Jeg har snart bursdag. Det er kjempefint å kunne feire enda et år, hadde bare ikke tallene økt og tyngdekraften fått større og større påvirkning. Underlig det der …

Vel, det er uvesentlig akkurat nå. Nå skal jeg nemlig fortelle om Christin. Christin Lund. Journalist i Norsk Ukeblad.

Christin er en god kollega og en god venninne. Vi har kjent hverandre i snart åtte år, og vi har opplevd mye. Som team er vi faktisk rimelig uslåelige. Vi utfyller hverandre perfekt, og en forfatter vi intervjuet for noen år siden fortalte meg nettopp dette: “Når jeg tenker på dere i etterkant, er det jammen ikke lett å vite hvem av dere som var journalisten, så samkjørte var dere!” Jeg har tilleggsspørsmål, Christin har tilleggsidéer til bildene. Sånn liker vi å jobbe. Det er naturlig for oss. Vi er ikke redde for å tråkke i den andres blomsterbed, for å si det sånn. Vi inviterer hverandre til det.

Vi har opplevd spøkelset på Dalen hotell, vi har kjørt propellfly så langt nord man kommer i landet vårt, og vi har besøkt en gammel mølle i Århus hvor vi møtte to danske krimforfattere som skriver sammen. Krakow fikk vi oppleve for å intervjue Maria Amelie og lage en reisesak. Vi har vært på utallige besøk hjemme hos nydelige mennesker som har delt sine historier, og inspirerende forfattere møter vi “hele tiden”. Det er sterke, flotte mennesker overalt. Så heldige vi er!

Så er det denne egenskapen som Christin har, og som jeg mangler. Hun har hukommelse. Min mann vil nok nekte på at jeg ikke har hukommelse, men det har jeg virkelig ikke. Ikke som henne. Hun husker mine barns fødselsdager, hun husker hvor vi var når, hun kan navnene på mine venninner (som hun aldri har møtt), og hun husker linjer fra tekster jeg har delt med henne. Hun er et hukommelsesråskinn.

I går var vi ute på en sterk jobb sammen. I bilen på vei til Tønsberg, må vi stoppe. Hun vil nemlig gi meg en gave. Min fødselsdag er som sagt like rundt hjørnet, og hun står nærmest og tripper for at jeg skal rive av papiret litt kjappere. Ut av det turkise silkepapiret åpenbarer det seg et påskeegg i metall – med bilde av en fjær på. Christin er veldig glad i kloke indianere. Og i fjær. Og i meg.

Inni egget finner jeg en haug med lapper. Hun har tatt seg tid!

Tid til å tenke på alt vi har opplevd, ting vi har sagt, sett og ledd av. Ting vi har grått over, og hjulpet hverandre med. Så har hun skrevet ned disse minnene – og serverer dem altså til meg i form av en «påskekalender». Hver dag frem til bursdagen min skal jeg få åpne en lapp med et minne om noe vi har opplevd sammen, noe hun husker og som hun vil dele med meg. Er det ikke fantastisk?

En usigelig rørende gave – kanskje en av de aller mest gjennomtenkte gavene jeg noen gang har fått.

Derfor må jeg dele. Både fordi det er et utrolig flott gavetips – men også for å vise hvor mye slike ting betyr for et annet menneske. Dessuten vil jeg jo blogge om ting som betyr noe. Dette betyr mye.

I dag åpnet jeg lapp nummer to:

«En natt på Dalen hotell, med vind gjennom vegger, spøkelsesjakt og du som var så nervøs at du måtte bli med meg på do!»

Christin – tusen takk! Du er gull!

Vi fikk et deilig døgn sammen hos fantastiske Margit Sandemo i Sverige for et par år siden. Vi spilte kort, og ved lunsjen ville Margit ha etternavnet mitt. Hun syntes Christin snakket for lavt og ba henne lattermildt om å øke volumet. Det var jo ikke hennes ører det var noe “galt” med. Dette er damen som vet hva hun vil – og som fortsatt skriver bøker. På skrivemaskin! Margit setter også stor pris på Christin, og ringer henne rett som det er. Det sier sitt.