I går la jeg ut et blogginnlegg om Haakon. Min lille nydelig sønn som ville vært 27 år nettopp i går. Responsen er overveldende, og jeg føler meg privilegert som kan få fortelle en historie som berører og hjelper. Jeg har forsøkt å svare på så mange kommentarer og mailer jeg har kunnet, men halv to i natt måtte jeg rett og slett legge meg. Det ble en heftig kveld, med både tårer og ydmyke smil. Her kan du lese det: Det går ikke helt over

Mange av dere har opplevd å miste barn, og mange av dere har sendt meg deres egne sterke historier. Dere har delt innlegget mitt, og dere har grått og smilt. Jeg setter utrolig stor pris på dere, og for tiden dere bruker på dette. Tusen takk!

Jeg har fått høre om en mamma som ikke fikk lov til å sørge, og som først kunne gråte veldig mange år senere. Det er familier som har mistet barn i ulykker, i krybbedød, nylig og for veldig lenge siden. Noen har mistet flere barn, noen i fullgåtte svangerskap, og noen tidlig i svangerskapet. Det som er så fint å se, er at barna vi mistet lever videre sammen med dere. De blir ikke borte.

Sorg kan være et vanskelig tema. Man sørger på ulike måter, og man finner sin måte å gjøre det på. Det jeg ønsker, er å ufarliggjøre sorgen, og å oppfordre til åpenhet. Det er noe vakkert i det å dele. Man skal ikke kimse av å la andre få være et medmenneske når du har det tøft. Det er en gave å få gi støtte.

Man trenger ikke å dele med hele verden, å dele med de nærmeste er også veldig fint. Det jeg opplever, er at min åpenhet har fjernet en del spekulasjoner og rykter, og åpnet for at folk kan spørre. “Hva var det egentlig som skjedde?”  De trenger ikke å lure på om jeg hadde havnet i koma, om han var dødfødt eller ikke, eller om jeg måtte gå i terapi. Det er bare å spørre.

Haakon blir aldri glemt. Naturligvis fordi jeg snakker om ham. Sånn vil jeg gjerne ha det. Jeg liker å tenke at han er med oss på innerlomma, som en av dere skrev så fint.

Takk igjen. Nå skal jeg gå ut og smile til solen. Snart er det vår.