Arthur (11,5) og jeg, er på den lokale matbutikken. Å handle hverdagsmat har aldri vært min favorittsyssel, men sammen med barna er det alltid noe interessant som skjer. Så også denne ettermiddagen. Vi ser ham der innerst. Bortenfor den fargesprakende fruktavdelingen, og de … Continue reading
Jeg kjenner en sterk og frynsete jente. Jeg kjenner faktisk flere. Ikke sterkt frynsete, bare frynsete. Og sterk. Hver sin gang. For å nå frem med budskapet her, velger jeg å blande dem.
Den ene dagen er hun lykkelig. Den neste ringer hun selvmordstelefonen så hun skal slippe å måtte dø. Andre ganger er smerten så stor at hun ikke vil annet.
I det ene øyeblikket ler hun så hun tisser på seg, i det neste renner smerten nedover kinnene hennes. De bleke kinnene med spor av livet hun lever. Smilerynker som konkurrerer med bekymringsrynkene. Hun er kontraster, liv og kaos. Hun bøyer seg, hun gir seg, hun tviler på seg. Feilkoblingen i hjernen forteller henne at omgivelsenes setter krav, forventer og forlanger hele henne. At hun skal være lett å ha med å gjøre. At hun skal ta seg sammen. Hun tror hjernen forteller sannheten, og hvis hun tilfredsstiller kravene, er hun minst plagsomt for omgivelsene.
Hun er sårbar og bitteliten.
Og en av de sterkeste jeg kjenner.
For det krever styrke. Styrke å stå imot en hel verden av forventninger. Det krever muskler å være sterkere enn seg selv.
Og så er det den andre siden. Der hvor hun er så uendelig mye mer. Når hun tror på det. Når hun får muligheten til å være det. Når ikke hennes innbilte forventninger fra mann og barn, fra arbeidsliv og frarøver henne gleden over hverdagen, over å være til.
Når ikke egne og andres barn krever mer enn hele henne fordi de glemmer seg bort. Når ikke venninner tar for gitt at hun er som oss. For det er hun tilsynelatende.
Hun er en av de beste skuespillerne jeg vet om.
Heldigvis har hun fått medisiner. Heldigvis klarer hun å jobbe med kunsten sin. Det gjør dagene mindre vonde. Det gjør det lettere å se det fine. Mørket blir gråere, og mindre svart. Det hender jeg lurer på om jeg er terapeut eller venninne. Det hender også at jeg bare vil få henne til å le. Så vi kan le bort vonde tanker og kjenne livet boble i magen. Hvis ikke jeg bare lager kaffe og stryker varsomt på henne. Ikke for hardt. For da gjør det mindre vondt å være henne. I alle fall akkurat da. Tror jeg.
Jeg tenker ofte på henne når jeg leser dette nydelige diktet av Karin Boye:
Ja visst gjør det vondt
Ja visst gjør det vondt når knopper brister
Hvorfor skulle ellers våren tvile?
Hvorfor skulle all vår hete lengsel
Bindes i den frosne vinterhvile?
Lukket var jo knoppen hele vinteren
Hva for noe nytt er det som sprenger?
Ja visst gjør det vondt når knopper brister
Vondt for det som vokser
Og det som stenger
Ja visst er det hardt når dråper faller
Skjelvende av angsten tungt de henger
Klamrer seg til kvisten, eser, glider –
Tyngden drar dem ned, se som de klenger.
Hardt å være uviss, redd og delt
Hardt å kjenne dypet dra og kalle
Bare sitte der og bare dirre
Hardt å ville bli
Og ville falle
Da, når det er verst og intet hjelper
Brister som i jubel treets knopper
Da, når ingen redsel lenger holder
Faller i et glitter kvistens dråper
Glemmer at de skremtes av det nye
Glemmer at de engstet seg for ferden
Kjenner et sekund sin største trygghet
Hviler i den tillit
Som skapte verden
En knopp bærer løfter om liv.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at hun blir trygg nok til å lande i all kjærligheten som finnes rundt henne. At hun våger å la seg falle som dråpe, og springe ut som en knopp om våren. At hun ikke skal være redd. Redd for å ikke være nok i seg selv. At hun skal slutte med tanker som trekker henne ned i søle og grumsete vann, når alt hun trenger å gjøre er å bade i lyset fra alle som er glade i henne.
Jeg har en venninne. Hun har en bipolar lidelse. Hun er ikke en. Hun trenger bare å få være seg selv.
Hvis du vil lese mer om bipolaritet for å forstå hvordan du kan være en bedre venn, sønn, datter, samboer eller kollega, så er det fine tips å lese her.
Det kan også være fint å lese innlegget til Mai. Det handler om det å fire på kravene en stiller til seg selv. Vi krever jo ikke at andre skal være perfekte, så hvorfor i all verden skal kreve det av oss selv?
Dette kan du gjøre hvis du har en bipolar lidelse
Gode mestringsteknikker gjør det lettere å forebygge nye sykdomsperioder:
Hentet fra brosjyren Fakta om bipolar lidelse, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.
«Hei, jeg har fått anbefalt en krem som heter Argosan eller noe sånt», sier jeg, etter at vi har smilt oss gjennom de første høflighetsfrasene. «Det skal være bra mot eksem. Jeg har soleksem.» Jeg viser henne håndbakene mine. Røde, … Continue reading
“Du har tatt tanna mi!”
Det fnises muntert fra korridoren når en sekretær spøker med en annen. Det er ingen dør inn til meg. Veggene går heller ikke helt opp i taket, så jeg hører godt hva som foregår både bak og rundt meg. Småpraten fra de andre kontorene blander seg med lyden av stampende ettermiddagstrafikk og hvinende tannlegebor. Det er på én måte et beroligende sammensurium, men det senker ikke pulsen min nevneverdig. Jeg er nemlig tilbake i en tannlegestol for å gjøre noe som potensielt kan gjøre dritvondt.
Utenfor vinduet henger løvet rett ned. Det er ikke antydning til bevegelse i lufta, og det er varmt. Pulsen danser polka i brystet på meg, men jeg er veldig rolig på overflaten. Menneskene jeg har møtt til nå har ikke skremt meg. Det eneste jeg er redd for, er om jeg kommer til å kjenne selve rotfyllingen. Det er nemlig det som skal skje. Jeg skal rotfylle en seksårsjeksel ferdig. Hvis det går an. Lukten fra de rykende engangsgrillene i parken på utsiden kveler lukten av tannlegekontor. Det lukter overraskende lite tannlege her når jeg tenker meg om. Hvilket jeg ikke gjør særlig lenge. Jeg har annet å bruke hjernekapasitet på.
Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt en svært dårlig opplevelse med en rotfyllingsspesialist. Så ille at jeg lå og gråt i stolen hans og etterpå seriøst vurderte gebiss. Du kan lese om det her. Hvis du tør!
Etter dette innlegget fikk jeg altså en telefon. Fra Tannestetisk Senter i Bygdøy Allé i Oslo. De er i ferd med å lage en del informasjonsvideoer av de ulike behandlingene de tilbyr, og spurte om jeg ville stille opp som pasient i en av disse.
I filmen som handler om Tannlegeskrekk og rotfylling …
Jeg kunne altså få spille hovedrollen i en film jeg aldri ville valgt å se frivillig. Siden det eneste jeg til da hadde vurdert, var om det var gebiss, eller å gå med den midlertidige fyllingen til evig tid jeg skulle gjøre, så var jeg først ikke spesielt interessert. Det skulle litt mere til enn en blid stemme som tilbød å dekke behandlingen … selv om jeg skjønte at det ville redusere smerten i lommeboka betraktelig.
Fornuften seiret. Det ville være for dumt å ikke gi dette en sjanse.
Vi blir enige om at vi må møtes først, og at de må få se på tennene mine. En solrik dag i mai møter jeg derfor spent til samtale med daglig leder og tannlege Olaug Egeland. En mild bris av en kvinne. Hun serverer kaffe og melkesjokolade på det romslige bakrommet, og snakker sakte, lavt og tydelig. Det er umulig å misforstå budskapet:
“Vi bedøver skikkelig. Du skal ikke kjenne noe som helst.”
Gledelig overrasket over at tannleger kan spise sjokolade midt i uka, kjenner jeg at fryktforsvaret mitt slår sprekker. Jeg takker nei til sjokoladen, for det er ikke lørdag, og Grete Roede blir sikkert sur hvis jeg skeier ut. Men kaffen er god! Selv om jeg nettopp har roet meg ned med en kaffe latte på en kafé i nærheten.
Etter samtalen blir jeg vist inn på et rom for å ta bilder av tennene. Alle sammen. Til og med et kjevebilde som tar med seg hele truten på en gang. Det har jeg aldri vært med på før. Røtter, tenner, kjever og bihuler viser sine godt skjulte hemmeligheter. Heldigvis ser det fint ut. Bortsett fra betennelsen som fortsatt herjer i den halvveis rotfylte tanna.
En liten uke etter sjokolademøtet, kjevebildet og den beroligende stemmen skal jeg til pers.
Nå blomstrer kastanjene i Bygdøy Allé, og jeg skal repareres.
Kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé og her ligger jeg. I en tannlegestol …
En smilende Olaug møter meg i det jeg kommer, og vi går inn på det samme rommet som sist. Stolen i dette rommet har sete i tempur, den er ekstra myk, og hadde jeg ikke vært så nervøs, kunne jeg glatt ha sovnet. Olaug skal sette bedøvelsen. Rotfyllingsspesialisten er sikkert flink hun også, men jeg ber Olaug om å gjøre det da jeg synes kontakten vi fikk i vårt første møte var så beroligende. Så betryggende deilig det er å bli lyttet til!
«Nå kan du bare puste og slappe helt av, så skal jeg sette bedøvelsen så vi er helt sikre på at du ikke kjenner noenting!» Hun forteller at hun og spesialisten har sett på bildene jeg tok sist, at de har mottatt epikrise, altså en slags rapport, fra den forrige spesialisten, og at alt er klart for meg bare bedøvelsen er satt. Hun klapper meg lett på den nærmeste armen og spør om det går bra med meg. «Det går fint» Jeg føler det går fint, jeg lyver ikke. Pulsen er der, men jeg er ikke redd, og hendene svetter ikke.
«Fint, da begynner jeg forsiktig.» Hun trekker munnbindet opp foran munnen sin, drar på seg hansker og stiller inn lampen. Så begynner hun å fortelle. Om hvor hun vil stikke og hvorfor, at hun gjør det så sakte så sakte, for da sprenger det minst. At hun må sette bedøvelse på innsiden også, fordi røttene på en jeksel som denne har nerver på begge sider av kjeven. Det første lille stikket på utsiden kjenner jeg. Det er jeg forberedt på, så jeg skvetter ikke en gang. Å bedøve på innsiden er alltid litt vondere, men hun gjør det svært sakte, så selv om det er mest bein og lite vev her, så går det helt greit når det første lille stikket er over. Jeg er ikke redd for de små stikkene fra bedøvelsen. Jeg gruer meg til “stakingen” inni tanna …
Olaug tar så forsiktig på meg at jeg nesten lurer på om dette vil virke. Kan man være så forsiktig og likevel effektiv, liksom.
Bedøvelse. Ja, takk – MYE! Prøv å ta en selfie mens du er nervøs og samtidig gjør alt for å ligge stille …
Etter å ha bedøvet utside og innside på en svært skånsom måte, forteller Olaug at hun kan sette en ekstra bedøvelse langs tannen, på begge sider, slik at membranen som tannen ligger i også bedøves. Jeg takker ja til alt! Denne sprøyten kjenner jeg overhodet ikke. Jeg sier at jeg er glad hun tar seg så god tid, og spør om hun gjør det med alle. «Jeg setter alltid av ekstra tid til de som er engstelige, og de som kommer hit med dårlige erfaringer fra andre steder. Det er viktig for oss at pasienten føler seg trygg.»
Jeg føler meg trygg. Visste du at vevet som er bedøvet inntar en hvitaktig farge? På den måten ser tannlegen faktisk at du er bedøvet der du skal være det. Jeg fikk et speil så jeg også kunne få se. Det setter jeg pris på!
Selv langs kanten ble jeg bedøvet! Å selfie-smile med en nål stukket inn langs tanna gjør man veldig forsiktig. Jeg ser muligens livredd ut, men jeg er egentlig ikke det.
Så er jeg ferdig bedøvet. Når jeg smiler skikkelig blir det bare en grimase. Så jeg smiler med lukket munn og prøver heller å glitre med øynene. Jeg får det ikke helt til. Jeg har også flyttet meg over til et annet rom, hvor det er rigget for filming. Jeg deler nå rom med to stativer med ekstra lys og en blid fotograf. I tillegg til spesialisten. Jeg føler meg godt bedøvet, men er fortsatt ikke overbevist om at det vil holde helt ned i tanna.
Her er jeg er skikkelig bedøvet og føler meg lam i halve ansiktet. Heller det enn å kjenne det minste snev av rotfyllingen. Bare ikke be meg drikke av en kopp, selv om jeg har fått på meg den lekre papirsmekken. Jeg er skikkelig nervøs! Foto: Wenche Hoel-Knai
Spesialisten i endodonti (rotfylling) kommer inn og håndhilser. Elham heter hun. Kvinnen som skal rotfylle tannen ferdig. Hun er blid, og hun er fornøyd med bildene. «Vi rotfyller tannen ferdig i dag», sier hun. «Går det bra med deg?» Den etterlengtede hånden på skulderen er der!
Jeg kjenner jeg har en drøss med spørsmål, men bedøvelsen stopper meg fra å skravle for mye.
Effektivt.
«Fint, da setter vi i gang. Du er godt bedøvet, men kjenner du det aller minste så stopper du meg med en gang!» Hun ser meg inn i øynene der jeg ligger og vrir hendene mine i hverandre. Jeg trekker i fingrene mine og klyper meg selv i huden. «Skjerp deg, Bjørg, du kommer ikke til å kjenne noe, og dette må gjøres.» Jeg må være litt streng med meg selv nå. Jeg må samarbeide.
Vanligvis kan pasienten følge med på en skjerm, men nå må fotografen stå foran, så speilet blir min skjerm den nærmeste timen.
Jeg smiler så godt jeg kan med mitt lamme fjes. Elham er rotfyllingsspesialisten som fikk jobben med å gjøre tannen ferdig. Jeg er mildt sagt spent på hvordan dette skal gå … Foto: Wenche Hoel-Knai
Elham lener seg over meg. Det er som om jeg ligger i fanget hennes. Jeg legger merke til en svak duft av nyvasket tøy, og det slår meg hvor utrolig viktig det er med god hygiene når man jobber så tett med mennesker. Det første hun gjør er å legge den ufyselige, grønne lateksduken over munnen min. Den skal hindre sterke stoffer fra å renne ned i halsen, og samtidig holde tannen tørr når det kreves. Javel. Jeg er mer opptatt av at den får klaustrofobien til å sette seg i alarmberedskap. Til min glede sier tannlegen: «Jeg bøyer den litt i hjørnet her, sånn at du får puste helt fint. Jeg klipper også et hull i duken, så blir det enda lettere. Prøv å puste med nesen, du – den ligger åpen!»
«Går det bra?» Jeg nikker. Det er umulig å snakke under duken. Jeg kan lage lyd, men ikke ord.
«Fint, da begynner jeg»
Boret settes på, og vips er den skjærende lyden det eneste jeg er opptatt av. Og ventingen. Ventingen på at smerten skal hugge til.
Det gjør den ikke.
Ikke en eneste gang trenger jeg å stoppe henne. Elham har helt andre bevegelser enn Olaug. De er raske, korte og effektive. Hun er også presis, og hun snakker lavt med seg selv mens hun jobber. Når hun ikke snakker til meg eller nynner.
«Går det bra?» Spørsmålet kommer 14 ganger i løpet av besøket mitt på klinikken. Fra flere hold. En ting er at de spør, en helt annen ting er at de lytter til svaret.
Jeg hater å få duk over nese og munn! Foto: Wenche Hoel-Knai
Små tynne pinner, nesten som piperensere, føres opp og ned i tannens kanaler for å rense dem. Det er dette jeg er redd for. At jeg skal kjenne de små, syltynne nålene som stikkes opp i tannen. Elham bruker et mikroskop når hun jobber, og det forstørrer det hun ser hele 12 ganger, eller var det 18? Tallet husker jeg ikke, men det er i alle fall så mye at hun kan se de bittesmå sidekanalene også. Når alt er renset og skylt og tørket, fyller hun tannen med et rosa materiale. Det som stikker ut, altså det som er overskytende, brenner hun av! Hun tenner en liten flamme på en beholder på arbeidsbordet sitt, og varmer opp en dings som hun fører inn mot tannen og svir bort det som er for mye. Takk og pris at hun fortalte meg det på forhånd, ellers ville jeg seriøst begynt å lure.
Her skal det renses, ja! Klipp fra video: Wenche Hoel-Knai
Tannen skylles med skikkelig sterke saker. Derfor må jeg leve med den grønne duken. Man vil ikke ha dette innabords. Klipp fra video: Wenche Hoel-Knai
Her fylles tannen med et rosa rotfyllingsmateriale. Det overskytende brennes av. Godt jeg fikk informasjon om det i forkant, for det lukter skikkelig brent! Klipp fra video: Wenche Hoel-Knai
Så er jeg altså ferdig. For nå. Det er fortsatt en betennelse der. Betennelser som dette går enten over av seg selv i løpet av 6-12 måneder, men i verste fall må den skrapes bort, og den nederste biten av roten fjernes. En såkalt rotamputasjon. Betennelsen kan visst ikke fjernes med antibiotika. Den opplysningen liker jeg ikke. Det vil si, akkurat nå er det helt fint. Ikke har jeg vondt, og ikke har jeg grått!
Elham er ikke bekymret. «Jeg er optimist! Vi tar en sjekk om noen måneder. Ofte går det over av seg selv. Gjør det ikke det, så tar vi en liten operasjon. Men det skal du ikke tenke på nå!» Hun smiler hjertelig, og holder en hånd på armen min. Jeg har kommet meg opp av stolen og vi står ved siden av hverandre på bakrommet. Jeg er fortsatt ganske skjev i ansiktet, omtåket og bustete på håret, men veldig veldig glad det er over. Dessuten er jeg høyere enn henne, og det er jo en bonus! Det skjer ikke ofte, for å si det sånn.
Både vann og kaffe serveres jeg, men spising må jeg vente med en times tid. Jeg må også vente med å bli intervjuet, for jeg kan faktisk ikke snakke særlig rent …
Jeg er lattermild, og lurer på om det er at nervøsiteten slipper, selve bedøvelsen eller lettelsen over å være ferdig som gjør det.
Det er bare å sette seg på det første toget hjem. Lykkelig for at jeg ikke har hatt vondt. Glad for perfekt bedøvelse, for å ha møtt en spesialist med hjertet på riktig sted, og for at jeg takket ja!
Sånn ser det ut på arbeidsbenken når en rotfylling er utført! Jeg er så glad jeg ikke kjente noe som helst!
Skulle jeg ha kommet i skade for å skrive noe som er teknisk feil, er jeg naturligvis åpen for “irettesettelse”!
Sponset behandling
Arthur på snart åtte, og jeg, ligger og koser oss i sengen. Vi gidder ikke stå opp riktig enda. Han ligger på magen ved siden av meg, med ansiktet godt boret ned i puta. Øivind kommer tilbake fra badet, og lister … Continue reading
Arthur på åtte suser ned den asfalterte bakken på en blå lekebil i plast. Av den typen som har et gult sete som kan vippes opp og gjemme små hemmeligheter. Han løfter bena opp fra bakken og lener seg litt bakover … Continue reading
«Du må prøve å ligge stille». Lydløst ynker jeg meg under den manglende bedøvelsen. Halsmusklene står i helspenn, og jeg kjenner det drar seg til i nakken. Hodet kommer ikke lenger ned i puta. Tårene kiler hvite striper i sminken før … Continue reading
Det forsiktige smilet renner av ansiktet hans når tankene får muligheten til å bevege seg inn i det ukjente. Inn i et landskap han ikke kan. Inn i bildet hvor han står helt alene. Omringet av mennesker han ikke vet … Continue reading