Det forsiktige smilet renner av ansiktet hans når tankene får muligheten til å bevege seg inn i det ukjente. Inn i et landskap han ikke kan. Inn i bildet hvor han står helt alene. Omringet av mennesker han ikke vet noenting om. Hendene holder seg fast i foret. Dypt der nede i lommene på den helt nye boblejakka. Alvor og spenning bølger over det unge ansiktet mens joggeskoene hans forsiktig flytter på små steiner på den slitne asfalten. Vi er i begynnelsen av mai, vi er i Oslo, og det er tid for konfirmasjonsleir.

Ungdommene skal telles før bussen frakter dem vekk. Høye jenter med hår til livet står og skravler i små grupper. De holder faste grep om mobiltelefonene sine, og noen av jentene har hvite tråder hengende fra ørene. Man kan tydeligvis høre på musikk og snakke samtidig. Mange av guttene gjør det samme. Andre igjen er bare opptatt av tryggheten i den lille skjermen. Den som aldri svikter og som gir alibi. Så slipper de å forholde seg til virkeligheten.

Det er en lang rekke spente og tilsynelatende glade ungdommer ved siden av min gutt. Han ser ikke på dem. Han ser ned. Eller langt bort. Av og til sender han korte blikk mot meg. Jeg står ti meter unna og skravler med en annen mamma, men ser hans vei hele tiden. Lekende lett går praten og enigheten om at «dette har guttene våre så veldig godt av». Selv om de ikke kjenner en eneste en.

Det går flere minutter hvor jeg avstandssmiler til ham. Han svarer med korte varianter som ikke rekker opp til øynene. Sånne som vises for å berolige mamma. Jeg orker til slutt ikke mer. Jeg sier til den lyse hestehalen at jeg må gå og snakke med junior. Hun skjønner meg godt, og lurer selv på om hun skal dra nå, eller vente til bussen har reist. Jeg vet ikke hva hun ender opp med å gjøre. Jeg går ned den lille gressbakken i kanten av parkeringsplassen, og klistrer på meg et oppmuntrende heia-fjes i det jeg kommer bort. Jeg vil så inderlig gjerne holde rundt ham, men det kan jeg bare ikke gjøre. Vi er enige om at hade-kosing er greit, men det er ikke avklart om jeg kan klemme på ham i denne situasjonen, så jeg nøyer meg med å klappe på den nærmeste skulderen.

Gutten ved siden av reiser også alene. Jeg spør om de har møtt hverandre, selv om jeg vet de ikke har det. Blikkene deres møtes i et sjenert «hei», de presenterer seg og tar hverandre i hendene. Så har han i alle fall hilst på én hyggelig gutt.

Gutten min er en av de siste som ropes opp. Sånn er det å ha et etternavn som havnet i slutten av alfabetet. Han sleper med seg baggen han har pakket selv. Baggen som rommer forventninger og ungdommens naturlige usikkerhet. Som også inneholder gummistøvler, regn- og ulltøy. Utstyr han ikke vil trenge i alle varmegradene som skal komme. Baggen som rommer mammas gode intensjoner og «i tilfelle regn»-tanker. Han legger den inn i bagasjerommet, før han skal gå ombord i den nyvaskede bussen. Jeg går etter ham, og vi klemmer. Til han slipper. Varme klemmer av spenning, dårlig samvittighet og eventyr. Klemmer som mest av alt rommer kjærlighet og stilltiende forsikringer om at det ikke er lenge til søndag. Dagen han kommer tilbake med nye venner, ny kunnskap, selvinnsikt og et hav av mestringsfølelse. Gleden over at han har greid det. Når baggen blir lettere å bære.

Jeg ser ham så vidt gjennom de svært mørke rutene. Han tar plass ved vinduet nest bakerst. Jeg ser han går forbi den nye vennen som også sitter alene med sin vindusplass. To sjenerte tenåringer som finner trygghet i det å være observatører. Det er også fint, tenker jeg. Alle er ikke som meg. Alle trenger ikke å snakke med fremmede med en gang. Dessuten skal de ikke kjøre så lenge.

Så reiser han. Fraktes bort i en glitrende buss. I sol mot alt det nye.

Jeg blir sittende i den blå Mini-en med døren på vidt gap en god stund. Det er ikke forsvarlig å kjøre bil når øynene renner over. Det er heller ikke særlig interessant å stå i kø. Skulle ønske kaféen ved Munch-museet hadde åpningstider som passet meg bedre. Mens jeg tørker opp, kommer samvittigheten krypende. Var dette valget særlig smart? Hvor kom idéen fra, om at ungene mine har godt av å utsettes for prøvelser som dette?

Det tar en hel time å snegle seg de tre milene hjem. I det jeg parkerer på gårdsplassen kommer den første tekstmeldingen:

– Er framme nå!

– Tuusen takk for beskjed. Hvordan har du det? Hjertesmilefjes

– Går helt ok … kjenner ingen vettu.

Jeg vil dra og hente ham. Med en gang. Jeg vil ta det lille mennesket mitt og klemme ham inntil meg. Jeg vil holde ham så fast jeg kan mens jeg stråler alt jeg har av trygghet og kjærlighet inn i hans marg og bein. Jeg vil skylle bort all uro og redsel. Nå!

Men det var jo dette jeg ville. Jeg ville jo at han skulle få oppleve et eventyr han vil huske hele sitt liv.

Det er bare det at jeg angrer litt akkurat nå.

Jada, det kan hende han har godt av det. At han vokser på det som menneske, at han utvikles best og mest på utsiden av komfortsonen. At han får muligheten til å skape vennskapsbånd for livet. Jeg vet alt det der. Det er jo derfor jeg foreslo at han skal konfirmeres i Oslo og reise på leir uten å kjenne en kjeft.

Men var det ingen som tenkte på meg, da?

Jeg har ikke godt av det!

Klokka ti på kvelden kommer det en ny tekstmelding:

– Jeg har det veldig fint. Har blitt kjent med alle, og føler meg bedre. Hvordan er det med deg? Savner du meg?