Frykten for å bli avslørt

En av de dagene hvor jeg kaster meg ut på dypt vann, kommer noen til å skjønne at jeg ikke kan svømme. Da blir jeg garantert avslørt.

 

En liten sabotasjedjevel sitter og vifter med sin skinnende høygaffel på den høyre skulderen min. Han, eller muligens hun, venter bare på at jeg skal snuble i nærmeste blomsterbed. Eller snøfonn. Det vil utløse store lykkebobler i den utspekulerte minikroppen. Det kan forresten være en hen, og hen gliser.

Snublingen kan nemlig skje når som helst. For eksempel når jeg sier ja til fotojobber hvor jeg vet at lysforholdene mildt sagt er krevende, eller jeg sier ja til skrivejobber med svært kort tid til deadline. For ikke å snakke om når mange mennesker er involvert i samme prosjekt, og alle skal dra i samme retning. Eller når jeg på 12 timers varsel takker ja til å reise fem dager til Kreta. Eller å dra med en venninne jeg nesten ikke kjenner på et fem uker langt opphold i ashram i India …

Si nei? Ikke et alternativ. Derfor gjør jeg stadig ting jeg ikke har gjort før, og ting jeg egentlig ikke kan. Som å lage blogg – og hvorfor gjøre det på en helt enkel måte når jeg kan gjøre det komplisert?

”Det har jeg ikke gjort før, så det greier jeg helt sikkert!”

og

”Det vet jeg jo ikke før jeg har prøvd!”

Dette er to setninger jeg har brukt i hele mitt liv. De har sendt meg ut på de mest spennende ting, og jeg vet jeg ikke bestandig har valgt den retteste stien. Likevel. Likevel tviler jeg. Tviler på at jeg er god nok. Selv om det skrytes, heies og takkes. Likevel. Nå skal det innrømmes at denne bloggen har tatt fem år å stable på beina, så der kunne jeg strengt tatt skjerpet meg for lenge siden. Men, ingen grunn til å surne over det – den er i gang, og det gleder meg!

Det underlige er at det ikke later til at jeg slipper alt det fine inn i ”jeg-tror-på-det-boksen”. Sånn helt der inne, liksom.

Underlig er det, for det som er sant, er at jeg til nå ikke har opplevd å snuble i det rosekrattet, eller velte utover en snøfonn. Jeg har faktisk ikke – kryss i taket – bommet på deadline eller skadet noen. Bank i bordet. Ingen har kjeftet på meg (jo, forresten har det skjedd en gang , da jeg ikke kunne være taxi for en journalist), og ingen har blitt mine uvenner. Det er bare en eneste journalist som har signalisert at jeg tråkket i hennes bed, mens alle de andre setter pris på samarbeidet vi har ute på jobb. Så kanskje det ikke er så galt fatt? Kanskje det er en god idé å pensjonere den lille djevelen som sier jeg ikke duger? Kan det faktisk være sånn at alle årene med erfaring har bidratt til at det er noen ting jeg også kan?

Nå skal jeg bruke litt tid på å skrive en pen liste til meg selv. En liste over ting jeg er god på. Må ikke forveksles med liste over ting som er bra ved meg som person, for nå skal det bare handle om ting jeg faktisk kan! De tingene som tåler dagens lys og gjerne kan avsløres. Den må henges opp og leses. Ofte. Senere skal jeg lage andre lister. Men ikke nå.

Min første liste skal hete ”Avsløringen”.

  1. Jeg kan lage restemat som smaker kjempegodt.
  2. Jeg kan lukeparkere. Ha!
  3. Jeg kan få mennesker til å føle seg vakre foran kamera.
  4. Jeg kan skrive.
  5. Jeg kan trøste.
  6. Jeg kan heie på andre.
  7. Jeg kan styre båt – jada, jeg må øve på å legge til …
  8. Jeg kan …

Fortsett, Bjørg – listen kan bli så lang du bare vil!

Dette synes jeg du skal gjøre også. Kanskje du til og med vil dele den med meg?

Ja – gjør det!

Facebook kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.