I andre etasje har vi et romslig bad. Toalettet er plassert slik at man kan se inn i dusjen hvis man kikker litt til høyre når man sitter der og tenker seg om. Åtteåringen Arthur gjør nettopp det. En tidlig morgen i oktober, mens jeg dusjer. Han har tydeligvis fått med seg at jeg bruker en litt annen sjampo en resten av gjengen, og nå er det dette som opptar tankene hans.

– Mamma, hvorfor koster egentlig den lilla sjampoen fire hundre kroner? Jeg har kommet meg ut av dusjen, og er i ferd med å få gredd ut flokene.

– Det er jammen et godt spørsmål, svarer jeg, mens jeg drar en hvit børste gjennom håret. Jeg smiler mot ham.

Arthur trekker skuldrene opp mot ørene og skakker på hodet. – Det er jo bare sjampo!

Jeg må le. – Det er godt sagt, Arthur! Men man betaler nok litt for merket, og så inneholder den jo bra ting for håret, da.

Øyebrynene hans farer opp, og han ser svært forundret ut. – Hva gjør den for håret, da?

– Tja, den gjør håret blankere, og den tar vare på fargen.

Utenfor de duggete baderomsvinduene er det mørkt og stille. Dagen der ute har ikke begynt på ordentlig. Inne på badet hos oss er det varmt og fuktig. Det lukter godt. Såpegodt.

Arthur er for lengst ferdig på toalettet, og vasker hendene mens han studerer håret mitt inngående.

– Jeg ser at det er blankere!

Dagen er reddet, og jeg har fått en ny forsvarsspiller på min side.