I dag har jeg gjort noe jeg ikke pleier. Jeg har vært modell. Modell for en dag. Karen Eriksen jobber som stylist og driver bloggen blinyblogg.no. Det er jo alltid gøy å gjøre nye ting – og kanskje kunne jeg lære noe om hvordan … Continue reading
Monthly Archives: februar 2016
Følg med, liksom!
En stressa torsdag morgen styrter jeg ned trappen for å kaste i meg frokost. Jeg skal til tannlegen klokka åtte. Guttene har gått ned før meg, og det er faretruende stille på kjøkkenet. I det jeg kommer ned, ser jeg … Continue reading
Jeg er jo ikke klar!
Nå er det sånn at jeg ikke helt har forstått at jeg har blitt eldre enn min eldste sønn. Han er 26. Jeg er foreløpig 48. Han ser ut som han er 26. Jeg ser meg helst ikke i speilet.
Umerkelig har alderen kommet dit hvor jeg skynder meg forbi speilene. Det vil si – det er ikke helt sant. Jeg stopper av og til opp for å kikke rett inn i dem. De gangene jeg lurer på hvem jeg er der inne. Eller på morgenen – når menneskene mine og jeg har en felles ”se på meg selv” seanse. Guttene flekser muskler og strammer sixpacken. Jeg fester tommel og pekefinger på hver side av ansiktet og skyver huden litt oppover og bakover. Sånn står vi da – guttene med armene ut fra kroppen for å sjekke størrelsen på bicepsene, mamma for å sjekke hvor mye yngre hun ville sett ut hvis huden ikke hadde tapt for tyngdekraften.
Utover tyngdekraftproblematikken holder jeg fortsatt på med å vurdere hvilket utdanningsløp jeg skal satse på til høsten, og hva jeg skal bli når jeg blir stor. Kall meg treg, men jeg vil så inderlig mye, og det er sykt mye spennende å lære. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Dessuten skjønte jeg ikke viktigheten av gode karakterer da jeg var 18. Man får bare et visst antall alderspoeng også. Samtidig lurer jeg på om det er for sent å få flere barn. Sånn rent fysisk er det nok det, men det er jo mange barn som trenger omsorg og trygghet. Vi kunne jo adoptere et barn eller være fosterforeldre? Nå som de eldste er på vei ut har vi jo et par soverom til overs. Parallelt kommer tankene om at jeg vil bo i utlandet, gjerne i et sydhavsparadis et år eller to. Sammen med Arthur – for å lære om verden og for at jeg skal få skrevet ferdig romanen min. Den må jeg få komme tilbake til senere.
Så kommer altså denne rare dagen. Dagen jeg ikke er klar for. Som du skjønner av det du har lest til nå, har jeg mer enn nok å gjøre – og tenke på – og bestemme meg for.
Det er nyttårsaften, og Thomas eldstemann ringer for å høre om vi er hjemme. Han og samboeren Erika vil komme innom for å ta en nyttårsfamilieselfie. Jeg sier som sant er, at halvparten av oss allerede er hos naboen, og at Oscar og jeg er på vei ut av døren, og spør derfor om vi kan ta bildet hos naboen. Thomas vil helst at vi tar bildet hjemme, så vi tilbakekaller de to.
Fem minutter senere er de på plass. Thomas og hans nydelige Erika. Hun i fotsid, svart glitrende strikkekjole, med lange lyse lokker, plettfri porselenshud og knallrød munn. Han i perfekt skreddersydd dress, og med håret gredd bakover som på en filmstjerne. Så unge, så vakre og så glade i hverandre. Og i oss. Jeg kjenner lykkeboblene hoppe rundt i brystet. De man kjenner så tydelig når barna er lykkelige. Vi er også pyntet for å feire året som har gått, så for en gangs skyld synes jeg det er ok å bli tatt bilde av. Dette blir bra.
Thomas har festet telefonen sin på en selfiestang, og vi beveger oss rundt i en tett, leende gruppe for å finne den beste bakgrunnen for årets siste familiebilde.
«Film, faktisk», sier Thomas. «Jaja – en familieselfiefilm, det er gøy», smiler jeg. Vi finner en grei bakgrunn, og vi kikker alle opp i det lille hullet på telefonen – der man må se for at det skal se ut som om man ser tilbake på den som skal se på bildet etterpå. Du skjønner. Vi gjør oss så pene vi kan. Inn med magen og ut med brystet. Vi er klare. Smilene er på plass. Forventningene til resultatet likeså.
«Dere skal bli besteforeldre!»
Thomas slipper nyheten med et lurt smil. Et sånt «jeg-digger-å-kunne-fortelle-dette»-smil. I sakte film ser man hvordan jeg slipper tak i nederste del av ansiktet først. Så reagerer de andre. Hæ?! Jeg bråsnur meg mot en smilende Erika. «Er du graviiiid?» Jeg hyler. Hun nikker, ler og bekrefter, og tar imot både klapp på magen og lange klemmer fra oss alle. Onkel Oscar, onkel Arthur. Farmor og farfar?!
Vi er så tatt på senga som det går an. At disse unge menneskene velger å få barn tidlig er flott, at de er så glade i hverandre er så vakkert at det gir håp for menneskeheten. Men dette så vi virkelig ikke komme. I alle fall ikke jeg. Vi hopper og skriker, ler og griner. Det er virkelig så utrolig hyggelig. Hele meg skjelver.
Helt til dagen etter.
Dagen derpå liksom. For det at min eldste sønn Thomas skal bli pappa, betyr noe. Det betyr at jeg skal bli farmor. Det er jeg jo ikke gammel nok til!
Ikke misforstå! Jeg er så stolt jeg bare kan – og jeg vet at disse to er bra for hverandre, og all den kjærligheten, humoren og omsorgen de begge har – vil gi barnet deres en fantastisk flott oppvekst. Jeg er overhodet ikke bekymret!
Men herreguuuud! Farmor, liksom! Bestemor! Jeg! Jeg som virkelig ikke føler meg eldre enn dem. Jeg som ikke klarer å ferdigstille et eneste strikkeprosjekt. Hvordan skal det gå? En ikkestrikkende farmor med eventyrgener og brennende oppdagelses- og reiselyst?
Hva med alle planene mine? Hva med at vi (les: jeg) ønsker å flytte nærmere sjøen – kanskje helt til Fredrikstad, faktisk? Hva med utenlandsoppholdet jeg ønsker meg. Nå kan vi jo ikke flytte på oss. Jeg kan ikke flytte på meg. Plutselig får jeg en følelse av å være fanget. Fanget av noe jeg ikke kan kontrollere. Fanget i et kraftig nett av kjærlighet. Jeg føler meg ikke desperat i negativ forstand. Jeg vil absolutt være i det nettet – jeg vil bare alt det andre også. Kan jeg det?
Hvordan har blivende bestemødre før meg håndtert dette? Jeg har en tante som maste på barna sine om at de skulle gi henne barnebarn. Omtrent fra de var kjønnsmodne. Jeg har ikke mast. Tvert imot.
Barnebarn er en gave – jeg skjønner det. Jeg blir helt sikkert en superskrullete farmor. Når den lille kommer en gang etter sommerferien.
Men seriøst – når vet man at man er farmor? Hvordan føles det? Grunnen til at et svangerskap varer i ni måneder, er sikkert for at besteforeldre skal få forberede seg mentalt!
Jeg skal bli klar. Jeg lover. Du har valgt deg et par usedvanlig flotte mennesker til foreldre, og snille besteforeldre får du på begge sider. Faktisk seks stykker.
Velkommen, lille skatt – jeg gleder meg så til å treffe deg! Og heldigvis er mormoren din god til å strikke – jeg kan andre ting. Som å være en kosemaskin. Det sier pappaen din.
Klem fra farmor
Profilbilder
Det er viktig å ha gode profilbilder. Her er noen eksempler på flott ungdom!
En god dag
Jeg sitter på sengekanten. Arthur på åtte, er klar for natten. – Har du hatt en fin dag, gutten min? Jeg stryker ham over håret, klør ham litt på ryggen og snuser inn den gode lukten av rent sengetøy … Continue reading
På ønskelisten: Et Magnoliatre!
Et stort, bugnende Magnoliatre i hagen har alltid stått på ønskelisten, men på disse breddegrader tviler jeg på hvor vellykket det prosjektet ville blitt. Så da kjøper jeg heller en kvist i blomsterbutikken. Det blir det vårstemning av! De fås kjøpt fra februar til mai. Magnolia har fått navnet sitt fra den franske botanikeren Pierre Magnol som levde i Montpellier fra 1638-1715. På Wikipedia kan man også lese at arten Magnolia er hele 95 millioner år gammel. Dette var før biene kom til, derfor er de laget for å pollineres av biller.
Denne lille grenen skulle altså springe ut med alle knoppene sine, bare jeg ga den nytt, varmt vann med jevne mellomrom. Så det gjorde jeg.
Det hjalp ikke. Nå trenger jeg ny kvist. Jeg trenger vår!
Fordelen med små vaser og små kvister, er at de er lette å flytte på – og dermed kan jeg nyte synet av dem i flere rom. En dag på peishyllen, en annen dag i vinduskarmen.
Det er fint!
Forresten, visste du at det å drømme om et Magnoliatre visstnok symboliserer skjønnhet, ynde og eleganse, og at det i følge sikre kilder finnes over 200 sorter?
Da må det være mulig å finne en sort som kan overleve en vinternatt!
Frykten for å bli avslørt
En av de dagene hvor jeg kaster meg ut på dypt vann, kommer noen til å skjønne at jeg ikke kan svømme. Da blir jeg garantert avslørt. En liten sabotasjedjevel sitter og vifter med sin skinnende høygaffel på den … Continue reading
Mamma, jeg manglet mot
Stillheten på rommet ditt skiller seg lite fra aktiviteten i korridoren. Det virker som om hele bygningen hviler denne varme maidagen. Du sover halvveis oppreist i sengen, og det myke lyset fra vinduet visker ut alle bekymringene. Du har på … Continue reading
Jeg elsker deg 150 millioner prosent
Det er september 2007, og Arthur er tre måneder unna sin syvende bursdag. Han skal opp til nabogutten for å leke, og vi gjennomfører vår sedvanlige farvel-scene. Lange klemmer og mange kyss. Det må være likevekt, så klemmer og kyss må plasseres i likt antall på hver side. På oss begge.
– Jeg elsker deg så veldig, du er verdens deiligste Arthur, sier jeg, og kjenner at jeg nærmest renner over av kjærlighet for minstemann.
– Vet du hvor mye jeg elsker deg, da? Han holder hendene mine i sine, og ser ut til å lete etter svar i ansiktet mitt.
– Nei, hvor mye da, sier jeg, og er spent på hvilken måleenhet han skal bruke i dag.
– Veldig masse! Svaret kommer kjapt, og han gliser.
– Og jeg elsker deg 150 millioner prosent, ler jeg tilbake.
Han tar en pause, kaster et langt blikk opp på meg, og smiler skrått. Lettere oppgitt.
– Mamma, jeg elsker deg 100%. Det er alt som er, det!
Menn liker kvinner som liker seg selv
Den søte jenta i undertøysbutikken informerte villig vekk i dag. For er det virkelig sånn at menn er veldig kresne på kvinnekroppen, eller er det vi jenter som hauser dette opp? Jeg måtte spørre der vi sto tett sammen i det mikroskopiske prøverommet, der hvor alle grenser for intimsone var visket ut. Med målebåndet rundt halsen og hendene godt plassert på overkroppen min for å sjekke at valgte bh-modell satt korrekt, falt det meg helt naturlig å spørre. «Jeg ser jo både valker og bulker og heng og sleng. Ser mannen det, tro?»
– Neida, menn kommer hit for å kjøpe undertøy hun skal føle seg fin i. De kjøper lekkert undertøy, og de er slett ikke opptatt av at det skal være sexy i vulgær betydning. De fleste liker det klassisk og elegant, gjerne med litt blonder. Menn kjøper ikke t-skjorte bh-er, for å si det sånn, lo hun. Det er de som er glatte i stoffet og ikke har sømmer som vises under en trang topp, i tilfelle du ikke visste det. Og pass på jenter, gutta deres synes det er fryktelig kjedelig med grå, utvaska truser og slaskete bh-er. De vil se sin kvinne i undertøy som gir henne en god selvfølelse. Da utstråler hun styrke og selvtillit, og det er attraktivt, fortalte hun. Rimelig overbevisende. Dessuten kan det, i følge hennes mannlige kunder, gjerne være farger på det lille under. Hurra!
Så da ble det veldig enkelt for min mann, da. Jeg endte nemlig opp med å kjøpe både et sett med undertøy i oransje, hvor bh-en faktisk passer, OG jeg har kjøpt en supertrang shape-bukse som skal fordele de ekstra kiloene utover overkropp og lår. Altså en slags buksedress til å ha under klærne, men utenpå undertøyet. Kvinnens hemmelige våpen, sies det. Den har til og med en åpning så strategisk plassert at jeg ikke trenger å kle av meg alt når jeg skal “pudre nesen”.
Dette magiske plagget skal altså jevne ut bulker, eller no’. Hadde mannen kjøpt det utjevningsplagget til Valentines helt av seg selv, kan det hende jeg hadde slått først. Nå er det mer sånn at jeg lover å glemme at jeg kjøpte det, og jeg lover at jeg ikke skal bli sur!
I min prosess med å endre livsstil, har jeg altså kommet så langt at jeg tør å kjøpe undertøy igjen! Det er usedvanlig digg. Hun har helt rett, den unge damen i butikken, det føles oppløftende å vite at det man har under er flott.
– og tenk om man skulle havne i en ulykke og ende på sykehus i gråtrusa! Skrekk og gru!
Faktisk har jeg også kjøpt en bikini – og den kan jo barna for eksempel gi meg i morsdagspresang. Sånn sammen med de fine kortene de pleier å skrive. Hjerteblunkefjes. I all beskjedenhet.
Hvis du vil lese om hva som sparket i gang livsstilsendringen, kan du godt lese om starten her.
Det er håp!
Dette var jeg faktisk ikke forberedt på! I snart tre dager i strekk, har jeg ydmykt smilt og grått meg gjennom en ubeskrivelig lang rekke med velmenende, varme kommentarer på innlegget jeg skrev om min lille Haakon. Les det her. Min … Continue reading
Tusen takk!
I går la jeg ut et blogginnlegg om Haakon. Min lille nydelig sønn som ville vært 27 år nettopp i går. Responsen er overveldende, og jeg føler meg privilegert som kan få fortelle en historie som berører og hjelper. Jeg har forsøkt å … Continue reading
Det går ikke helt over
Februar er ofte en kald måned. Ikke denne februardagen. Det var forholdsvis snøfritt, og vi ankom SiA (Ahus) i plussgrader. Rutinemessige undersøkelser ble gjort før vi ble henvist til en fødestue. I mange timer var vi her. For det meste for oss selv. Vi … Continue reading
Søskenherlighet
Da jeg svingte inn på gårdsplassen på Jessheim denne sommerdagen i 2013, kjente jeg umiddelbart den varme atmosfæren familien omga seg med. Kaffe og hjemmebakst sto klart på det romslige kjøkkenet, og det luktet både nyvasket og nybakt. Det er … Continue reading
Gjemte seg bak kiloene
Mari-Mette Graff er åpen og stolt av hva hun får til, og mener det aldri er for sent å gjøre endringer i livet. Les artikkelen her.