En vårlig lørdagskveld for tre år siden overhører jeg en hissig samtale. Jeg jobber med noen bilder på kontoret, mens stemmene fra stuen gnager seg inn i bevisstheten.
Det er Arthur (11) og Øivind (50) som diskuterer. Vi er midt i høysesongen for Trollskogen teater, og Arthur er nok litt sliten etter dagens to forestillinger i rollen som geitekilling.
En geitekilling har svært mye å passe seg for. Ulv og sånt. Da blir man sliten, da.
Det betyr ikke at han er uvillig til å kjempe for det han vil ha. Andre nødvendigheter som spising og dusjing er over, og nå er de begge parkert i stua. Svært uenige om hvordan resten av kvelden skal tilbringes.
Det er sjelden de hever stemmen, Arthur gjør det nærmest aldri, men nå hører jeg godt at han er irritert, og fast bestemt på at hans ønske skal komme først!
Han vil nemlig spille bilspill på tv-en. Far er tydelig uenig. Han synes heller det er på sin plass å se et interessant tv-program. Interessant for ham. Vi har ett tv-apparat.
Samtalen utspiller seg omtrent som dette:
Øivind: Dette har jeg jo allerede sagt fra om! Jeg vil se på tv!
Arthur: Ja, men jeg var ikke enig!
Øivind: Nei vel, men det er ikke du som bestemmer!
Arthur: Det er ikke du heller. Det er mamma!
Kan noen please forklare for meg hvordan jeg havnet i denne samtalen?
