Stillheten på rommet ditt skiller seg lite fra aktiviteten i korridoren. Det virker som om hele bygningen hviler denne varme maidagen. Du sover halvveis oppreist i sengen, og det myke lyset fra vinduet visker ut alle bekymringene. Du har på deg den røde velurjakken du liker så godt. Den som har matchende vid bukse med behagelig strikk i livet, kjøpt i en av kjedebutikkene. Parykken som aldri har sett naturlig ut, har glidd ned i pannen, og gir deg et komisk uttrykk. Jeg ler på innsiden. Du er søt selv om du ser rar ut, du. Du merker ikke at jeg kommer inn, så jeg lister meg bort til sengen, stryker deg sakte på kinnet, og spør hvordan du har det i dag. Jeg bruker den laveste stemmen. Du smiler i noen sekunder før du åpner øynene, som om du ikke vil at jeg skal slutte å klappe på deg. Du legger en myk mammahånd over min, ser på meg og svarer.
«Fint»
Jeg retter på parykken din.
«Fint» er det beste svaret. For meg. Det lille ordet gjør at jeg ikke må forholde meg til det jeg tror er vanskelig for deg. Det at jeg tror du har panikk der du ligger. Innestengt i en kropp full av sykdom. En sykdom som er i ferd med å knekke eventyrlysten din. Eventyrlysten, nysgjerrigheten og den glade, sterke livslysten som har gledet så mange mennesker i et helt liv. Selv nå gleder du andre. Heier på pleiere, trøster familie og venner, klapper, klemmer og kysser på de du er glad i. Du er en av de sterkeste jeg kjenner.
Du må være så redd, men jeg tør ikke å spørre.
Legene kan ikke hjelpe deg lenger. Nå er du overlatt til ”palliativt team”. Det ekle ordet som vi intuitivt skal begripe hva innebærer, uten at vi noen gang har vært i nærheten av å trenge den kunnskapen. Vi kan det nå. Et team av søte pleiere som ikke kan gjøre annet enn å lindre smerte. Med medisiner og en kort prat. Pleierne som ikke kan gjøre deg frisk. Jeg forholder meg til det de sier. Men jeg tror de lyver. Alle sammen. Min mamma skal bli frisk. Det er det jeg tror.
Er det derfor jeg ikke spør? Fordi jeg tror det er unødvendig?
Jeg likte ikke å besøke deg alene. Jeg syntes det var vanskelig å vite hva jeg skulle si når det bare var oss to. Vi to som var så like. Var vi plutselig blitt fremmede? Det var vanskeligere å være blid og muntre deg opp når jeg ikke kunne sparre med en lillesøster. Når vitsene og den lette stemningen kunne sprette oss i mellom. Over deg, som lå der i en seng og skulle underholdes. Fordi det var det letteste for oss.
Men ville du egentlig muntres opp, eller ville du heller snakke om ordentlige ting?
Jeg skulle vært modigere. Jeg skulle stilt de vonde spørsmålene jeg trenger svar på nå. Hva var du redd for? Bedt deg fortelle meg om livet ditt. Også det du levde før vi tre ble født og du ble til mamma. Hva var du mest fornøyd med? Hva angret du på? Hva var det viktigste for deg at vi tok med videre? Og ikke minst, var du redd for å dø?
Jeg skulle stilt spørsmålene som ville fått både deg og meg til å tenke over de vesentlige tingene. Spørsmål som ville gitt deg muligheten til å påvirke hva vi skulle huske og vite om deg. Spørsmål som ville vist deg at jeg tok deg på alvor. At du var viktig. At du ikke bare var mamma, men også en helt egen person. At jeg var nysgjerrig på deg. Hele deg.
Det var lettere å foreslå praktiske ting som lakkering av negler, innsmøring av føttene dine, eller å trille så fort vi kunne i sykehusgangene. Da kunne vi for eksempel ende opp i kiosken hvor vi kjøpte favorittsjokoladen din. Troika. Av og til kunne vi til og med trille deg utendørs så du kunne lukte på våren.
Jeg gjorde det til min oppgave å sørge for at du hadde en hyggelig stund mens jeg var der. At du skulle få noe å le av. Dessuten var du ikke på slutten av livet. Akkurat det begrep jeg ikke før det var altfor sent, at det faktisk var det som er i ferd med å skje. Da jeg forsto det, var du knapt våken lenger.
Jeg spurte deg aldri om du var redd for å dø. Jeg spurte aldri hvilke tanker du gjorde seg på slutten av livet. Livet som ble så mye kortere enn du hadde fortjent. Kortere enn vi hadde fortjent. I en bisetning sa du en gang at du syntes det skulle bli spennende å reise over på den andre siden. Den setningen glemmer jeg aldri. Var det den som gjorde at jeg trodde at du ikke var redd?
Så kom stillheten. Den overdøvende stillheten, som pappa kalte den. Den som river hjertet i fillebiter.
Tekstmeldingen jeg sendte, gikk til mine nærmeste venner og kolleger.
«Nå har mamma reist ut på nye eventyr»
I går var det morsdag, og sosiale medier rant over av nydelige og vel fortjente kjærlighetserklæringer til “alle de beste mødrene i verden”. Heldige meg var en av de som fikk mine sønners deilige kjærlighetserklæringer.
Jeg skulle så inderlig gjerne gitt deg en klem også, mamma. Jeg skulle så gjerne fortalt deg at alt går bra med oss, at vi savner deg, og at vi snakker om deg ofte.
Men aller, aller helst skulle jeg ønske at jeg ikke hadde vært så feig. At jeg ikke hadde vært redd for å spørre deg om hvordan du virkelig hadde det. Og om du var redd for å dø. Da hadde alt blitt lettere. For oss begge. Tror jeg.
For da skulle jeg lyttet og ikke vitset. Jeg skulle holdt rundt deg og forsikret deg om at du var elsket, og at du også var det ”hele Norge” snakket om i går.
Verdens beste mamma.