I dag skal vennen til Arthur konfirmeres, så da kan det jo passe med en liten historie fra en gang de to satt ved kjøkkenbordet hjemme etter skoletid. De hadde nettopp begynt i fjerde klasse.
Arthur har altså med seg en kompis hjem. De skal gjøre lekser, men Arthur vet plutselig ikke hvor pennalet sitt er. Jeg hjelper til med å lete – selvsagt etter å ha servert dem både mat og drikke.
Jeg finner heller ikke noe pennal, og blir til slutt oppgitt over at ting ikke er på stell.
Så hyggelig jeg klarer i min oppgitthet, forsøker jeg å få ham til å forstå at hans rot går utover min arbeidstid, og at jeg er på jobb selv om jeg er hjemme. Det kan godt hende at stemmen min inntar et høyere leie enn normalt. Det kan også hende at jeg snakker fortere enn vanlig. Og at jeg blir rød på halsen.
Arthur lar seg ikke vippe av pinnen.
Han smiler bare mot vennen sin, rister lett på hodet og sier lavt:
«Frustrert frue …»