjor: ENDRER LIVSSTIL: Bjørg Hexeberg på Rotnes har tatt et radikalt valg; å ikke spise kjøtt.
«Noen ganger får jeg rett og slett lyst til å bli vegetarianer. Så nå blir jeg det.», skriver blogger Bjørg Hexeberg på nettet.
Nittedølen gjorde valget i går, mandag, på hytta på Hvaler. (Nei, det var hjemme i helgen vi bestemte oss for dette.)
– Jeg har hatt den mellomste sønnen min fra Bergen på besøk i sommer, og han snakket en del om det å bli vegetarianer. Han hadde også med seg en kamerat som er veganer. Vi hadde noen kjøttfrie dager på hytta, og det var veldig smakfull mat, forteller Bjørg: (Nei, vi spiste kjøtt, kameraten spiste ikke kjøtt. Vi har som sagt nettopp begynt. Sønnen min er for øvrig ikke fra Bergen.)
– Mandag kjørte vi til Råde der de har utsalg av frukt og grønt (Nei, vi kjørte ikke dit, vi stoppet der fordi det ligger langs veien, på vei til hytta), og fylte opp en sekk. Jeg går «all in», men uten nødvendigvis å ha et resten-av-livet-perspektiv. Jeg tar en dag om gangen, men nå har jeg sagt offentlig at jeg har blitt vegetarianer, så da er det en høyere terskel for å begynne å spise kjøtt igjen. (Dette er journalistens ord, for meg er det ingen terskel å gå over skulle jeg ombestemme meg. Jeg velger selv hva jeg spiser, uavhengig av hva andre måtte mene.)
– Hva er motivasjonen din for å gjøre noe så radikalt? (Journalistens oppfatning, det er ikke spesielt radikalt i mitt hode. Han stilte heller ikke dette spørsmålet.)
– Jeg føler meg lettere i kroppen, og den viktigste motivasjonen min er nok eget velvære. Jeg har et mål om å bli sunnere og sterkere. Ellers har jeg jo hørt lenge at vegetarisme er bra for miljøet. At det å gå over til vegetarkost er en god idé for miljøet vi lever i og overlater til våre etterkommere, er en bonus, sier Bjørg. (Hvordan i all verden kan jeg si at jeg føler meg lettere i kroppen etter en halv dag?)
– Men for å bli sterkere trenger du proteiner, og det finner du ikke i gulrøtter?
– Det er mye proteiner i for eksempel kikerter og andre belgfrukter, og dessuten spiser jeg fortsatt egg og meieriprodukter. Jeg går ikke like langt som veganerne, ikke ennå, sier Bjørg.
– Hvordan er det tilrettelagt for å leve som vegetarianer i Nittedal? (Dette spørsmålet stilte han ikke – og for et spørsmål! Man trenger da ikke tilrettelegging for å velge vekk kjøtt?)
– Jeg vet ikke helt ennå. Jeg er fortsatt på hytta på Hvaler. (Jeg sa ikke det, jeg sa bare “hytta”) Men det er vegetariske avdelinger i mange butikker, og i frysediskene har jeg til og med sett vegetariske hamburgere, pølser og «kjøttdeig». Fra før kjenner jeg bare en vegetarianer i Nittedal, niesa mi, men det er sikkert mange flere. (“til og med sett”? Jeg sa bare at de fleste butikker har vegetarprodukter i frysedisken.)
– Nå må vi lære og lese oss opp. Jeg tar gjerne imot gode råd til hvordan jeg skal komme i gang, til alle døgnets måltider, legger hun til. (Det stemmer at jeg har skrevet dette på Instagram, ja.)
Vel, det skulle vise seg at ikke bare Varingens lesere ler av dette. Det gjør også 2500 lesere av “badesken” på Instagram! Han som finner frem til dustete nyheter og gjør narr av dem. Litt skråblikk, mye agurk, mye morsomt. Det er ikke like morsomt å bli ledd av.
Så kom fredag, og vi kom hjem fra hytta. Den ene søsteren min ringer og kommenterer avisoppslaget. Avis? Jeg går i postkassen og får bakoversveis … Bildet dekker over halve baksiden! Jeg blir både flau og forundret.
Ja, jeg er berørt. For det første fordi jeg ikke på noen måte har invitert avisen til å skrive om dette, og for det andre fordi jeg ikke fikk vite at samtalen egentlig var et intervju, og for det tredje fikk jeg ikke muligheten til å lese gjennom saken før den ble publisert. Dette er metoder som strider mot god presseskikk, som fortsatt er viktig i Norge.
Det er ikke greit at journalisten ringer meg – tilsynelatende off the record, og bruker samtalen som om den var on the record.
Når det gjelder kommentarene fra avisens lesere, så skjønner jeg at det for det meste er avisen som latterliggjøres, ikke meg personlig, og jeg regner også med at dette er en bitteliten sak som er glemt om ikke lenge, og muligens burde jeg ikke bruke tid på å skrive dette innlegget heller, men jeg kan ikke la være. Det føles mer rettferdig at dere kjenner begge sider. Det ser ut som om jeg har stilt opp i et intervju. Det har jeg altså ikke. Jeg har ingenting imot journalisten eller avisen, men jeg synes ting skal gå riktig for seg.
Som frilansjournalist og -fotograf lever jeg av å formidle andres historier. De publiseres i ulike magasiner og noen av dem her på bloggen. Jeg lever av å skildre disse møtene med mennesker, og jeg ville i utgangspunktet ikke publisert noe om noen uten at vedkommende hadde fått lese gjennom og godkjent teksten på forhånd. Og hvis jeg skulle publisere noe uten å varsle, ville det vært fordi det handlet om hva møtet gjorde med meg, hva det fikk meg til å reflektere over, og jeg ville fremstilt vedkommende i et godt lys. Hvis lyset ikke var godt, eller møtet var vanskelig, ville vedkommende blitt anonymisert. Noe annet ville vært respektløst.
Jeg har ved en annen anledning bedt denne journalisten om å ikke omtale meg som blogger, likevel velger han å gjøre det på nytt. Ja, jeg blogger absolutt, og det trives jeg godt med, men det gjør jeg i tillegg til min profesjon som jeg har levd av siden 2007. Hvis jeg skal omtales med yrke, så er frilansjournalist- og fotograf den rette betegnelsen.
Sånn, da var det sagt, og nå skal jeg fortsette med min grønne dag. Det er faktisk ganske ukomplisert. Selv som agurk.
For gammel for Eminem?
På en brygge et sted i ytre Oslofjord. Dagen etter Eminem-konserten på Voldsløkka i Oslo. Vi ankommer sjøveien sånn passe slitne, og unnskylder formen med at det ble lite søvn etter Eminem-konserten dagen før. – Eminem? Det blir en liten … Continue reading
Mammas hemmelighet
Jeg samler på folk. Jeg samler på menneskemøter. Mennesker som berører meg og som får meg til å reflektere. Det kan for eksempel være over mine egne relasjoner, og hva og hvem jeg bruker tid på. Møter som gir meg mot … Continue reading
Brokkolisalat – beste jeg har smakt!
Dette blir en stor porsjon – sikkert nok til 4 voksne som hovedrett, og mange fler som tilbehør. Du trenger: 500 gr (2 pakker) bacon i terninger (eller skinke med baconsmak) 200 gr (1 pakke) smårettskinke 2 friskt grønne brokkoli … Continue reading
Jeg er ikke forkalka, bare veldig, veldig glemsk …
Når du koker opp vann i vannkokeren for å kose deg med en kaffe (ja, jeg liker god pulverkaffe også), og du heller i melk som vanlig, og reagerer på at det klumper seg litt oppi der, da tenker i alle … Continue reading
Det var frokost på et norsk sykehus
Det er nesten som å være på kino. Som å være på utsiden av en verden som vil komme til oss alle en gang langt der fremme. Å være gammel på sykehus. Det skremmer meg. En dag skal man være … Continue reading
Da jeg møtte Thorvald Stoltenberg, og Lars Lillo-Stenberg
Når jeg treffer mennesker som får meg til å tenke, gjør det noe med meg, og det er da jeg får behov for å dele. Dele med alle hvordan et møte med et medmenneske får meg til å tenke nye … Continue reading
Når den ene tvillingen har Downs syndrom
Jeg leste nettopp en artikkel i Ringerikes Blad, om Mari Persson som er helt ærlig i sine betraktninger om det å ha fått tvillinger hvor det ene er født med Downs syndrom. Det er en veldig god artikkel, men det … Continue reading
På plass. Hilsen Tenåringen
Jeg har en sekstenåring i huset. Det er jeg ubeskrivelig glad for. Han er fantastisk tenåring på alle måter, han er interessant å snakke med, han er åpen, raus og faktisk ganske hjelpsom i huset. Han har det meste på … Continue reading
Barn og økonomi
En dag i januar satte jeg meg på en lokal kafé for å skrive litt, og for å treffe mennesker etter et par måneder i isolasjon. Grunnen til det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Jeg liker at … Continue reading
Omelett i vaffeljern
God formiddag! Jeg pleier ikke å snakke om matlaging, men dette var så himla enkelt, og veldig godt, så hvorfor ikke dele. Dette jernet vi har liggende i skapet har flere funksjoner enn å steke søte vaffelplater. I dag ble eggefrokost … Continue reading
Se opp, da vel!
Av og til jobber jeg på en koselig lokal kafé. Der kan du nærmest kjenne pulsen fra selve livet. Der samtales det om været, om jobben noen har søkt, og det sladres innimellom om den talentløse sjefen. Det informeres om en … Continue reading