«Du må prøve å ligge stille».

Lydløst ynker jeg meg under den manglende bedøvelsen. Halsmusklene står i helspenn, og jeg kjenner det drar seg til i nakken. Hodet kommer ikke lenger ned i puta. Tårene kiler hvite striper i sminken før de legger seg til ro i hårfestet bak ørene. Det er for trangt å få hendene opp for å tørke dem vekk. Snart renner det av nesen også. Det er det kanskje ingen som vil se. Nesen er klaustrofobisk gjemt under en gummiduk. I tillegg til de intense spydene av smerte som borer seg inn i kjeve, hjerne og hjerte, føler jeg meg stygg. Jeg anstrenger meg for å ikke hulke. Og for all del: ligge stille.

I snart en time har jeg ligget i denne stolen. Det betyr en time siden jeg gikk opp de kalde steintrinnene i oppgangen hvor den lett gjenkjennelige lukten viser vei. Inn på et venterom med stoler langs to av veggene og et sparsommelig utvalg ukeblader på sidebordene. Nakne vegger, harde stoler, og utsikt til et lite toalett i en gang som leder inn mot spiserom og flere behandlingsrom.

Optimistisk og positiv fylte jeg ut skjemaet med spørsmål om min helsetilstand. «Nei» til alt. Helt ukomplisert. Jeg påførte at jeg må bedøves skikkelig. Etter mange år med tannlegeskrekk, den som begynte hos barneskolens skoletannlege en gang på syttitallet, er jeg klok av skade.

De ti siste årene har jeg vært pasient hos en svært god tannlege. En som har tatt min skrekk og mine tenner på alvor. Det er aldri vondt å gå til tannlegen lenger. Bare i lommeboka. Så da var jeg ikke redd nå heller. Bare glad for å få orden på denne rotfyllingen.

Min faste tannlege kjenner sine begrensninger. Han sender pasientene sine til spesialister når han ikke har kompetanse eller utstyr til å utføre en jobb tilfredsstillende. Kjempefint.

Det var bare ikke så kjempefint for meg å komme til akkurat denne spesialisten.

Jeg blir ropt opp fire minutter etter avtalt tid. Spesialisten har spist lunsj. Jeg glemmer igjen helseskjemaet på venterommet, og gir beskjed straks jeg kommer inn. En voksen dame får i oppdrag å hente det. Noe hun gjør. Jeg blir vist stolen hvor jeg skal bli kvitt tannsmertene. I forkant har jeg spist en penicillinkur for å få ned betennelsen, men tannen verker fremdeles. Det gjør det vanskeligere å bedøve. Jeg vet det. Tannlegen vet det. Derfor gir jeg beskjed om at han må bedøve meg på innsiden også, altså i ganen. «Den faste tannlegen min må alltid bedøve meg på innsiden, skjønner du», prøver jeg meg smilende. «Hvis det blir behov for mer bedøvelse setter jeg den rett i tannen», svarer han kontant. Han smiler ikke. Han vil altså ikke høre på mine erfaringer, og jeg kjenner pulsen øke. Jeg er allerede redd for hva som skal komme. En bedøvelse settes på utsiden. Det gjør ikke så veldig vondt.

Han legger så en duk over munnen min. Den dekker nese og munn, og jeg kjenner panikken krype oppover ryggraden. Jeg har lett klaustrofobi, og når jeg ikke får puste blir jeg redd. Jeg skyver duken unna, og han legger et par bomullsruller under, så den kommer unna nesen. «Pust med munnen så går det bra», sier han kort. Han fester duken slik at kun tannen er synlig på hans side. På den måten holdes munnen fri for sterke skyllemidler, og tannen kan holdes tørr når det er nødvendig. Dette vet jeg fra før. Spesialisten sier ingenting.

Assistenten forsvinner inn på et annet rom, og han setter i gang med å bore opp tannen for å fjerne det som måtte være igjen av nerverester. Det går overraskende greit, og pulsen min roer seg noe. Når jeg ser litt mot høyre greier jeg til og med å følge med på en liten skjerm som viser hva han holder på med.

Han sier fortsatt ingenting. Jeg kunne tenke meg å vite hva han driver med, men jeg setter også pris på at han konsentrerer seg. Der og da slipper jeg tak i nysgjerrigheten et øyeblikk. Tiden går, og jeg lar tankene holde på med hyggeligere ting.

Helt til bedøvelsen plutselig ikke virker lenger.

Jeg skvetter til, og han stopper etter hvert rensingen. Han strekker seg etter et nytt verktøy, og jeg registrerer at det er en sprøyte. Puh, tenker jeg – så skal han endelig sette mer bedøvelse. Den går rett i tannen. Som han sa. Så fortsetter han. Små pinner dyttes opp og ned i kanalene for å tømme dem. De må bli helt rene og glatte. Det vet jeg også fra før.

Bedøvelsen virker ikke, og jeg tar meg sammen alt jeg kan. Den virker sikkert snart. Den virker sikkert snart. Snart!

Det gjør den ikke. Jeg vil være flink pike, og skjerper meg selv om tårene renner. Knokene er blodløse og det kramper i leddene i fingrene. Neglene mine er kortklipte og lager heldigvis ikke spor.

Helt til det ikke går lenger.

Jeg forsøker å vri meg unna de intense lynene av konsentrert smerte. Den som utløses av alt han presser opp i tannen. Jeg sitter fast som i en skrustikke, og har ingen fluktmuligheter. Jeg vrir hodet til siden, men den lindrende effekten uteblir.

«Du må jo ligge stille, da!» Han høres irritert ut, og jeg er plutselig ti år. Det gjør vondt, og jeg får kjeft.

Tannlegeskrekken er tilbake. Kjapt og effektivt.

Det siste han gjør er å tette det lille hullet med en midlertidig fylling. Under den, er tannen fylt med et bakteriedrepende middel. Dette skal virke en stund, og jeg er altså halvveis i behandlingen. I det jeg reiser meg sier han jeg skal bite tennene sammen. Jeg regner med at det er for å sjekke om fyllingen er ok i høyden. Det er ingen måling eller kontroll med blåpapir. Som jo er vanlig når man skal være sikker på at fyllingen ikke er for høy. Er den det, vil den fortsette å irritere, noe som ikke akkurat hjelper mot betennelse eller smerter. Men det sjekker han ikke, og ja, fyllingen er for høy. Det merker jeg, men tør ikke si fra. Jeg setter meg ikke tilbake i den stolen. Etter 75 minutter er det endelig over. De lengste minuttene i mitt liv.

«Det blir sekstusenfemhundre. Du kan betale tretusenfemhundre nå, og resten neste gang», sier han og rekker meg betalingsterminalen. Jeg sier ingenting. Jeg nikker og trykker koden. Beslutningen er allerede tatt. Det blir ingen neste gang i dette rommet. Med denne mannen.

«Du må regne med at du kjenner noe med en tann som dette» Jeg nikker igjen. «Javel», sier jeg.

Bedøvelsen er for lengst ute av systemet, så jeg skynder meg inn på det lille toalettet for å rette på sminken før jeg beveger meg ut blant folk. At øynene er røde får jeg heller skjule med solbriller. Vel på plass i bilen, tar jeg noen dype trekk med luft. Det er vanskelig å få den helt ned. Jeg har ikke vært redd for tannleger på så veldig mange år, og nå er jeg helt tilbake til start.

Hodet verker, betennelsen dundrer i kjeven, og jeg kan ikke komme meg fort nok hjem så jeg kan ta mer smertestillende. I dagene som kommer gjør jeg ikke annet enn å gå rundt i huset, gråte, og vekselvis dra meg i kinnet eller holde på det. Og jeg teller. Teller hvor mange timer det er til jeg kan ta den neste tabletten. Jeg er er våken om nettene, og jeg orker ikke å gjøre noe som helst. Tablettene gjør meg kvalm, og matlysten forsvinner. Jeg har aldri opplevd maken til vondt! Aldri. Jeg ringer min faste tannlege og spør om jeg kanskje burde ta en penicillinkur til, og det er han enig i etter at jeg har sendt ham dette bildet:

Hevelsen øker etter behandlingen, og jeg må ta nok en antibiotikakur. Jeg smiler så godt jeg kan. Det hjelper ikke.

Kjære spesialist. Jeg skjønner at du ikke automatisk opparbeider deg et nært forhold til pasientene dine. Du ser dem kanskje bare en eller to ganger. Du burde likevel være innom tanken om at de som kommer til deg faktisk kan være ekstra engstelige. De kommer med et problem som tannlegen de kjenner ikke kan løse. Du burde bry deg, og i det minste spandere et smil. Av den sorten som går helt opp til øynene og viser varme. En hånd på skulderen i det du sier velkommen og viser vei til stolen, er et annet godt råd jeg vil gi deg. Helt gratis. Kanskje det til og med kunne være en idé å ha en assistent tilstede under hele behandlingen. En som kunne fortelle og forklare og trøste – siden du helt tydelig kun er opptatt av denne tannen. Denne ene tannen.

Jeg har helt til nå tenkt at du sikkert er flink. Du blir jo anbefalt av flere. At du ikke eier empati eller evne til å lytte til pasienten har jeg latt passere til fordel for din tekniske kompetanse. Tilsynelatende kompetanse. Jeg har nemlig fortsatt en betennelse i tannen. Det har gått mange uker, og tannkjøtt og tannrot er fortsatt betent.

Jeg skal ikke tilbake i skrekkstolen din. Jeg bytter naturligvis spesialist. Tannen gjør ikke vondt nå, men den er ikke frisk, så noe må gjøres. Bare ikke hos deg.

Men aller, aller viktigst, kjære spesialist:

Det sitter et menneske fast i den andre enden av tannen du holder på med. Et menneske med følelser, tanker, redsler og undring over hva som skal skje.

Snakk med oss, og spander for guds skyld et smil!