En liten stor kvinne

 

Noen mennesker setter spor. Som jeg også skrev om i går.

Dette møtet var helt annerledes. Kvinnen jeg sikter til nå, møtte jeg i forbindelse med jobb. Vi visste vi skulle møte en ung kvinne fra Porsgrunn. Vi visste hun var mor, vi visste hun satt i rullestol, og at hun har brystkreft. Vi, journalisten og jeg, stålsatte oss for sterke inntrykk. Det gjør vi bestandig. Vi har mange års erfaring med å møte mennesker i ulike situasjoner, og er svært ydmyke i forhold til det andre lever i og med. Vi har begge en genuin interesse og nysgjerrighet for menneskene vi møter, og gledet oss til å få møte Anette også.

Glade og sterke Anette kan du lese om i ukens Norsk Ukeblad.

Glade og sterke Anette kan du lese om i ukens Norsk Ukeblad.

Hun møtte oss med et fast håndtrykk, sittende i den elektriske rullestolen. Vi møtte et stort smil og nysgjerrige øyne. Vi ble vist inn til kjøkkenet hvor det tydelig kom frem at vi har å gjøre med en interiørinteressert jente. Lyst og trivelig med fristelser og stearinlys på bordet. Assistenten, som også heter Anette, puslet rundt oss og serverte deilig kaffe. Det tok ikke mange minuttene før vi hadde glemt både rullestol og mangel på hår.

Ludvig og assistenten Anette er perlevenner!

Ludvig og assistenten Anette er perlevenner!

Da Anette var barn vurderte legene å gi henne veksthemmende medisiner fordi hun lå an til å bli svært høy. Akutt barneleddgikt som treåring forandret alt. Med sine 147 centimeter sitter hun det meste av dagen i rullestol. Leddene hennes har blitt gnagd i stykker av sykdommen, og flere store ledd er skiftet ut med kunstige alternativer. Det stopper henne ikke. Hun har fått oppfylt sitt høyeste ønske, nemlig å bli mor, og hun lever lykkelig sammen med sin snekkermann Kittil og lille Ludvig.

Hun kan altså gjøre og oppleve de samme tingene som oss andre, noe av det tar bare litt lenger tid, og ofte må hun få hjelp.

Ludvig liker godt å leke med mamma - og har allerede skjønt at han løper fortere!

Ludvig liker godt å leke med mamma – og har allerede skjønt at han løper fortere enn henne!

Etter en dag med et menneske som henne sitter jeg igjen med en ubeskrivelig følelse i magen. Hvor finner hun styrke? Hvor kommer det vanvittige pågangsmotet fra? Anette har aldri tenkt at hun ikke skulle kunne være mor. Hun har bare tenkt på alt hun kan gjøre, ikke på det som begrenser henne. Jeg blir imponert og litt skamfull. Jeg kan godt finne på å irritere meg over at jeg må rydde i alle skoene som ligger strødd i gangen. Anette kan ikke plukke opp sko fra gulvet. Jeg kan bli matt av min dårlige kondis. Anette kan ikke løpe. Likevel ler hun, likevel har hun omtanke for andre og er takknemlig for det hun har.

I jobben som frilanser møter jeg ofte disse rause, ekstra sterke menneskene. De som har levd med sykdom i hele sitt liv, eller blitt akutt syke, de som har overvunnet utfordringer jeg ikke en gang visste eksisterte, og de som overlever store tap. Jeg møter mennesker som har satt seg mål og nådd dem, og de som ikke nådde dem, men likevel har gode liv og som er glade. Det virker som om det er lys i alle tunneller. Vi må huske se i riktig retning.

Jeg tror på formidling av historiene. Jeg tror vi kan lære mye av andre mennsker. Historiene deres setter våre egne liv i perspektiv. Jeg velger å tro at det gjør oss mer takknemlige og klokere.

Reportasjen om Anette er på trykk i Norsk Ukeblad denne uken. Jeg heier på den lille, fine familien – og takker for at de vil dele historien sin.

 

Her kan du lese om min opplevelse da jeg mistet min nyfødte sønn for 27 år siden.

 

Facebook kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.