I fjor sommer døde pappa. Det betyr at jeg er eldst og at det blir min tur neste gang noen skal gå ut av tiden. Denne tiden. Livet. Alt man klamrer seg fast til og protesterer mot når det går over.
Facebook kommentarer
Hvordan er det der du er, pappa?
Du vært død i tre uker, pappa. Helt nøyaktig i tre uker når jeg skriver dette. Tiden har jeg brukt sammen med nærmeste familie, gode venner og i selskap med meg selv. De aller første dagene etter at du sluttet … Continue reading
Å bli foreldreløs er ingen spøk
Å bli foreldreløs er en tilstand, en slags vakuumfølelse som banker på med jevne mellomrom.
Når man har rundet 50, har barn som klarer seg selv, og har gjort noen gode valg i livet, så burde jo alt være på stell. Men det er det ikke.
Pappa var syk i to år.
Facebook kommentarer
Å jobbe med døden
Ja, det stemmer. Jeg gjør det også. Det er nemlig ikke hver dag jeg jobber med tekst og bilder. Noen dager jobber jeg også med døden. I et begravelsesbyrå. Det kunne jeg kalt det, altså at jeg jobber med døden. Jeg velger heller å si at jeg jobber med livet. For det er det det handler om. At døden er en del av livet skjønner jeg mer og mer jo eldre jeg blir. Ja, jeg kan godt fjolle med alderen min, nekte for at jeg er så gammel som jeg er og gjøre masse for å holde meg så ung jeg kan, og smile stort hver gang noen sier at jeg umulig kan være bestemor, eller at jeg må ha fått barn som tolvåring. Sannheten er at jeg innser at døden er en del av livet, at ingen av oss slipper unna, og at den kan komme brått og ubarmhjertig, eller man kan være forberedt og likevel ikke være det.
Og det er ikke så store avstander mellom disse jobbene som man kanskje skulle tro. En begravelse, bisettelse eller en seremoni for å feire den avdødes liv, handler også om mennesker. Det handler om den som er død, men like mye om dem som er igjen. Om de som ikke har kommet til sitt siste kapittel enda.
I dag var jeg gjest i en vakker begravelse, jeg var altså ikke på jobb. Jeg var der for å hedre han som er død, og for å vise min respekt og medfølelse til de som er igjen. Jeg går i begravelser for de som er igjen. For å vise at de betyr noe for meg. Andre kan ha andre motiver, men det er derfor jeg går. Da jeg sto utenfor sammen med alle de andre gjestene og så bilen kjøre av gårde, tenkte jeg: Slik skal vi alle reise en gang. Legge ut på den siste reisen mens triste mennesker står igjen i sorg og savn. Men forhåpentligvis vil de også kjenne glede over å kjent oss, og takknemlighet for at vi har betydd noe, vært noe for noen.
Vakker seremoni og vakre ord
Dagens seremoni var naturligvis vakker. Det første som slo meg var hvor mange som kom. Parkeringsplassen var full, det var gjester i alle aldre, og det var flotte kranser og en nydelig kistedekorasjon. Solisten sang guddommelig, og jeg fikk god bruk for tørkepapiret jeg alltid har i lomma. Men det aller, aller vakreste var kjærligheten. I talen som sønnen holdt for pappaen sin. Hver gang dette skjer, blir jeg så berørt. Av at de faktisk står der, greier å stå oppreist i sin egen sorg, foran en haug med kjente og ukjente mennesker, og si fine, ærlige ting om et menneske som har betydd så mye for dem. Takke for alt de har betydd, vise sin kjærlighet og sårbarhet. Sin styrke i sorgen.
Dagens unge, kloke taler sa noe jeg aldri vil glemme. Han sa: I denne vanskelige tiden hvor vi har levd med vissheten om han ville dø, er det en ting jeg har lært. Ta vare på hverandre, for man vet ikke når det går over.
Nettopp. Vi vet ikke når det går over. Når det er slutt. Eller på hvilken måte det skjer.
Kanskje det er derfor jeg blir så berørt når unge mennesker innser dette, selv om kunnskapen kom på verst mulig måte for denne unge mannen. Han skulle ikke miste sin beste venn og pappa nå. De hadde så mye mer de skulle oppleve sammen. De skulle ikke bare være sammen i 21 år. Han snakker likevel om takknemlighet for det de fikk
I morgen skal jeg på jobb. For begravelsesbyrået Den siste reisen. Det blir en helt annen opplevelse.
Facebook kommentarer
De gavmilde frisørene
Facebook kommentarer
Får man en datter eller mister man en sønn?
Det er altså dette med svigerdøtre. Denne kjæresten til barnet ditt. Når det blir alvor og det etableres og yngles, når det dukker opp nye behov som bittesmå strikkeplagg og når det dukker opp behov for barnevakt, når lommeboka er slunken og det er behov for middag, eller når det bare er behov for å snakke eller ligge rett ut i hver sin sofa og sovne til en film.
Dette er naturligvis tanker som har dukket opp med jevne mellomrom. Når jeg blir sjalu for at de unge er mer hos hennes foreldre enn hos oss. Når det er hennes mamma som plutselig vet mer om min sønn enn meg selv. Når det føles som om de blir prioritert foran oss.
Jeg er veldig glad i hennes foreldre, de er strålende, glad og fine folk med masse humor og store hjerter, så det handler ikke om det. Det handler jo bare om løsrivelse og at jeg må akseptere at min sønn lever sitt eget liv. Og det klarer han faktisk helt fint.
Når sønnen din etablerer seg med samboer og etter hvert barn, så er faren der. Faren for at den lille familien er mer sammen med hennes familie enn han med sin. For døtre som får barn har et bånd til sine mødre som sønner ikke har. Eller?
At jeg som farmor av og til kjenner på denne sjalusien, betyr ikke at det er noe lettere for barna. Altså de unge foreldrene. De skal tilfredsstille familiene på begges sider, de skal forsøke å sjonglere tidsbruken mellom to, kanskje flere besteforeldrepar – hos oss er det faktisk tre sett å ta hensyn til, det er en haug med søsken, og midt oppi dette skal de ha tid til å bare være seg. Sin lille familie som skal finne sin identitet. I fred.
Jeg skjønner det. Med hodet mitt. Det jeg derimot ikke skjønner, er hvordan jeg skal klare å gi slipp. Gi dem nok line til at de henger fast men alltid kan trekke seg hjemover skulle de trenge det. For de kan ikke forsvinne ut av livet mitt. Den linen kan ikke klippes, den kan heller ikke ryke, men av og til en den ganske tøyelig.
Facebook kommentarer
Ikke forstyrr!
Facebook kommentarer
Når barna flytter ut. Inne.
Slapp av – kjøl deg ned, mamma!
Facebook kommentarer
Livet med tenåringsbarn
SoMe / særlig Snapchat
Rot – walk on closet
Klemmer
Lek
Midlertidig ute av drift
Hormonsirkuset
Grensesetting
Den første forelskelsen
Når mamma må vike
Når de forsvinner inn i et liv bak en skjerm, når de er mer opptatt av streaks enn å trene, når de lar seg forstyrre av varslinger som kommer til alle døgnets tider. Ungdommene forstyrrer hverandre – hele døgnet. Hva er poenget med streaks – annet en for Snapchat å tjene penger på de unges avhengighet. Kan man sette ned foten da?
Vi er heldige som har barn som ikke blir aggressive når de får beskjed om å legge vekk tidstyvene, men vi vet jo at så fort vi snur ryggen til, så fiskes telefonen opp fra nærmeste lomme.
Må det være sånn?
Facebook kommentarer
Det satt en dame alene på kafé
I blomstrete kjole sitter hun på stolen ved tomannsbordet. På leppene ligger et lag med svak rosa leppestift, og foran henne et stort rekesmørbrød.
Facebook kommentarer
Når mamma dør
I dag er det 10 år siden mamma reiste videre. Ut på nye eventyr. Som hun sa det selv, de dagene hun ikke gruet seg.
For min del begynte også en ny reise, den uten mamma. Det hender fortsatt at mamma
Facebook kommentarer
Hva er det universet vil med meg?
De siste månedene har jeg opplevd noen utrolig interessante ting. Ting som har fått meg til å undre over hvilke mekanismer som settes igang og som får slike konsekvenser.
Facebook kommentarer
Det er fotografen sin skyld
“På åtte år er det ikke ETT fint bilde av meg”. Tenåringene står i kø, det er snart hennes tur. Mange skal fotograferes denne dagen. Hun snakker høyt så alle skal høre. I like mange år har jeg tatt disse bildene. Flotte bilder av et menneske fra barn til tenåring.
Det er skremmende hvor tydelig usikkerheten til noen kommer frem når man fotograferer dem.
Hun mente sikkert ikke å såre noen, men er det noen som tenker over hva det gjør med fotografen når de får beskjed om at de aldri er fin på bildene? Er det noen som tenker over mennesket bak kameraet?
Siden 2008 har Morten Krogvold vært min fotografiske mentor, på godt og vondt, og noe av det første jeg bet meg merke i, av hans meninger var dette:
“Det er alltid fotografens feil”.
Så hva mente han med dette. Jeg måtte sende en mail, og her er svaret. Akkurat som jeg hadde oppfattet det:
Jeg Noen synes de har rynker, er tykke, mangler hår, har for gule tenner, har regulering, har for store eller for små pupper, rompe eller lår, har kviser eller stygg sveis. Lista er lang. En fryktelig lang liste over alle utilstrekkelighetene.
Men en ung gutt hadde den beste kommentaren da han fikk se bildene av seg etter fotograferingen:
Jeg er jo så kjekk at det gjør vondt!
Facebook kommentarer
Svensk krim
Jeg leser ikke ofte krim, men denne boken fikk jeg i gave av Gyldendal da vi lagde en reportasje om forfatteren Emelie Schepp og hennes vei til suksess. Hun skrev en hyggelig hilsen til meg, og jeg tok med meg … Continue reading
Et annet liv
Vi er i midten av februar i 2011. Arthur er litt over ni år, og vi sitter i bilen på vei hjem fra et lite fotooppdrag han har gjort for kommunen. Jeg har ikke vært fotograf denne gangen, men en stolt og helt vanlig mamma.
Det er skikkelig vinter. Kaldt og glatt på veien. Snøen er lett og lander som små kunstverk på frontruten. Arthur er tankefull i baksetet. “Mamma, jeg vil leve et annet liv, jeg.” Å, hva mener du?” Jeg blir et øyeblikk bekymret. Har ikke gutten min det bra? Han som alltid er glad og smiler til livet. “Ja, jeg vil leve sånn at vi lager alt selv. At vi ikke har maskiner og alt mulig.” “Du mener at du vil bo på et småbruk og være selvforskynt?” Jeg ler inni meg og smiler på utsiden. Har vi fått et lite naturbarn, tro? Han svarer fort og overraskende. “Ja, litt sånn som bestemor Duck. Bake gode kaker og ha dyr og sånn.”
Facebook kommentarer
Å bli femti er sånn passe moro
Nå er det dagen derpå. Dagen etter dagen jeg gruet meg til. Dagen jeg måtte bytte ut tallet på tierplassen med en femmer. Det betyr at det er fem tiår siden jeg kom til verden. Det er lenge det!
Ikke misforstå, jeg er takknemlig og glad for å være her, og veldig glad for innmari mye i livet mitt. Jeg er heldig og har det godt. Jeg er omgitt av gode folk, jeg ler hver dag, jeg røres til tårer hver dag, og jeg føler meg takknemlig hver dag. Så det er ikke det at jeg ikke setter pris på å fylle femti.
Jeg gjør det.
Det er heller ikke sånn at jeg ikke ser at jeg ser forholdsvis grei ut, jeg har fortsatt smilehullene mine, selv om de nå begynner på kinnet og slutter under haka. Jeg fikser på utseendet med sminke, hair extensions og litt annet småjuks, og det gjør jeg rett og slett fordi jeg føler meg bedre da. Jeg vet også godt at jeg ser brukt ut – men så har jeg heller intet ønske om å returneres “uåpnet”, for å si det på den måten. Jeg vil at det skal synes at jeg har levd.
Jeg gjør det.
Jeg føler meg heldig og glad når jeg jeg får hyggelige kommentarer om at jeg ser mye yngre ut, at man ikke skulle tro jeg snart er femti. Det varmer så klart i hjertet, og gir smilerynkene enda mer trening. Jeg setter stor pris på det.
Jeg gjør det.
I det hele tatt er det ingenting å mase med det å skulle runde denne milepælen. Det er bare det at alt går for fort.
Det gjør det.
Det er det eneste jeg synes er skikkelig dritt. Dette med tiden. Jeg er så inderlig imot at tiden kommer så fort, hver vår kommer fortere og fortere, og selv om jeg elsker våren, og gleder meg alt jeg kan til lune dager i lettere klær, så skulle jeg gjerne gått i protesttog. Mot tidens fart (og litt mot tyngdekrafta).
Det mener jeg.
Alder er bare et tall, sies det. Særlig. Det er jo ikke det! Alder betyr masse det. Det betyr at huden ikke limer seg like godt fast til kjøttet lenger, eller fettet om du vil. Det betyr at håret ikke er like tykt og glansfullt som da man var i tjueårene, med mindre man setter på ekstra hår og farger håret hver tredje uke for å forhindre at verden ser at håret er helt hvitt innerst. (Jeg kødder ikke.) Det betyr at jeg må bruke den neste ruta når jeg skal krysse av for alder på ymse skjemaer. Det betyr at overgangsalder kan kaste seg over meg i nær fremtid, det betyr at jeg
Jeg må øve på en ting nå. Det er nå jeg skal
Facebook kommentarer
Med bøyd nakke
I går leste jeg en artikkel. Nok en artikkel om bruken av skjerm. Bare så dere er advart først som sist: Jeg hater å måtte konkurrere om oppmerksomheten. Når telefonen velges fremfor meg. Når mannen synes det er mer ok å surfe på den lille dingsen enn å spørre hva jeg tenker på for tiden eller hva jeg mener om ditt eller datt. Når skjermen er hundre ganger mer interessant enn meg. Og nei, jeg gidder ikke å stille opp naken og ta med øl.
Jeg kjenner veldig mange unge og eldre voksne som ikke kan holde oppmerksomheten unna telefonskjermen. Jeg kjenner voksne som går litt unna for å spille spill på telefonen mens barna hans sitter og griller pølser i skogen!
Overalt er det en skjerm i sikte. Hva skjedde med det gode gamle leirbålet. Der man deler de gode samtalene og de fine historiene og ikke minst tiden sammen?
Hva skjedde med at vi voksne skal være gode forbilder?
Selv hater jeg å måtte konkurrere om oppmerksomheten fra en skjerm. Folk sier de hører og følger med selv om de ser på skjermen. Det er jug.
Skulle jeg liksom velge å glo på en skjerm i stedet for å se inn i øynene til de jeg er glad i. Skulle jeg heller velge å se en videosnutt om en totalt ukjent amerikaner som driter seg ut og blir filmet av en like ukjent nabo?
En ting er det norske folks bøyde nakker i det offentlige transportsystemet. Det er bare flaut. En annen ting er de bøyde nakkene der hjemme, på sidelinja eller tribunen, i butikken, i klasserommet, ved restaurantbordene.
De eneste som kan gni seg i henda er produsentene av skjermene, og kiropraktorene.
Nei, folkens – skjerp deg, og hjelp barna til å legge vekk skjermene. Vær heller den kjipe voksne. Det er jobben vår!
Spør et barn eller en ungdom om de vil spille spill på telefonen, se en YouTube-snutt eller bli med på telttur, bli med å bake en kake eller lage dyr av kongler i skogen, kanskje bygge et helt lite samfunn i mosen, lage hoppbakke til skihopperen eller en flaskebane, finne frem
Når menneskene rundt deg en gang er borte, altså helt borte. Vil du kunne fortelle om dem? Hva dere tanker og meninger var, hva de likte å spise til middag, deres rare
Facebook kommentarer
Livet på helsefarmen!
Farm og farm, det skal jeg vel strengt tatt ikke påberope meg, men at det er helse i hver bevegelse, det skal være sikkert. Fra trappemuskler til tarmer. Her går det i vegetarmat, vann, te, trening og ymse kurs i hvordan man skal forholde seg til både søvn, vondter, medisiner og livet etter “Skogli-bobla”.
Jeg er heldig med gruppen jeg er en del av. Vi er åtte hyggelige jenter fra ymse steder i landet, som alle er her for å blir enda sprekere. Vi sitter sammen til alle måltider, og har fått utlevert faste plasser ved eget bord. Vi har treningsveiledning flere ganger i uken med fysioterapeut som lager individuelle opplegg for oss, og vi deltar på kursene sammen.
I tillegg til de faste oppleggene er det en del fellesaktiviteter som alle kan melde seg på når det passer. Da har man bassengtrening, håndtrening (ja, det stemmer!), krakke- og stoltrim (det stemmer også!), avspenninger, gåturer, pilates og mindfullness å velge i.
I dag har vi vært på kurs og laget mange gode vegetariske retter. For det er det eneste vi spiser her. I tillegg til vegetarmaten er det egg og fisk et par ganger i uken. Det er god mat, selv om noen kanskje kunne ønske at maten var litt sterkere krydret. Det drømmes om kjøtt og pizza, for å si det sånn.
.
Facebook kommentarer
God samvittighet til jul
For seks år siden var Arthur ni, og slo fast med all mulig tyngde og sikkerhet:
– Jeg tror ikke på Mannen i månen. Heller ikke på Julenissen eller Påskeharen.
– Hvorfor ikke? Jeg undret meg over dette plutselige utsagnet.
– Æ’kke vits. Barnslig. Og jeg har hørt det på tv at det bare er noe noen har funni på.
– Men hvorfor tror du noen har funnet på det?
– Jeg så det på nyhetene. De ville bare lure andre. De er frekke de som gjør det, men jeg vet ikke hvorfor de gjør det. De gjør det mot barn, mamma. Hvorfor er det egentlig vits å tro på julenissen? Han har skjegg, som ikke er ordentlig en gang. D’ække vits.
Hver morgen, i noen minutter før dagen begynner besøker jeg sosiale medier og nyheter. I dag også. Nå er det så ille at jeg allerede angrer. Det flommer over av grusomme bilder fra Aleppo. Bilder og video av barn som ikke beskyttes, barn som lider, barn som trenger håp og trøst.
Jeg sender en ønskeliste til Nordpolen, med håp om at de ansvarlige tar til vettet, at de stopper galskapen, og gir disse menneskene livet tilbake.
Her kan du også hjelpe:
Unicef: Du kan også støtte med SMS ved å sende SYRIA til 2040 (Da gir du 250,-). Eller ring 820 44 719 (200 kr).
Kontonummer: 8200.02.55587
Facebook kommentarer
En pårørende er en tilhørende
En liten kropp er redd. Den er redd for det som ikke er kjent. Det som er utrygt. Den er redd for at livet som den kjenner det skal bli annerledes. At livet blir uforutsigbart og skummelt. Den lille redde vil ikke spise, ikke sove. Den vil ikke høre på fornuft, og den vil ikke lytte til erfaring. Den spinner seg ned i negative tankemønstre, og den er sikker på at slutten er nær. Pusten er ujevn, og det strammer seg i solar plexus. Huden er klam, og den lille redde har lyst til å kaste opp.
Den tilhørende lytter. Den tilhørende som ikke forstår, men som føler med. Som bryr seg om, og forsøker å si kloke ting.
Ingen positive ord går inn. Alt er svart i den lille kroppen, og det eneste som hjelper er å gjemme seg. Under en dyne. I et tomt hus. I et annet hus. Kanskje langt unna. For aller helst vil ikke den lille kroppen være her.
Den vil at alt skal gå over. At det skal finnes en knapp som tryller alt bra igjen.
En liten redd kropp er redd lenge. Kanskje til og med flere ganger i året. Til og med når den prøver å ta seg sammen er den redd. Den prøver å levere smil i stemmen. Men den er lav, kraftløs. Den lille redde håper at ingen skjønner. At ingen legger merke til det.
På utsiden står en tilhørende. Et menneske som tilhører den lille redde. Den som lager mat, vugger i søvn og forteller at alt vil gå bra. En tilhørende som ikke vet hva som hjelper. En som ikke er utdannet, som ikke vet hva man kan si når ønsket er å ta bort det skumle. En tilhørende som aller helst vil gi bort knappen som fikser alt.
For hva er det som kan hjelpe når man står på utsiden til en som er så redd?
Facebook kommentarer
Kladd til Dagens Arthur
071102: Arthur har mistet sin aller første tann!
“Var ikke noe vondt, mamma!”
20100924: Arthur skal opp til Audun og vi koser masse i gangen før han går. “Åååå, jeg elsker deg så veldig, du er verdens deiligste Arthur”, sier jeg, og renner helt over av kjærlighet for minstemann. “Vet du hvor mye jeg elsker deg, da”, spør Arthur. “Nei, hvor mye da”, lurer jeg. ”Veldig masse”. Munnen åpner seg i et stort smil. “Og jeg elsker deg 150 millioner prosent”, smiler jeg. Arthur kaster et langt blikk opp på meg. Smilende, og lett oppgitt. Mamma, jeg elsker deg 100%. Det er alt som er, det!
20100928: Jeg sitter på sengekanten. Arthur skal sove. ”Har du hatt en fin dag, gutten min?” Jeg stryker ham over håret, klør ham litt på ryggen og snuser inn den gode lukten av rent sengetøy og nyvasket Arthur. ”Mamma, tenk deg, denne dagen kommer aldri tilbake”. Han ser rett på meg. Kanskje neste år, men det blir ikke det samme”. Jeg nikker. ”Ja, det er nettopp derfor det er så viktig å ta vare på hver eneste dag man får. Dagene kommer jo ikke tilbake. ”Mmm, jeg har hatt en fin dag”. Jeg blir sittende en stund.
20100930: En litt stressa torsdag morgen kommer jeg styrtende ned trappen for å kaste i meg frokost før jeg skal til tannlegen klokka åtte. Guttene har gått ned før meg og det er ganske stille på kjøkkenet. I det jeg kommer ned ser jeg Oscar sittende og bla i et Donald, of Arthur stående i rommet. I t-skjorte og lang shorts! ”Arthur, hva er det du har på deg?” Jeg hever stemmen mer enn nødvendig, og poengterer at frosten ligger på bakken og at vi er i slutten av september. ”Du må forte deg å skifte, Arthur, du skal jo snart gå, og vi har ikke begynt å spise ennå! Arthur synker sammen. Med lave skuldre og slepende skritt beveger han seg mot trappen. Han kikker opp mot meg og mumler. ”Du kunne jo være glad for at jeg har laget frokost, da …” Snakker om smerte! Jeg ble så lei meg. Jeg hadde bare sett sommerklærne, og ikke engang sett i retning kjøkkenbordet. Der stor det, flott dekket til tre, brødskivene i tårnformasjon som de pleier når de dekker på, pålegg, servietter og lys. Veldig koselig, var det, og jeg så det ikke engang. Etter masse kos og unnskyld-unnskyld, smilte han da vi dro av gårde. Jeg rakk tannlegen og guttene rakk skolen. Puh …
20100306: Arthur og Oscar bygger med Lego. Arthur blir oppringt av en kompis som vil at han skal komme på besøk. “Men Oscar”, spør han broren sin, “er det greit for deg, da?” Det var vel søtt tenkt?
20100921: Arthur kommer rett hjem fra skolen idag, tar seg en nektarin og finner frem leksene sine. Jeg sitter også ved kjøkkenbordet og skriver, så det er veldig koselig her vi sitter sammen. Matteleksene er etterhvert gjennomført og Arthur ber om å få gå opp til kompisen sin. Audun. “Ja, vi må bare gå gjennom leksene først, så vi ser at du har skjønt det riktig”, sier jeg. “Alt må ikke være riktig, man gjør sånn som man tror det er”, var Arthurs raske respons.
Det er søndag 12. september 2010. Vi skal i konfirmasjon til Fredrik og klokken nærmer seg avreise med litt raskere skritt enn jeg ønsker meg. Øivind ligger i senga sammen med Arthur og skravler. Siden det er fire skjorter som skal strykes synes jeg vel at dette bør prioriteres. Med en helt normal hyggelig tilnærming foreslår jeg at kosestunden bør avsluttes så Øivind får gjort det han skal. Arthur ser på meg med varme øyne og spør. Fritt for sarkasme og andre ubehageligheter. “Mamma, vet du ikke hvordan man stryker?”
Jeg holdt virkelig på å le meg fillete!
Det hører med at skjortene ble strøket som de skulle og vi rakk både frokost og konfirmasjon 😀
20100505: Selvkomponert
Dagens Arthur: Arthur sto og sang i dusjen i dag tidlig. Hele familien knakk sammen da han lirte av seg: “Take a look at my nugget”. (Take a look at my girlfriend, Supertramp) Hahaha Uttrykksikonet smile
20100727:
Du vet det er sommer når junior stiller til middag i våtdrakt 😀
20100728: Dagens Oscar: Jeg er sånn boblete glad inni meg, jeg! Sa han da vi gikk opp fra brygga etter kveldens nullfangst 🙂
20100818: Jeg hører raske barneføtter nedover asfalten. Trym bråstopper foran meg og ser på meg med store åpne og oppriktige øyne. “Mamma kommer opp med en blomst etterpå. Det er for at vi vil vise at vi er lei oss. Det er vi. Jeg er det.”
20100817: Det er dagen etter bestepappas begravelse, og jeg spør Arthur om de snakket om det i klassen, at bestepappa var død, og at Arthur skulle i begravelse. “Mmm, ja, litt. Julie skulle også på kirken. “Så leit, sier jeg. Hvem var det hun hadde mistet?” Arthur ser ut i luften et øyeblikk. “Jeg tror kanskje det var svigermoren huns”. Julie går i fjerde klasse … 🙂
20100824: Arthur har laget seg kveldsmat … vi snakker brød med syltetøy og falukorv samt Kornmo med den samme pølsen. Han skal ha for sin interessante gane 🙂
20100825: Natt til i går våknet jeg av Arthurs latter. I natt fikk jeg et slag i ryggen. Det er likevel det koseligste i verden å ha små gullklumper i sengen 🙂
20100825: “Jeg kan godt ta oppvasken når jeg har spist.” Sa mitt yngste gull med et smil. Smelt J
20100908: Arthur fikk på seg en ny hettegenser i dag. Han tok på hetta og gjorde noen “yo-bevegelser” med armene. Jeg ristet litt på hodet, smilte og sa han godt kunne droppe å ha på hetta. “Du ser jo helt gangster ut”. Arthur lo. “Ja, det ser ikke, bra ut, vet du!”
20100904: Det er lørdag kveld, og Arthur skal i seng. Litt tidligere på kvelden hadde vi ryddet i litt småsaker, og blant annet funnet en ring med fem “diamanter” på, som han likte svært godt. Samtidig fant vi også en liten blå ringboks. Dette har han tydeligvis gjemt unna, for da jeg senere kom opp på badet etter han, for å sikre tannpuss og kroppsvask, skjer dette: Jeg går mot den åpne baderomsdøren, og på flisene innenfor kommer en liten smilende Arthur seilende mot meg på ett kne. Den åpne ringboksen holder han høyt hevet, oppi blinker det i falske diamanter, og ut av det store smilet spør han “Vil du gifte deg med meg?”
20100415: Øivind kommer inn døren etter jobb. Arthur løper han møte mens han gledesstrålende roper “pappa!” Oscar og jeg er på kjøkkenet. Vi ser dem ikke, vi bare hører dem. “Det må være deilig å komme hjem til en sånne barn, å få en sånn velkomst”, småler Oscar. Så forteller han om hvor leit han syntes det var å se alle som ikke ble møtt av noen på flyplassen da vi kom hjem fra Thailand. “De kikket seg liksom rundt, og så ingen. Da var det akkurat som om de sluknet og gikk videre mens de så i gulvet. Det må være fælt å forvente å bli møtt, og så kommer det ingen. Tenk på alle vi som møtte dere, da, det er sånn det skal være.”
Arthur stormer inn døra etter skolen. “Mamma! Jeg har funni en stein med gull på!” Viser stolt frem en stor stein med gullflekker. “Jeg skal bli sånn steinforsker!” Å, det er fint, det ville jeg også. Hvorfor ble du ikke det da? Nei, det ble bare ikke sånn, svarer jeg. “Men jeg skal ikke melde meg på det, jeg skal bare lage min egen klubb. Med sånne som liker å grave i stein og lete etter fossiler og sånn. Jeg har allerede fem i gruppa mi. Audun, Magnus i andre, Magnus og Nikolai i 3B”. “Ække jeg heldig som fant en stein med gull på, mamma? Denne skal jeg ta godt vare, og legge den på en pute.”
20100414:
Dagens Arthur: Vi er på badet. Det er kveld og Arthur skal legge seg. Han kysser meg på munnen. “Jeg kan ikke ikke “skysse” på deg, jeg”, sier han. Han ser på meg med kjærlighet i blikket. “Og når du er ute og reiser, da sender jeg “skjærlighetsstråler” hele tiden, så du kan bare glemme å ikke få “skyss” av meg hver dag!”
Jeg er så heldig, altså!
20100308: Arthur gruer seg litt til jeg skal reise til Thailand. Før han la seg i kveld, da han: “Mamma, jeg kommer til å sjede meg uten din moro. Det er sant. Faktisk!”
20100308: Arthur: “Mamma. Jeg ønsker meg sånne røntgenbriller, sånne ordentlige. Da kan jeg se inni damer og sånn. Det er ganske smart, for man kan se koder og sånn også. Men det er jo sånn agent-ting, da. Det koster sikkert mange penger.”
20100307: Vi ser på nyheter fra jordskjelvet i Chile. Arthur utbryter, “Vi er heldige som bor i et fint land. Bare ikke det med røykregnet, da.” Hva er det, lurer jeg. “Det som kommer opp fra de runde høye, vet du. Det er ikke bra!” Oscar må hjelpe meg. “Han mener fabrikkpipene, mamma. “Ja, også biler, da. Det er ikke bra”, repliserer minsten.
Jeg sitter på kjøkkenet og bildebehandler gårsdagens fangst. I bakgrunnen hører jeg Arthur og Vetle som leker med biler og Kaplaklosser. De er langt inne i sine respektive roller. Utrolig morsomt å høre hvordan de kommuniserer, løser uenigheter og reflekterer over situasjonene de havner i under lekens gang. De søker hverandres bekreftelser, hjelper hverandre, foreslår for hverandre. Jeg må sniktitte rundt hjørnet … “Herreguud, du trenger ikke så stort sted å løpe, da! Arthur hever skuldrene og skakker på hodet. “Jo! Vetle fniser med favnen full av klosser. “Du, jeg mener det altså!” Arthur har reist seg opp. “Joda, hihi”. Vetle smiler forlegent mot kameraten sin før han tar en helomvending. “Neida, jeg bare tulla.
20100217: På badet i andreetasje sitter åtteåringen på do og ser på skrått inn i dusjen. “Mamma, hvorfor koster egentlig den lilla sjampoen fire hundre kroner?” Hun drar en hvit børste gjennom det mørke håret og smiler mot ham. “Det er jammen et godt spørsmål!” Han trekker skuldrene opp mot ørene. “Det er jo bare sjampo.” Hun ler. “Godt sagt, Arthur! Men man betaler litt for merket, og så inneholder den jo bra ting for håret.” Øyebrynene farer opp. “Hva gjør den for håret, da?” “Den gjør håret blankere og den tar vare på fargen.” Det er mørkt og stille utenfor baderomsvinduene. Den lille gutten ser på håret hennes fra alle kanter. “Jeg ser det er blankere.” Dagen hennes er reddet.
20100216: Arthur på sengekanten: Mamma, jeg elsker deg mer enn all kjærligheten, jeg.
20100216: Arthur på sengekanten: “Mamma, pappa skulle vært statsminister og du skulle vært dronning. Så kunne jeg og Oscar og Thomas vært prinser. Da hadde vi bodd på hotell! Og det hadde vært fint, og da kunne jeg kjøpt alt jeg ville!” “Men trenger du mer ting for å være lykkelig, da? “Ja, jeg trenger Sectorbåten fra Lego City!”
20100207: Arthur: “Jeg tror ikke på Mannen i månen. Heller ikke på Julenissen eller Påskeharen.” – Hvorfor ikke?, spør jeg. “Ække vits. Barnslig. Jeg har hørt det på tv at det bare er noe noen har funni på.” – Hvorfor tror du noen har funnet på det?, lurer jeg på. “Jeg så det på nyhetene. De ville bare lure andre. De er frekke de som gjør det. Vet ikke hvorfor de gjør det. De gjør det mot barn. Hvorfor er det egentlig vits å tro på julenissen? De har skjegg, som ikke er ordentlig en gang, det er ikke vits.”
20100206: Guttene var på badet sammen i dag tidlig. De diskuterte kropp. Arthur forteller Oscar at han kommer til å få to barn, for han har to sånne kuler “der nede”. Etterpå, da Oscar gjenfortalte historien ved frokostbordet, la Arthur til, “Ja, for jeg har jo to egg, da blir det to barn.”
20010207: Arthur: Gutter som gifter seg med hverandre drikker mer alkohol. Det lover jeg deg!
20100204: Mamma, når du ikke er med meg, tenk på meg, så blir du glad. Tenk for eksempel, aahh, det er fint jeg har en som heter Arthur. Jeg må le 🙂
100121: Arthur på badet i morges. “Mamma, ikke sant noen gutter synger for å få kjæreste?” Og så denne: “Noen er koko mammaer og pappaer. De slår barna sine. Tenk å ha det sånn i livet sitt, da! Michael Jackson hadde det ikke så greit, mamma!”
091111: Arthur og jeg sitter i bilen på vei hjem fra dansetreningen hans. Han forteller at han vet hvor en jente i klassen bor. Ja, hun bor der, ikke sant, sier jeg og peker på huset hun bor i. Men hun bor et sted til, siden mammaen og pappaen ikke er kjærester lenger, forteller jeg. Men jeg tror de begge har nye kjærester, så nå har de det sikkert mye bedre, sier jeg. – Man kan ikke gifte seg med en når man allerede er gift, sier Arthur. Nei, det er sant, man må jo være skilt først, sier jeg. – Men da kan man ikke få nye barn, sier Arthur. Å, svarer jeg, hvorfor ikke det? – Da har man brukt opp alle egga, svarer han bestemt…
091009: Arthur og jeg ligger og koser oss i sengen. Han ligger på armen min. Øivind kommer fra badet, lister seg bort til oss og kysser Arthur på ryggen. “Hvem var det?, spør Arthur fort. Det var meg, svarer jeg for moro skyld. “Næhæi, sier Arthur, jeg “sjenner” igjen de leppene der, de har pigger”.
Dagens Arthur: Vi sitter og spiser frokost på hytta. Plutselig sier han; “Mamma, jeg gir deg hjerter når jeg ser på deg.”
090514: Arthur kommer inn på kontoret, bare for å få kos, og sier: mmmm, mamma, jeg elsker deg for alltid!
090714: Arthur: “Mamma, hele kroppen min er full av kjærlighet for deg”
090928: Vi ligger og skravler i sengen på morgenkvisten, og Arthur lurer på hva han skal bli når han blir stor. – Hm, kanskje jeg skal bli sånn som pappa, sier han først. – Nei, jeg vil ikke sitte foran en skjerm hele dagen resonerer han kjapt. – Kanskje jeg skal bli taxisjåfør, er neste forslag. – Nei, han vil ikke sitte bak et ratt hele dagen heller. Etter å ha vært innom flykaptein, sjef på Colorline og rallysjåfør, foreslår Øivind at han kan bli lærer. – Det var et godt forslag, sier Arthur, før han drodler videre og ender opp med å bli rektor inni hodet sitt. For denne gang.
090928: Thomas er hjemme på høstferie og Arthur sover i vår seng siden Thomas sover i hans. Arthur vekker meg og spør om han kan gå inn til Thomas. Jeg sier at han i tilfelle må legge seg ved siden av og sove videre. – Ja, kanskje vi kan drømme sammen, svarer Arthur.
090915: Vi drikker te til frokosten. Arthur tar en slurk av teen og sier, “NÅ ble jeg varm nedover i kroppen, nå!”
090926: Arthur forteller at tran er full av antiopskidater.
090923: Arthur roper til meg fra ektesenga som han nok en gang har valgt å legge seg i (heldigvis): Mamma, kan du love meg en ting? Ja, svarer jeg. “At pappa ikke flytter meg ut av denne senga!” – Så klart, sier jeg 🙂
090923: Jeg koste masse på Arthur ved kjøkkenbenken mens jeg laget frokost til han. Jeg snuste inn all deilig Arthurlukt og sa jeg syntes han var fantastisk. Han lente seg godt inn mot meg og sa; “Du er også fantastisk og du betyr alt for meg…” Smelt!
090909: Bjørg ler av Arthur. Jeg sitter nede og spiser havregrynet mitt. Roper sånn jevnlig til Arthur at maten står på bordet. Det er stille en lang stund, så smeller det; Jeg finner ikke klær!!! Er det mulig å få litt hjelp, eller??!? Hihi, han ropte det liksom bare ut, et slags “jeg-er-fortvilet-utbrudd” før han fortsatte å synge. Som vanlig 🙂
090831: Arthur har med seg Teodor hjem. Han skal gjøre lekser, men vet ikke hvor pennalet er. Jeg leter og blir litt oppgitt over at ting ikke er på stell. Så hyggelig jeg klarer i min oppgitthet, forsøker jeg å få han til å forstå at hans rot også går utover min arbeidstid, og at jeg er på jobb selvom jeg er hjemme. Han smiler mot Teodor, rister litt på hodet og sier “frustrert frue!” Jeg knekker sammen av latter og da kommer dette… “Var det dagens Arthur”?
090829: Mamma, jeg går ned til Trym, roper Arthur. Ikke nå, svarer jeg, han har lagt seg, klokken er halv ni, svarer jeg. Særlig, svarer han – han skulle være oppe til tolv idag, det kan du bare spørre om, fortsetter han med trykk på bare, og gjør seg klar til å dra 🙂 Nå virker det i og for seg som om han allerede har glemt det, han synger No milk today og spør om jeg har sett de nye fotballskoene hans…
090827: Arthur suser ned den asfalterte bakken vår på en lekebil. Han har på hjelm. En ungdomsgjeng går forbi, Petter Thomsen spør hvorfor han bruker hjelm. Arthur svarer som sant er, at han ikke får kjøre ned bakken uten. Jeg sier hei ut av vinduet, og Petter spør om det er sant. Selvsagt, sier jeg. Petter sier det er teit. Arthur kikker opp til meg med et smil og sier; – det er bra du passer på meg!
090820: dagens Arthur: “I morgen er det tur, derfor må vi sjekke regnmeldinga”
090823: Det gleder meg å se Arthur komme ned veien vår etter endt skoledag. Han har tatt med seg posten, lille gullet – mors hjerte gløder av glede. En liten stund senere kommer Oscar hjem, også han sjekker postkassen før han kommer inn døren med et muntert “hallo, mamma!” Deilige, deilige unger! Så setter de seg ned med lekser, Arthur ved et lite bord inne på mitt kontor. Matteoppgavene går unna som en røyk, godt hjulpet av mammas store mengder ros og “high fives”. Så sier den lille håpfulle plutselig – Mamma, jeg skal bare gå til Oscar og vise hvor flink jeg har vært.
090829: Øivind kommer for å gi meg en klem. Arthur spretter imellom mens han ler “ikke prøv deg, hun er min!”
091023: sto litt stressa på badet i morges da Arthur ropte fra kjøkkenet, “mamma, vil du ha en kaffe?”. Smelt
090831: Arthur har med seg Teodor hjem. Han skal gjøre lekser, men vet ikke hvor pennalet er. Jeg leter og blir etterhvert litt oppgitt over at ting ikke er på stell. Så hyggelig jeg klarer i min oppgitthet, forsøker jeg å få han til å forstå at hans rot også går utover min arbeidstid, og at jeg er på jobb selvom jeg er hjemme. Han smiler mot Teodor, rister lett på hodet og sier “frustrert frue!” Jeg knekker sammen av latter hvorpå han serverer… “Var det dagens Arthur”?
091111: må le av Arthur Han har lenge savnet Pokémonpermen sin, og i dag dukket den opp i den gamle skolesekken hans. Han kom gledesstrålende opp på badet og viste den frem. Virkelig glad, var han. Det morsomme var når han begynte å snakke om hvor heldig han var… “Ja, mamma – man kommer langt med flaks!” Kanskje sett for mye reklame? Hehe.
091111: – Man kan ikke gifte seg med en når man allerede er gift, sier Arthur. Nei, det er sant, man må i så fall være skilt først, sier jeg. – Men da kan man ikke få nye barn, sier Arthur. Å, svarer jeg, hvorfor ikke det? – Man har brukt opp alle egga, svarer han bestemt…
091216: Dagens Arthur: Å, mamma, jeg gleder meg sånn til du skal bli stolt av meg i kveld! (Det er juleforestilling på gang, kan du skjønne)
091222: synes det er så koselig med Arthur som synger julesanger hele tiden. Når han pynter treet sitt, mens han spiser middag og når han er med og lager Delfiakake. Han er så deilig glad hele tiden, den gutten.
100118; Dagens Bjørg; Bjørg lurer på hvor kaldt det er. Hun ser mot gradestokken på utsiden av vinduet, og spør Oscar som sitter nærmest; hva er klokka, Arthur?
100121: fikk en artig kommentar av Arthur nettopp: “Mamma, ikke sant noen gutter synger for å få kjæreste?” Og så denne: “Noen er koko mammaer og pappaer. De slår barna sine. Tenk å ha det sånn i livet sitt, da! Michael Jackson hadde det ikke så greit, mamma.”
100124: Dagens Arthur: Arthur og jeg går på skitur. Etter en halvtimes tid sier han: “Mamma, er munnen det varmeste stedet på kroppen? Nja, kanskje det, svarer jeg. “Jeg fryser jo aldri i munnen”, sier han før han raser videre.
100225: Jeg sitter på kjøkkenet og bildebehandler gårsdagens fangst. I bakgrunnen hører jeg Arthur og Vetle som leker med biler og Kaplaklosser. De er langt inne i sine respektive roller. Utrolig morsomt å høre hvordan de kommuniserer, løser uenigheter og reflekterer over situasjonene de havner i under lekens gang. De søker hverandres bekreftelser, hjelper hverandre, foreslår for hverandre. Jeg må sniktitte rundt hjørnet … ”Herreguud, du trenger ikke så stort sted å løpe, da! Arthur hever skuldrene og skakker på hodet. “Jo! Vetle fniser med favnen full av klosser. “Du, jeg mener det altså!” Arthur har reist seg opp. “Joda, hihi”. Vetle smiler forlegent mot kameraten sin før han tar en helomvending. “Neida, jeg bare tulla.”
100404: Dagens Arthur: På vei ut fra badet i dag tidlig spør han meg: Mamma, tror du på Gud? Nja, jeg tror vel at det finnes en slags Gud, svarte jeg. “Det gjøkke jeg”, sier han. “Hvorfor ikke?”, spør jeg. “Nei, for det går jo ikke at en mann bor i skyene. Han hadde falt ned”, var svaret…
100414: Dagens Arthur: Vi er på badet. Det er kveld og Arthur skal legge seg. Han kysser meg på munnen. “Jeg kan ikke ikke “skysse” på deg, jeg”, sier han. Han ser på meg med kjærlighet i blikket. “Og når du er ute og reiser, da sender jeg “skjærlighetsstråler” hele tiden, så du kan bare glemme å ikke få “skyss” av meg hver dag!”
100516: Et kvarter etter at Arthur hadde lagt seg ropte han meg inn til seg igjen. “Mamma, jeg må kose deg litt til, det var liksom ikke nok …”
100611: Dagens Arthur: “Jeg må ha blokken min. Jeg skal nemlig skrive et dikt til deg, mamma. Og det er ikke hvilket som helst dikt. Det er er dikt om min mor.” Smelt …
100908: Det er lørdag kveld, og Arthur skal i seng. Litt tidligere på kvelden hadde vi ryddet i litt småsaker, og blant annet funnet en ring med fem “diamanter” på, som han likte svært godt. Samtidig fant vi også en liten blå ringboks. Dette har han tydeligvis gjemt unna, for da jeg senere kommer opp på badet, for å sikre tannpuss og kroppsvask, skjer dette: Jeg går mot den åpne baderomsdøren, og på flisene innenfor kommer en liten smilende Arthur seilende mot meg på ett kne. Den åpne ringboksen holder han høyt hevet i venstre hånd, oppi blinker det i falske diamanter, og ut av det store smilet spør han “Vil du gifte deg med meg?”
100912: Det er søndag 12. september 2010. Vi skal i konfirmasjon til Fredrik og klokken nærmer seg avreise med litt raskere skritt enn jeg ønsker meg. Øivind ligger i senga sammen med Arthur og skravler. Siden det er fire skjorter som skal strykes synes jeg vel at dette bør prioriteres. Med en helt normal hyggelig tilnærming foreslår jeg at kosestunden bør avsluttes så Øivind får gjort det han skal. Arthur ser på meg med varme øyne og spør. Fritt for sarkasme og andre ubehageligheter. “Mamma, vet du ikke hvordan man stryker?”Jeg holdt virkelig på å le meg fillete! Det hører med at skjortene ble strøket som de skulle og vi rakk både frokost og konfirmasjon 😀
101020: Dagens Arthur: “Var det fotograf på besøk på skolen i går”, spør jeg. “Ja, det var det, svarer Arthur muntert. “Gikk det bra, var det en god fotograf?” “Ja, men hun var ikke så pen som deg, da”, sier han med et smil og lener seg inntil meg. Disse små lojale barna, altså … for en deilig start på dagen
101108: Dagens Oscar og Arthur: Jeg var borte i helgen, og gleder meg til å legge meg i min egen seng søndag kveld. Jeg går innom Oscar, kysser ham på kinnet, hodet og den lange halsen. Legger merke til at han er nyklippet og vakker der han ligger på magen med ansiktet vendt mot døren. Lyset fra rommet utenfor treffer ansiktet hans. Jeg hvisker i øret hans at jeg elsker ham, og smelter når han i sin sovetåke smiler og sier han elsker meg også. Jeg lister meg inn på vårt soverom. Der ligger Arthur med feber. På min side. Jeg kysser ham masse og snuser inn den deilige lukten av sovende Arthur. Til slutt våkner det lille vesenet, reiser seg opp på knestående med den blåstripete dynen hengende over skuldrene. Han ser meg. “Mamma!” Han kaster seg sakte inntil meg med ryggen mot magen min, sånn at armene mine automatisk holder rundt ham i et fast kjærlighetsgrep. Trygt og fast. Han visker ut i luften. “Jeg har savnet deg så veldig!” Er det rart jeg har det bra?
101128: Dagens Arthur: Arthur skal på skolen, og går avgårde med stor sekk og et stort smil. Han er så glad det endelig er litt snø. Midt i bakken snur han seg til meg som ser etter han i døren. “Mamma, husk å kjøre fint hvis du skal noe sted. De sier det er ganske glatt.”
101228: Arthur på sengekanten: “La meg bare se øynene dine eeen gang til før jeg sovner”. Smelt!
110112: Dagens Oscar: Jeg har satt på slumring for fjerde gang når Oscar roper fra kjøkkenet. “Mamma, nå må du slutte å kjempe mot vekkerklokka’!”
110114: Liggende febersyk på sofaen, ser Arthur plutselig rett inn i sjelen min med store åpne øyne. Tvers over stuebordet. “Elsker du meg?” “Å, ja! Så mye at jeg nesten sprekker!” Han smiler med hele seg. “Fint, ellers hadde det vært veldig dumt!”
110217: Vi er i midten av februar. Arthur er litt over ni år, og vi sitter i bilen på vei hjem fra et lite fotooppdrag han har gjort for kommunen. Det er skikkelig vinter. Kaldt og glatt på veien. Snøen er lett og lander som små kunstverk på frontruten. Arthur er tankefull i baksetet. “Mamma, jeg vil leve et annet liv, jeg.” Å, hva mener du?” Jeg blir et øyeblikk bekymret. Har ikke gutten min det bra? Han som alltid er glad og smiler til livet. “Ja, jeg vil leve sånn at vi lager alt selv. At vi ikke har maskiner og alt mulig.” “Du mener at du vil bo på et småbruk og være selvforsynt?” Jeg ler inni meg og smiler på utsiden. Har vi fått et lite naturbarn, tro? Han svarer fort og overraskende. “Ja, litt sånn som bestemor Duck. Bake gode kaker og ha dyr og sånn.”
110228: 20110228: Jeg kjører barna. Vi er på vei til Trollskogen øvelse. Vetle og Cathrine snakker om sin tur med Kielfergen i vinterferien. “Vi har vært i Kiel”. Arthur vil ikke være noe dårligere, og er rask ute med sin parering. “Vi har vært på snaufjellet i Muggedalen!”
110301: Arthur kommer gledesstrålende inn på kontoret mitt etter skoletid. Rød i kinnene og med et stort smil. Huden hans er kald mot min når han knuseklemmer. “Å, jeg er såååå glad i deg, mamma!
Forresten! Mamma, jeg har laget en regle til deg!
A satt på taket, B falt ned.
Du er den søteste,
og alle vet da det!”
… smelt
110317: Det er en vakker men kjølig vintermorgen og jeg følger Arthur til skolen. Kinnene blir fort kalde, og jeg angrer et sekund på at jeg ikke tok på meg lue. Vel ute av døren griper Arthur tak i hånden min og vi starter i raskt tempo på den 20 minutter lange skoleveien. Etter noen minutter møter vi to av hans venner. Vi hilser og skravler litt før farten vår gjør at vi havner noen meter foran dem. Nesten umerkelig glir Arthurs hånd ut av min. Jeg smiler for meg selv lar det gå en bitteliten stund før jeg bøyer meg mot ham og spør så lavt jeg kan om det er flaut å leie når vennene ser det. Han ler brydd og kikker skrått opp på meg. Han tar tak i hånden min igjen og klemmer den. “Neida, for du er jo verdens beste mamma!”
110401: Det er fredag kveld og vi sitter og ser på Norske Talenter på TV2. Et hyggelig program som passer alle i familien. Mot slutten kommer spørsmålet opp, om hvilke talenter vi alle har. Arthur er raskt ute; “Mamma, ditt største talent er at du er umulig å ikke elske!”
110406: 20110406: Det er morgen og vi står på badet. Arthur ser seg i speilet. Han hever øyebrynene. “Mamma, jeg er jo helt konkurs på håret!”
110510: 20110510: Arthur har lagt seg, og vi skravler litt på sengekanten. Han ber meg heve øyebrynene. Jeg gjør som jeg får beskjed om, og han lar en liten finger gli over rynkene som dannes i panna. “Oj, her var det bulkete”, smiler han. Jeg ber ham gjøre det samme, og noen små furer viser seg. Jeg ber ham kjenne. “Ja, men jeg har ikke brukt disse så mye, da”, svarer den lille luringen.
110812: 20110812: Arthur har fått rundstykker til lunsj av meg. Kommer bort til meg når han er ferdig. Smiler og sier; “Nå var det veldig godt med mat!”
110823:
Hverdagen er i gang igjen etter sommerferien, og guttene sitter og gjør lekser på hvert sitt sted. Jeg “piper” så søtt jeg kan for å få Oscar eller Arthur til å massere meg bittelitt øverst på ryggen før de fortsetter. Later Oscar som om han ikke hører meg?
“Vi gjør lekser, mamma!” Er Arthur litt streng i stemmen? “Jammen, bare to minutter, pliiiis!” (Jeg kan jo ikke gi opp med en gang.) “Mamma! Vil du vi skal bli kloke, eller vil du at vi skal massere?” Han er streng i stemmen. “Kloke …”, jeg må jo innrømme det. “Fint, så la oss få gjøre lekser, da!”
Mon tro om denne iveren holder seg gjennom hele skoleåret. Jeg krysser fingrene. Hvis ikke, kan det jo hende jeg får en massasje i ny eller ne.
110917: “Arthur, er det noe du savner som jeg skal ta med til deg?” “Nei, jeg savner bare Oscar”.
111005: Dagens Arthur: Jeg sitter på sengekanten og stryker Arthur over brystet. “Jeg elsker deg masse, masse!” Han smiler et av sine varme, lune smil. Av den typen som starter i øyekroken og sprer seg til munnvikene før det smyger seg inn i mammahjertet mitt. “Det vet jeg”. “Kjenner du det i hjertet ditt?” Han venter et par sekunder. “Jeg kjenner det i hele kroppe jeg, mamma!”
111209: Hahaha … Arthur: Hvorfor kan vi ikke få kakao? Hva har vi liksom fått i dag? Øivind: Masse kos og klem! Audun: Er det sukker i det, liksom?
120611: Dagens Arthur: Vi er på badet og jeg pusser de fine tennene hans. “Mamma, du er så brysom, du.” Oi, synes du det, svarer jeg og lurer på hvordan jeg skal takle denne nedslående kommentaren. “Ja, du bryr deg om alle.”
Der ble jeg tatt på senga, gitt
120925: Dagens reflekterte Arthur:
Han ser på boxershortsreklamen fra Dressmann:
“Hvorfor er det bare sixpackfolk? Alle er jo ikke sånn, da!”
121025: Arthur har kledd seg med ull under, han har lue og hansker på. Han trekker glidelåsen godt igjen før han tar på seg sine slitte, blå Converse. “Du tror ikke det kan bli litt kjølig”, spør jeg. Det ligger jo sne på bakken. “Hm, jo, kanskje – men jeg tenkte de var best å skli med …”
120703: Vi sitter ute en tirsdagsmorgen. “Jeg har faktisk lært meg litt fuglespråk ,jeg,” sier den lille personen.
130311: Dagens Arthur:
Det vises en reklame for en hudkrem med Q10, som skal motvirke rynker. “Den må du kjøpe, mamma”, sier Arthur. “Hva!?” Jeg smiler og later som jeg blir fornærmet. “Ja, du kan jo prøve. Jeg mener ikke at du har rynker, da!” Eller jo, kanskje litt … men det er jo ikke så rart, du har jo smilt hele livet!”
130420: Jeg overhører Arthur og Øivind Stavelis lavmælte diskusjon fra stua. Øivind vil se på tv, og Arthur vil kjøre bilspill. Vi har en tv …
Øivind: Dette har jeg jo sagt fra om?
Arthur: Ja, men jeg var ikke enig!
Øivind: Neivel, men det er ikke du som bestemmer.
Arthur: Det er ikke du heller. Det er mamma!
Hahaha – hvordan havnet jeg i denne situasjonen?
130521: Dagens Arthur:
Arthur og jeg er på Rema. Ved meieriskapene møter vi en lett tilbakestående ung mann. Han har favnen full av varer og gliser med hele kroppen mens han haster mot kassene. Smilet er stort og de blå øynene kvikke der han klemmer en melkekartong mellom underarmen og magen mens brød og grønnsaker fyller all annen ledig plass.
Så fort han er ute av syne lener Arthur seg mot meg og sier: “Det der var en skikkelig livsnyter!”
130606: Dagens Arthur:
– Er det én ting vi på vår alder ikke liker, så er det å vise kroppen på stranda.
– Hæ? Du bor jo på stranda hele sommeren!
Ja, men jeg mener liksom “hele” kroppen.
– Å, du mener tissen og rompa og sånn?
– Ja!
– Jaja, men det finnes jo nudiststrender for for de som liker å være helt nakne.
– Jeg er ikke buddhist!
130624: Dagens kuleste kommentar!
Jeg endte opp på fotballbanen med Arthur, Audun og Markus i kveld. Vi spilte enmannscup, og jeg har jo utrolig dårlig kondis, så jeg plasserte meg i mål etterhvert. Der reddet jeg tilfeldigvis en ball som var på vei opp i krysset. Markus som var avsender, snur seg mot Arthur og sier: “Moren din er så høy, altså!”
Hahaha – den kommentaren har jeg aldri fått før!!
130819: “Pappa!?Kommer du, eller? Du må stryke skjorta mi!”
Han kommer smilende inn på soverommet vårt. Arthur går ofte i skjorte, og første dag i syvende klasse er intet unntak.
Avtalen om stryking kan ikke brytes av en pappa som ikke står opp når han skal.
Arthur er klar. Halvannen time før skolestart. Bare glatte flater på den lysegule skjorta mangler.
Hverdagen er tilbake.
Velkommen!
130919: Dagens hysterisk morsomme Arthur:
“Mamma, vet du det, at hvis du hadde vært like høy som Oscar, så hadde du faktisk vært tynn?”
130920: Etter sin første skitrening (barmark) kommer en forkjølet Arthur hjem. “Det var så gøy at jeg fikk lyst til å løpe en tur hver morgen!” Og i samme åndedrag … “du hadde ikke klart det!”
20130920: Arthur skal på sin første hyttetur med skigutta fra 2001, og er litt spent på hvordan det blir. Mamma, tror du de har en helt vanlig hytte, eller en sånn luksushytte som vi?
131007: Vi sitter i bilen på vei til teaterøvelse. Jeg informerer om at han skal få sitte på med en annen hjem i kveld. “Så må du huske å takke ordentlig for turen, da”, sier jeg. Han stirrer vantro på meg. “Sier du det til en sjuendeklassing? En som er godt oppdratt?!”
Jeg lover å ikke mase mer om det …
131009: Dagens Arthur:
Åh! Jeg lukter deilig svett! Det er så deilig å kjenne seg sliten!
Etter seks timer på banen …
131014: Er på tur i skogen med Arthur, og vi snakker litt om kjærsteri og hverdagen til en 11-åring. Han lurer på om det kom gutter og ringte på døra da jeg var “liten”. Jeg innrømmer det, at jo, det hendte, men det jeg husker best var en gutt som ikke turte å ringe på. Han bare syklet frem og tilbake på fortauet foran huset vårt. Dette var da vi bodde i Belgia. – Å, hvor gammel var du da?, spør han. – Tja, jeg var vel elleve, sånn som du er nå, svarer jeg. Han bråstopper. “Hæ, hadde de sykler da?!”
20131022: Vi sitter og spiser kinesiske “nøtter”. Ingen snakker nevneverdig, det er bare deilig stille. I den grad det er mulig når man tygger nøtter. Det er stille helt til Arthur har et viktig spørsmål … Mamma, hvilken side pleier du å tygge på?
Facebook kommentarer