Det er søndag 12. september 2010. Vi skal i konfirmasjon til fetter Fredrik. Klokken nærmer seg avreise med litt raskere skritt enn jeg ønsker meg. De eldste og jeg er ferdig med morgenstellet, men Øivind ligger fortsatt i senga sammen med Arthur og skravler. Arthur liker så godt når vi skriver ord på ryggen hans, slik at han kan gjette hva vi skriver. Siden det er fire skjorter som skal strykes synes jeg at dette bør prioriteres fremfor norskopplæring. Med en helt normal og hyggelig tilnærming foreslår jeg at kosestunden avsluttes. Øivind må få gjort det han skal. Det er jo mye annet som skal på plass, og jeg bruker tross alt ikke skjorte, eller hva? Det er egentlig løgn akkurat i dag, men bunadskjorten min var allerede strøket, så er det sagt. I rettferdighetens navn.

Lange taler er ikke favoritten for en åtteåring, men en oppmuntrende hånd fra en nystrøket storebror hjelper.

Arthur heiser seg spontant opp på den ene albuen og ser på meg med varme, glade øyne over kanten på dyna. Håret står til alle kanter, og stemmen er fri for sarkasme og andre ubehageligheter:

«Mamma, vet du ikke hvordan man stryker?»

Scenen var så komisk at det tok lang tid å få igjen pusten!

Skjortene ble strøket som de skulle, og vi rakk både frokost og konfirmasjon!

Øivind strøk, ja.

To strøkne gutter tatt på fersken i Twist-skåla!