En stressa torsdag morgen styrter jeg ned trappen for å kaste i meg frokost. Jeg skal til tannlegen klokka åtte. Guttene har gått ned før meg, og det er faretruende stille på kjøkkenet. I det jeg kommer ned, ser jeg Oscar på 13 sittende og bla i et Donald. Arthur på åtte står midt i rommet og ser på meg. I t-skjorte og lang shorts!

”Arthur, hva er det du har på deg?!” Jeg hever stemmen mer enn nødvendig, og poengterer at frosten ligger på bakken og at vi er i slutten av september. ”Du må forte deg å skifte, Arthur, vi har dårlig tid, og vi har ikke begynt å spise ennå!

Den lille kroppen synker sammen. Med lave skuldre og slepende skritt beveger han seg mot trappen. Han kikker opp mot meg i det han passerer. Han mumler. ”Du kunne jo være glad for at jeg har laget frokost, da …”

Snakk om smerte! Jeg ble så lei meg. Jeg hadde bare lagt merke til sommerklærne, og ikke engang sett på kjøkkenbordet. Der stor det jo, flott dekket til tre, brødskivene i tårnformasjon som de pleide når de dekket bord, pålegg, servietter og lys. Som han hadde gledet seg til å overraske meg, og jeg så det ikke engang!

Etter masse kos og “unnskyld-unnskyld”, smilte han heldigvis da vi dro av gårde.

Jeg rakk tannlegen og guttene rakk skolen. Puh …

Samvittigheten var et helt eget kapittel.