For et par dager siden var jeg hos frisøren igjen. Dermed var det åtte uker siden sist, og åtte uker siden jeg møtte den fremmede som skulle vise seg å være en venn.

Denne opplevelsen som gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg måtte blogge om det. «En fremmed venn» heter innlegget, og forteller historien om da Therese og jeg møttes. Det er kanskje litt rart å ha bilde av en hest i det innlegget – men den så akkurat passe nysgjerrig ut. Derfor. Dessuten tok jeg jo ingen bilder av oss i salongen. Hvem tenkte på det, liksom.

Hva er det så med disse underlige tilfeldighetene? Er de tilfeldige?

Denne tirsdagen er jeg en hel time for tidlig ute siden jeg hadde vært på legebesøk først, så jeg setter meg på en kafé ved St. Olavs domkirke. Det er livgivende å se på mennesker, skrive litt, drikke deilig kaffe med soyamelk fra den største papirkoppen de har, og egentlig bare være. Være tilstede i dagen.

Smile av den syklende damen som står stille ved rødt lys, hun i treningstights og fargerike joggesko med en bitteliten hund med hvit pannelugg i sidekurven. Le høyt av flokken med parkdresskledde barnehagebarn som presser de ørsmå nesene inntil vinduet der jeg sitter. De glade små menneskene som ler tilbake når jeg trykker pekefingeren mot nesetippene deres fra min side av glasset. Nyte synet av de barnehageansatte som står i bakgrunnen og observerer, med blanke øyne og varmende smil før de fanger dem inn og leier videre. Det er så mye å glede seg over. Ikke minst over å være frisk. Over å slippe å være redd for å være syk på ordentlig.

Hund med lugg!

Hviletimen er ganske lang, så skuldrene rekker å innta normalstilling før jeg pakker skrivemaskinen ned i sekken, og tar med meg resten av kaffen. Jeg drikker mer enn gjerne lunken kaffe, for å si det sånn.

Det er 10 skritt på støvete asfalt fra kaféen til frisøren.

Vel inne er det gjensynsglede og klemming, før jeg plasserer meg i stolen og får på meg Batman-kappen. Den som gir meg følelsen av å kunne fly. Flotte Florence er fra Nigeria, snakker ganske bra norsk, men skravler like gjerne på engelsk. Hun er blid og veldig dyktig. Hun driver salongen Braid Beyond.

Etter at hun har gjort del 1 av prosessen, spør jeg henne:

– Har Therese vært her i det siste?

– Yes, for to uker siden!

– Vi må ta selfie og sende henne!

Florence og meg på flytur!

Et kjapt smileknips, og vi farer ut i cyberspace med retning Therese i Vestfold. Tror jeg.

Sammen med bildet skriver jeg. «Hvor er du? Hahaha!»

Det går 30 sekunder før hun svarer.

«Tuller du? Er 200 meter fra deg! Må bare kle på meg!»

Det viser seg altså at hun er hos bestevenninnen sin på husmorferie!

Så gikk det som det måtte. Hun kom til salongen og vi kunne fortsette vår blikjentsamtale fra to måneder tilbake.

Etterpå fikk jeg henge på med bestisene, og sammen skravlet vi oss 10.000 skritt gjennom Oslos solfylte gater.

Hurra – det er vår!

De siste “likhetsfunnene” er at begge har konfirmant i år, begge har fotballgale sønner, begge har menn som heter Øivind/Øyvind, og begge har vi extensions!

Uten ønsket om langt hår hadde vi kanskje aldri møtt hverandre?

Takk for tilfeldigheter, for våren, for modighet, nysgjerrighet og enkle gleder!

Takk for at du bøyde deg ned Therese – plutselig var jeg ikke lavest! Og takk for fotograferingen, Rina – bra jobba!